Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Dagen begynner. Tiden går, men nå vet jeg at døgnet ikke settes i gang av en motvillig arbeider, det sveives ikke i gang med håndmakt eller åndemakt, det meste er automatisert nå; tiden er en i beste fall rufsete karaokemaskin, femtito album som gjentas inn i uendeligheten, med syv spor på hvert av dem og et elektrisk støt som stikker deg i ryggen i otta, tvinger deg til å gripe mikrofonen og synge av full hals for et gjespende publikum som har begynt å flakke med blikket i retning utgangen.
Ofte har jeg tenkt at jeg var et barn av den siste generasjonen som trodde de utgjorde en forskjell; jeg tilhører den første generasjonen som forsto at vi ikke gjorde det.
Man går inn i arbeidet sitt i håp om å undersøke og bevare noe av seg selv, i et, jeg vet ikke, håp om å forstå mer av seg selv. Men det slår aldri feil: Når man kommer ut igjen på den andre siden, begriper man enda mindre enn før.
Vi så ham bare noen ganger, sittende i hagen, halvt skjult bak hekken, sammen med moren sin og en person vi regnet med måtte være fra barnevernet, for hun hadde én lang og én kort øredobb og asymmetrisk frisyre i tillegg til at hun stort sett satt med hodet på skakke og snakket med en nesten uhyggelig lavmælt, men bestemt stemme.