Bokelskere.no

Umuligheten av å unnslippe seg selv og sitt eget hode, sine egne tanker, sine egne redsler, det er den hjerteløse innsikten angsten gir. At man er innestengt på et lite rom med seg selv, til den dagen man er borte for godt og har resten av evigheten til å savne den klaustrofobiske følelsen. En ensomhet av nærmest bibelsk styrke.

Tiden som fabrikk: man står ved samlebåndet og følger døgnene med argusøyne mens de passerer, skrur til boltene litt hardere på det ene mens man nynner, setter OK-stempelet på det neste, sender dem gjennom matrisen og får dem inn i emballasjen, pent stablet opp ved utgangen, hvor de plasseres på ventende lastebiler og fraktes bort slik at produksjonsgulvet kan klargjøres for nye uker og måneder.

Han innbiller seg at det å være et godt menneske er noe som betaler seg i lengden, at verden på et eller annet vis er rettferdig og fornuftig innredet.

Man går på jobb, utfører sitt arbeid, man kommer hjem; man elsker hverandre nok til at det varer en dag til. Det finnes ting man ikke vil snakke om.

Om natten sover de med vinduene åpne og hjertene lukket.

Norge er et land med fire millioner innbyggere og dobbelt så mange krigshelter kan det virke som, det er et regnestykke som ikke går helt opp, men det snakker man ikke om når landet går godt og oljepengene strømmer inn.

Immigrantene var kommet i god tro, ble det forklart, de behersket ikke engelsk, de ville bare bli bønder og pløye ny jord før vinteren kom og la seg tungt over landskapet lenger inne i landet. [...] De var fattige og språkløse, syke og utrøstelige, med en enorm skog foran seg som de ikke hadde redskap til å hanskes med og de kunne ikke låne redskap på nabogårdene – også der var det nybyggere som sårt trengte sitt eget utstyr. Som de ønsket seg hjem, Max. Jeg tror de drømte om det om nettene, hver eneste natt. Men det lot seg ikke gjøre, de eide hverken penger til hjemreisen eller noe hjem å reise tilbake til. Så de gjorde det de kunne. De holdt ut.

Vi fant oss en glenne i språket, en nøytral grunn hvor vi kunne si det vi behøvde å si uten å si noe i det hele tatt, emnet var bortimot uuttømmelig.

Når man forlater sitt gamle jeg, hvis det i det hele tatt lar seg gjøre uten at det i stillhet klamrer seg fast i ryggmargen og vekker deg med kløe om nettene, som en blindpassasjer gjennom resten av livet: Hvor blir det av det?

Om nettene forsøker han å se for seg hvordan det vil bli å dø, det er ingen som har fortalt ham hvordan man gjør det, han vil bli nødt til å improvisere.