Hvordan kan du vite at du ikke har opplevd det du drømte i natt? Hvorfor kan du snakke et fremmed språk i en drøm? Hvordan kan du beherske ting du ikke greier når du er våken? Og hvordan kan du være på helt fremmede steder der hver minste detalj er gjennomtenkt, når du aldri før har vært der? Ja, når stedet kanskje ikke finnes engang? Du stiller ikke spørsmål, fordi noen fortalte deg at det bare var en drøm. Så tenker du ikke noe mer på det.

Jeg småprater litt med Pus mens jeg leser dødsannonsene i Aftenposten, som jeg gjør hver morgen, ikke fordi jeg nødvendigvis tror jeg kjenner noen, mer av generell nysgjerrighet, av fascinasjon over formuleringer og små detaljer som kan avsløre store deler av et liv. Eller som kanskje enda mer kan avsløre noe om de som er igjen, de som har sittet sammen eller alene og formulert annonsen; nei, vi vil bare at det skal stå vår kjære, eller burde det kanskje stå vår alles kjære, nei vet du, det skal bare stå min kjære, nå skjærer jeg gjennom, han var tross alt min mann, men jeg tror vi går for duen, ikke korset.

Det er rart at det er så ubehagelig å våkne når det er så behagelig å sovne, sa en av de mest deprimerte pasientene mine for noen år siden, før han tok en overdose piller, og jeg var så enig i det - og i foruroligende mange av resonnementene hans - at setningen har blitt en ren motivasjon for å komme seg opp av senga om morgenen.

Jeg har brukt hele livet på å lese, på å finne en ro eller uro, i bøker, i ordene, i at noen andre har formulert det jeg tenker, det jeg vil si, men ikke får sagt. Det jeg føler, men ikke får kjent på. Men ingen har formulert noe jeg kan kjenne meg igjen i etter at Tarjei døde.

Politikken er av natur ikke et kirugisk blad, det er vanskelig å drive presisjonspolitikk. Politikkens instrumenter er butte, og det kan være svært krevende å få til de endringene man ønsker å oppnå. Det er rett og slett vanskelig å lage en politikk som treffer hver og en som trenger det, med de virkemidlene som egner seg best. Det betyr imidlertid ikke at vi skal gi opp å forsøke.

Ansvar er rett og slett urettferdig. Du må ta utgangspunkt i det livet du har og kan ikke velge noe bort. Ansvaret hviler på oss alle, men ikke med samme vanskelighetsgrad.

Etter ti år med skolegang skal du ha fått med deg de verktøyene du trenger i livet, enten du vil gå videre og studere for å bli pilot eller ingeniør, eller du vil gå ut i jobb eller ta fagbrev som helsefagarbeider eller rørlegger. I dag vil minst en av fem elever erfare at dette løftet blir brutt. I stedet for å gå ut av skolen med full verktøykasse kastes disse unge menneskene inn i voksenlivet med et handikapp. De har så dårlige lese - og skriveferdigheter at mange i praksis er funksjonelle analfabeter, ute av stand til å skrive en skikkelig cv eller ta til seg innholdet i en helt vanlig dagsavis. Det er et svik. Et svik mot de unge, et svik mot foreldrene og et svik mot den norske drømmen.

Det norske velferdssamfunnet ble bygget av vår felles arbeidsinnsats. Grunnmuren som velferdssamfunnet hviler på, består ikke bare av høytlønte og kreative lønnsmottagere eller grundere og bedriftseiere, men av innsatsen til hver enkelt arbeidstager. Det finnes kort sag ingen drittjobber. Hver gang noen snakker ned visse typer arbeid, er de med på å svekke respekten for noen av de viktigste verdiene vi har: At det å stå på egne ben og klare seg selv ikke bare er grunnleggende ansvar for voksne friske mennesker, men et bidrag til et sterkere fellesskap.

Jeg er takknemlig over å bo i et land hvor ikke hele eksistensgrunnlaget forsvinner ved sykdom eller ulykke. Jeg var og er takknemlig for at mammas sykdom ikke rev bort hele det økonomiske grunnlaget for den lille familien vår. Det sosiale sikkerhetsnettet vårt skal vi ta vare på. Men det forusetter også at vi er ærlige på hva som svikter, og hvordan det svikter.

Jeg gir deg mitt nisseord! Hva betyr det, da? Nissen satte opp en høytidelig mine: - Nisseordet lyder slik: En nisse gjør så godt han kan, så ofte han kan, hvis han kan.

Det er ikke lys og lamper vi trenger,
Ikke sol og måne heller, men det
som er nødvendig, det er at vi har
øyne som kan se guds herlighet.

Og jeg husker at vi barn
ble leid fram for å kysse
hånden til de døde.
Vi var redde for å gjøre det,
men da var det en som sa til oss
at dette var siste gang vi kunne
takke farmor for all
gleden hun hadde gitt oss..

Og jeg husker at eventyr og viser
kjørte bort fra gården,
pakket inn i en lang, svart kiste,
og at de aldri kom igjen.

Jeg husker at det var noe
som var blitt borte fra livet.
Det var som om døren til en
vakker, fortryllende verden var
blitt stengt, der vi før hadde
gått fritt ut og inn.
Og nå var det ingen som forsto
seg på å åpne den døren.

Det er jo ikke så komplisert. Enten går det bra, eller så går det ikke bra. Og det er jo bra, det også, for da kan det jo bare gå bedre.

Gjør man noe uten dekning lenge nok, blir konsekvensene store. Det må du betale for. Det er ikke gratis.

Å synde er å sette seg i en posisjon hvor synden blir mulig.

Hvem bryr seg om hvem som en gang vasket hva, når et liv ses tilbake på, når et liv oppsummeres?

Vi har ikke bare tilgang på våre egne liv, men på nesten alle andre liv som lever i vår kulturkrets, ikke bare tilgang på våre egne minner, men men på hele den jævla kulturens minner, for jeg er deg og du er alle, vi kommer fra det samme og skal til det samme, og underveis hører vi det samme på radioen, ser det samme på tv, leser det samme i avisen, og i oss står samme faunaen av kjente menneskers ansikter og smiler. Selv om du setter deg ned på et bitte lite rom i en bitte liten by hundrevis av mil unna verdens sentra og der ikke møter et menneske, er deres helvete ditt helvete, deres himmel din himmel, det er bare å sprekke den ballongen som er verden og la alt som finnes der, strømme ut over sidene.

Så vi en bra film, virvlet den opp noe i oss og satte ting i bevegelse, for slik er det jo, verden er alltid den samme, det er måten vi betrakter den på, som forandrer seg

Døden gjør livet meningsløst fordi alt vi noensinne har strevd for, opphører med den, og den gjør livet meningsfylt fordi dens nærvær gjør det lille vi har av det, umistelig, hvert øyeblikk kostbart.

Menneskenes veier er i sannhet merkverdige og rare!