Jeg har alltid trodd på mystiske krefter. Man kan ikke studere unnfangelsen eller praktisere som fødselslege uten å bli slått av ærefrykt for menneskekroppens evne til å skape nytt liv. På medisinstudiet lærer vi at alt som er essensielt for livet, eksisterer langs kroppens midtlinje. Det samme kan sies om kjærligheten. Sinnet, hjertet, livmoren. Disse tre organene er kjedet sammen i en hellig dans.

Bøkene har vært mine bestevenner.

[...] I personen skjebnen har bestemt at man skal elske, hører man lyden av dem som ennå ikke er født.

Menneskekroppen er delvis vitenskap, delvis kunst.

Å leve videre med et innestengt hat gjør livet dårligere. En plasserer seg selv i et fengsel.

Forsoning er nødvendig for å komme videre i livet. Både offer og gjerningsperson trenger det. Hva ligger det så i dette begrepet? Min forståelse av forsoning er å kunne leve videre med det som har skjedd. Akseptere hva som faktisk har skjedd, men ikke akseptere handlingen.

Hvis jeg bare hadde fått noen timer med mamma, ville jeg fortalt henne at jeg elsker alle tingene hun gjorde. At jeg elsker mamma som var i stand til å gjøre alt det der, at jeg elsker mammas liv, som ingen husker. At jeg respekterer henne.

Ordet "mamma" er ikke bare familiært, det inneholder også en bønn: Vær så snill, ta vare på meg! Ikke kjeft på meg, stryk meg heller over håret! Vær så snill, støtt meg, uansett om jeg har rett eller tar feil".

Visste mamma det? At jeg har trengt henne hele livet også?

Jeg vet så inderlig vel at hverdagene er livet. Men jeg vet ikke hvor mange eller få av dem jeg har. Jeg vet bare at jeg har dem og at de er begrensede. Jeg vet at det bare er jeg som kan leve mitt liv og bare jeg vet hva som er viktig i det livet og hva som gjør meg lykkelig. Akkurat nå er den beste tiden i livet mitt.

Å lese om at jenter og kvinner kan, gir styrke. Jeg har mye å takke Karin Sveen, Bjørg Vik, Tove Nilsen, Liv Køltzow og også Vigdis Hjorth for. De viste meg den friheten det gir å stå på egne ben.

Det var over. Allikevel fortsatte det. Det var som en kraft som ikke kunne hindres fra å hamre videre, måten toget trakk lasset sitt på gjennom de forbifykende remsene med vann og land. Fortere og fortere gikk det, mens jordene utenfor skiftet farge, fra gult til grønt, fra grønt til rødt. Så fór vi gjennom byer, hele rekker av byer, hvor lysene glimtet til og sluknet om hverandre. På motorveien i utkanten av en av dem lå en veltet bil, sperringer var satt opp, og mennesker løp til og fra i blålyset fra to ambulanser. Men jeg så på det, uten at det gikk inn på meg. Som om alt jeg hadde hatt av følelser var oppbrukt. Som om ingen av de rasende kreftene der ute kunne nå inn til meg lenger. Hva skulle kunne ødelegge meg? Alt som kunne hende, det hadde allerede hendt.

Sometimes, I read a book, and I think am the people in the book.

I liked some things and hated some things. And there were some things I didn't know I had until I lost them.

Det finnes ugress i de vakreste blomsterbed.

Kunsten å være lykkelig
består i at man gjør sine gleder enkle.

Kinesisk ordspråk

Ingenting av dette har du følt før. Alt har ligget der, begravet i deg, ubrukt, i mangelen på det som kunne vekke det til live.

Hvor ofte forteller vi vår egen livshistorie? Hvor ofte foretar vi tilpasninger, utbroderinger, gjør sleipe forkortelser? Og jo lenger livet varer, desto færre omkring oss kan utfordre framstillingen vår, minne oss om at livet vårt ikke er livet vårt, men bare historien vi har fortalt om livet vårt. Fortalt til andre, men - i all hovedsak - til oss selv.

... Tenker at alt får vente. At iblant er det best å gå sidelengs for å komme fremover hvis man vil unngå å miste fotfestet.

De mest bortkastede av alle dager er dagene uten latter.
~ E.E Cummings