Zikora felt a bifurcation of self, two parts of her existing in parallel. At work she was meticulous, sceptical, reading everything twice and asking questions, but with men she blundered ahead, wanting to believe whatever she was told.

I have never lied in my life as often as I lied to Darnell. I lied to please him, to be the person he wanted me to be, and sometimes I lied to wrest wretched scraps of reassurance from him. I'm sick, I would write, to force a reply, after days of sending him unaswered texts. Sometimes he replied right away, and other times he waited a day or two. Fell better, was all he would write; not a question that opened the door for more, not How are you feeling now? or What's going on? My days passed in emptiness until I saw him again. My phone lay always beside me on my desk, never on silent, for fear I might miss his call. When it beeped a text message, I snatched it up and felt annoyed with whoever had texted, as if by texting they had taken up the space meant for him. His silences astonished me; how could my force of feeling not cause in him a smilar obsession?

Å forhalde seg til alle menneska, og alt det andre, var lett når det var ei fjellkjede og hundrevis av kilometer mellom. Men med det same båten la til kaia, hadde eg merka det, at alt kom rasande mot meg på ein gong.

I always think of you as being so very balanced and sensible, such an excellent woman. I do hope you’re not thinking of getting married.

(…) life was like that for most of us — the small unpleasantness rather than the great tragedies; the little useless longings rather than the great renunciations and dramatic live affairs of history or fiction.

I have never been very much given to falling in love and have often felt sorry that I have so far missed out not only the experience of marriage, but the perhaps even greater and more ennobling one of having loved and lost.

I suppose an unmarried woman just over thirty, who lives alone and has no apparent ties, must expect to find herself involved or interested in other people’s business, and if she is also a clergyman’s daughter then one might really say that there is no hope for her.

Du kan si det er den norske stats feil, men så dukker det samme problemet opp. Den norske stat er ingen god skurk, så ansvaret pulveriseres. Ingen er staten i egen person, den er grå og umenneskelig og mer en idé enn en faktisk personlighet, og hver saksbehandler kan peke videre, og hver politiker kan mumle om kompromiss og komiteer og utredninger og manglende budsjett. Jeg leiter etter noen å være sint på

VI VIL EKSISTERE, OG VI VIL VÆRE SAMER. DET VAR ÉN TING FOR MYE.

Hold min etniske identitet unna skjemaene deres f

Ifølge Guilio ønsker De å snakke om verdens ende. Som alle nå for tiden, overalt. Selv om man nå burde innse at vi ikke snakker om verdens ende, men om menneskehetens ende, som er noe helt annet.

Det samiske er ikke en samling DNA-koder. Det er ikke hjulbeinthet eller høye kinnbein heller. Det er ikke en liste med fysiske kjennetegn, ytre attributter, sjøl om vi kan spøke om det sjøl, det er en levende kultur, klær, språk, normer, matretter, skikker, folketru, tilpasning til religion. Det er ikke 50 prosent nordfinsk fra en amerikansk lab. Det er ikke en hemmelighet koda inn i cellene våre. Det er det vi vokste opp i. Det er kultur. Etnisitet. Det er ikke fargen på blodet vårt, det er summen av erfaringer, gode som vonde. Det er utsattheta, tynnhudetheta jeg kjenner på hver gang jeg overhører eller utsettes for hets

Det virker ikke som om det finnes noe system for måling av personlig vekst eller personlig innsats. Ensartethet og standardmål er det hele.

Plutselig fór det en veldig, rastløs bølge av utålmodighet gjennom kroppen min som ga meg en så intens følelse å være til som jeg aldri har følt verken før eller siden. Nå forsto jeg at jeg i sannhet var sjømann både i sjel og sinn, og på sett og vis også kroppslig -- jeg var en havets og skipsfartens mann. Havet var det eneste ordet som betydde noe, og skipet selve manndomsprøven, den ultimate testen på karakterstyrke, på mot og troskap -- og på kjærlighet.

Jenten hennes, nå er det hun som er min jente. Nå har vi gått runden.

Min første tanke er at Russland må slutte å fø på Moskva. Folks forestilling om russiske fengsler er hverken resultat av menneskelig brutalitet eller kunstig framkalte anlegg for depresjon. Det er resultat av fattigdom. Helt vanlige funksjonærer i Det føderale fengselsvesenet står ved en helt ordinær bygning. Det er bare det at sist de fikk penger til vedlikehold, var for 20 år siden. Som i alle andre sektorer er det Moskva som suger til seg pengene, Moskva der institusjonene er rike, mens det her ikke finnes penger til noen ting.

«Hvis jeg dør, Per, må du love å være gravsteinen min. Du er hard, kald, ubevegelig og fullstendig emosjonelt utilgjengelig – altså perfekt for rollen. Som ekskona, bare billigere i drift.

När det analoga sviker och världen flimrar i brus – då står den digitala mätningen som ett lysande fyrtorn i natten, redo att kvantisera sanningen en bit i taget.

«Ved bruk av en DMA-styrt dobbelbufferet A/D-konvertering med softwareinterpolert klokkesignal kan man i kombinasjon med en 8-bits Zilog Z80 mikrokontroller og en teletypegrensesnittløsning oppnå en oppløsning på inntil 10 bit ved 5 kHz samplingsfrekvens – gitt at det benyttes kvartsstabilisert referanse og at spenningen holdes under 2% drift. Denne metoden, kalt sekvensiell pulsdiskretisering, ble ansett for optimal i lavbudsjettprosessering før overgangen til integrerte DSP-løsninger etter 1993 gjorde den overflødig.»
— Dag Björklöf, Måling med datamaskin, Universitetsforlaget 1985, s. 142

Jeg blir sittende og stirre ut av vinduet. Jeg er rasende. "Det eksisterer ingen sivilisert logikk i resonnementet ditt", sier jeg inni hodet mitt. Jeg har aldri opplevd noe som likner, aldri opplevd at noen faktisk sier det rett ut, at jeg er mindre verdig gode opplevelser fordi jeg er alene om dem.