Å skrive er å trekke det som finnes ut fra skyggene av det vi vet

For det var ikke slik at språket innhyllet virkeligheten i sine stemninger, men omvendt, at virkeligheten steg fram fra dem.

For mens navnet når mennesket lever, refererer til kroppen, hvor den oppholder seg, hva den gjør, skiller navnet lag fra kroppen når den dør, og blir værende igjen hos de levende, som med navnet alltid mener den han var, aldri den han er nå, en kropp som ligger og råtner et sted.

For mennesket er bare en form blant andre former, som verden uttrykker igjen og igjen, ikke bare i det som lever, men også i det som ikke lever, tegnet i sand, stein, vann. Og døden, som jeg alltid hadde betraktet som den viktigste størrelsen i livet, mørk, dragende, var ikke mer enn et rør som springer lekk, en gren som knekker i vinden, en jakke som glir av kleshengeren og faller ned på gulvet.

[..] verden er alltid den samme, det er måten vi betrakter den på, som forandrer seg

Det eneste som ikke eldes i ansiktet, er øynene. De er like klare den dagen vi blir født som den dagen vi dør.

Og hva var det egentlig man sparte til når man sparte på kreftene?

Det var som hun hadde en plass i meg, at hun fantes som et faktisk sted, hvor jeg hele tiden ville være. At jeg faktisk kunne gå dit, når jeg ville, føltes som en nåde.

…føltes det som om alt var innen rekkevidde for meg, at jeg befant meg like i nærheten av noe viktig, som jeg kunne nå dersom jeg bare strakte meg. Det var vagt, ingenting å bygge noe på, men like forbannet visste jeg at det var noe der. I tåken, i granskogens mørke, i dråpene av dugg på barnålene. I hvalene som svømte i havet, i hjertet som slo i brystet. Tåke, hjerte, blod, trær. Hvorfor var det så dragende? Hva var det som lokket meg med slik kraft? Som fylte meg med et sånt enormt begjær? Tåke, hjerte, blod, trær. Å, kunne jeg bare klare å skrive om det, nei, ikke skrive om det, men få skriften til å være der, da skulle jeg være lykkelig, Da skulle jeg kunne slå meg til ro.

Jeg elsket å stå på bryggen og se ned i det klare, grønne, friske og dragende vannet, hvor lange tangremser stod rett opp og fisker svømte forbi og krabber fór sidelengs bortover. Sjøstjerner, blåskjell, hele den rike undervannsverdenen. En plastpose kunne drive bortover langt nede i vannet. Jeg elsket også å kikke på kaien, de små pakkhusene, alt utstyr, alt garn og alle stamper og kasser og kanner som fantes der. Men mest av alt, himmelen, hvordan skyene gled gjennom mørket om natten, som skip på vei mot land, eller tårnet seg opp før uvær, som alltid kom fra vest, og som fikk hele huset til å riste og dirre og puste og banke.

På vei tilbake begynte det å regne. Og det var ikke slik at det begynte med en dråpe eller to, og så langsomt økte i styrke, som jeg var vant til, nei her gikk det fra null til hundre på ett sekund: i det ene øyeblikket regnet det ikke, i det neste falt tusen millioner regndråper ned mot bakken samtidig, og en rislende, nesten klaprende lyd steg opp fra bakken rundt meg. Jeg småløp nedover mens jeg lo inni meg, for en fantastisk by det her var! Og som alltid når jeg så eller opplevde noe vakkert, tenkte jeg på Ingvild. Hun var et levende menneske som fantes i verden, hun hadde sin helt egen opplevelse av den, sine egne minner og landskap hun hadde vokst opp i og gått rundt i, og alt det var til stede i henne, denne veldige kompleksitet som et annet menneske er, og som vi ser så lite av når vi ser dem, men likevel nok til å fatte godhet for dem, til å fatte kjærlighet til dem, for det skal ingenting til, et par alvorlige øyne som gleden plutselig skyller gjennom, et par lekende og ertende øyne som famler, finnes det noe vakrere enn det? Med hele sin indre rikdom, likevel famlende? Man ser det, man forelsker seg i det, og det er lite, kan hende kan man si at det er lite, men det er alltid rett. Hjertet tar aldri feil. Aldri aldri feil tar hjertet.

De sørget det samme. Men om sorgens innhold var likt for alle, var formen den antok i dem like forskjellig som de karakterene den formet seg etter.

Når du ikke veit hvor du skal, blir reisen veldig lang.

Sorg har ingen prislapp som gjør den ene lidelsen større enn den andre.

Hver gang jeg møtte blikket hennes den kvelden, var det som om alt annet forsvant, Yngve, alle studentene og foreleserne som var der, alle stolene og bordene, og ikke bare det, alt i livet mitt, alt det jeg bar på og som kunne være så knugende, det var borte. Alt som fantes når vi så på hverandre gjennom lokalet, var hun og jeg.

... og så stod vi plutselig alene og pratet, helt fordypet i hverandre, jeg så ingenting annet enn henne, som skinte med et så sterkt lys at alt annet forsvant.

Hver alder har sine fordeler, man oppdager det bare for sent.

~ ukjent

Et av tegnene på alderdom er at du må bære sansene dine rundt i veska - briller, hørselsapparat, gebiss.

~ Kurt Strauss

Frykt ikke for tidens furer på din panne, men frykt for angerens furer i ditt hjerte.

~ Johan Olof Wallin

Poetikk

Du vet ikke hva et dikt er, før
du har hørt det, for et dikt er et dikt
når du med en gang kjenner deg igjen i det
og samtidig vet, dette har jeg aldri lest før
Det finnes ingen regler for gode dikt
utover den orden hvert dikt setter seg selv
Et dikt er en tilstand i språket
der hvert ord er stemt til akkurat dette
diktet, Uovervinnelig, ikke usårlig
Evig, ikke udødelig