Liten tid (Om slippeangst)

Alltid har en av oss liten tid
Og det verste er å gi slipp på en
som er her men snart skal gå

-Avtaler, møter, og arbeid
Et eller annet kommer hele tiden i veien
for våre forte hemmelige treff

Vi griper fatt i hverandre
og er ikke til å rive fra hverandre
og må hele tiden skilles

Senere skal dette huskes som lykke
Men mens det varer, er det som vårt
forhold bare består av avskjeder

"Alle steder er helt like," sier jeg.
"Hva mener du?"
"Joakim Berg sier det, om Kent, at først stakk de fra Eskilstuna til Stockholm og alt blei bedre, og så, etter en stund, ville de bare stikke derfra også." Jeg lener meg mot veggen og ser innover i kjellergangen. "Så på en måte kan man jo bare bli der man er hele livet."
"Det blir ikke automatisk sant bare fordi Joakim Berg har sagt det."
"Men tror du det er sant? At alle steder er like?"
Han går mot meg, stiller seg tett foran meg og blir stående. Så tar han en hånd og legger den på brystkassa mi, han trykker litt og slipper opp igjen. Så sier han at alle steder er forskjellige, men at vi er de samme uansett hvor vi drar.

Det nyttar lite, i dikt, å gi seg ut for noko anna enn det ein er.

Det er ikke lett å kløve en mann i to og alltid finne frem til den rette halvdelen.

Tenk om vi alle gikk med bevisstheten om at vi kysser jorda med føttene!

Men det er viktig å vite det, å kjenne sine røtter. Å vite hvor du begynte som menneske. Hvis ikke vil livet synesuvirkelig. Som et puslespill. [....] Som om du har gått glipp av begynnelsen på en fortelling, og nå er du i midten av den og forsøker å forstå.

Det tok hunden bare noen sekunder å gi Thalia det ansiktet, men det har tatt henne et langt liv å gjøre det til en identitet. Hun ville ikke la meg ødelegge den med skalpellen. Det ville være å tilføye henne et nytt sår over det gamle.

Folk lærte å leve med de mest utenkelige ting.

Vanligvis , særlig i det siste, settes en mental prosess i gang når hun stiller seg opp foran et speil, og den forbereder henne på å se seg selv eldre. Det demper og tar av for sjokket. Men i det butikkvinduet er hun ikke forberedt, og hun utsettes for en virkelighet som ikke er sminket av selvbedrag. Hun ser en middelaldrende kvinne i en kjedlig, løs bluse med strandskjørt som ikke skjuler de slappe hudfoldende over knærne godt nok. Solen fremhever de grå hårstråene. Og til tross for eyelineren og leppestiften som markerer munnen, er det et ansikt som en forbipasserende kun vil registrere før blikket glir videre, som om det var et gateskilt eller et husnummer. Det varer bare et kort øyeblikk, knapt nok til at pulsen slår raskere, men lenge nok til at det bedragerske selvbildet blir konfrontert med den virkelige kvinnen som ser tilbake på henne i butikkvinduet. Det er ganske nedslående. Disse tilfeldige, ubehagelige øyeblikkene som overrasker deg når du minst venter dem.

Alt jeg sier, er at det er ufølsomt å klistre dine gode gjerninger opp på en tavle. Det er noe positivt ved å gjøre det i stillhet, med verdighet. Hjelpsomhet er ikke bare å signere sjekker i alles påsyn.

Alle vet at hver dag som fødes, er den første for noen og den siste for andre, og at den bare er nok en dag for de aller fleste.

En gammel bok, to gamle hender....

Gjør noe meningsfylt og nyt livet, sier folk. Men noen ganger er det først etter at du har levd at du skjønner at livet var meningsfylt, og sannsynligvis på en måte som du aldri hadde tenkt deg.

Av og til er det bare ikke meningen at ting skal bli slik som vi tror.

Tilgivelse

Naken tilgivelse
gjør tankene våre sanne.
Bare forsoningens vei
setter ordene våre fri.
Tettere på
kommer du ikke.

"Språket, dette viktige, som må brukes med omtanke. Verken i gudshus eller i badstuer må noen fare med tankeløst og uanstendig snakk. Ordene som kan ødelegge et liv om de faller feil".

Det er noe bak ordene
noe stumt og levende
som ordet leter etter
der du bærer lyden av det
på en stemme som nakent
og plutselig skjelver

En del av oss
kan bli lukket inn
i den vi ikke fikk
Uten å vite det
kan en fremmed bære med seg
skyggen
av en annens lengsel
[...]

"Feilgrep er som dårlige kjærlighetsforhold", sa Karla en gang, "jo mer man lærer av dem, desto mer ønsker man at de aldri hadde funnet sted. "

Før eller senere fører skjebnen oss sammen med alle de menneskene som viser oss hva vi kan eller ikke burde tillate oss selv å bli. Før eller senere møter vi fylliken, ødsleren, forræderen, den samvittighetsløse og hjertet som er fylt av hat. Men skjebnen trikser med oddsene, for som regel ender vi med å enten elske eller synes synd på nesten alle disse menneskene. Det er umulig å forakte et menneske man føler ekte medlidenhet med, eller å skyve fra seg et menneske man virkelig elsker.