Bokelskere.no

Hvis jeg vil se folk streve med å finne seg selv, går jeg bare over til naboen. Han har lett i mer enn førti år og fortsatt ikke funnet noe som helst, i hvert fall ikke noe han vil vedkjenne seg.

For alt jeg vet, begikk jeg blunderen ved å gå hen og utvikle meg til et dørgende kjedelig menneske i hennes øyne. Til mitt forsvar: Folk flest er dørgende kjedelige hvis du bare gir dem nok tid til å bevise det.

Det finnes ingen steder å dra når man ikke vil annet enn å bli værende.

Wohlman hadde en intimgrense som strakte seg så langt øyet rakk […]

Selvinnsikt, mine damer og herrer, er stikkordet her. Selvinnsikt nok til å innse at ens selvinnsikt er begrenset av de skitne, tilsmussede og upussede vinduene vi kaller øyne, lyden av realitetene dempet av isolasjonen og veggene vi kaller … forstanden.

Eller: Han er allerede forelsket uten å ha noen å være forelsket i, det er bare en følelse, en sånn voldsom energi, en iboende forelskelse i ham som mangler adresse og eier, den ligger der parat, klar til å detonere.

Den natten hadde vi Garden City for oss selv, det var en by satt på pause, ikke en bil i bevegelse, til og med trafikklysene over Stewart/Franklin hang urørlige og tunge. Vi møtte ingen og vi så ingen. Vi trasket gjennom de snødekte gatene, sa ikke så mye store deler av tiden, men det var fint likevel, overraskende fint, en uanstrengt tystnad mellom oss i det blålige mørket, nesten arktisk i fargetonene, og bak oss etterlot vi lange striper av fotspor midt i gaten som morgenens mennesker ville stusse over, med en vag fornemmelse av at noe hadde foregått mens de sov og at de hadde gått glipp av det.

Jeg hadde ingenting å rekke. Likevel var tiden et problem. Tid har alltid vært et problem. Den ene eller den andre veien.

Hukommelsen er et arkiv med upålitelige ansatte.

Dette kunne vært hvor som helst og jeg mener det på den best mulige måten.