Bokelskere.no

Hukommelsen er et arkiv med upålitelige ansatte.

Dette kunne vært hvor som helst og jeg mener det på den best mulige måten.

Dagen begynner. Tiden går, men nå vet jeg at døgnet ikke settes i gang av en motvillig arbeider, det sveives ikke i gang med håndmakt eller åndemakt, det meste er automatisert nå; tiden er en i beste fall rufsete karaokemaskin, femtito album som gjentas inn i uendeligheten, med syv spor på hvert av dem og et elektrisk støt som stikker deg i ryggen i otta, tvinger deg til å gripe mikrofonen og synge av full hals for et gjespende publikum som har begynt å flakke med blikket i retning utgangen.

Ofte har jeg tenkt at jeg var et barn av den siste generasjonen som trodde de utgjorde en forskjell; jeg tilhører den første generasjonen som forsto at vi ikke gjorde det.

Man går inn i arbeidet sitt i håp om å undersøke og bevare noe av seg selv, i et, jeg vet ikke, håp om å forstå mer av seg selv. Men det slår aldri feil: Når man kommer ut igjen på den andre siden, begriper man enda mindre enn før.

Vi så ham bare noen ganger, sittende i hagen, halvt skjult bak hekken, sammen med moren sin og en person vi regnet med måtte være fra barnevernet, for hun hadde én lang og én kort øredobb og asymmetrisk frisyre i tillegg til at hun stort sett satt med hodet på skakke og snakket med en nesten uhyggelig lavmælt, men bestemt stemme.