Det er skikkelig trist med den ensomheten man ikke kan velge vekk.

Fra min egen barndom husker jeg bare en håndfull episoder, som jeg alle har oppfattet som skjellsettende og betydningsfulle, men som jeg nå forstår badet i et hav av andre hendelser, hvilket fullstendig utsletter meningen i dem, for hvordan kan jeg vite at akkurat de hendelsene som festet seg i meg, har vært avgjørende, og ikke alle de andre, som jeg da ikke vet noen ting om?

Det er egentlig bare opp til hver og en av oss. Alle ord vi bruker, ble en gang sagt for første gang.

Å lese er sannsynligvis også en måte å være et sted på.

Et menneskes livsløp har en markert start og en markert slutt. Grunnlaget for livets innhold blir imidlertidig lagt lenge før vi blir født, av foreldre, besteforeldre, oldeforeldre og tippoldeforeldre. De valgene de har gjort, deres gode og dårlige handlinger, deres feil og mangler, smarte disposisjoner og slette avgjørelser er bestemmende for hva slags liv vi som etterkommere får.

Endelig klarte han å godta det hele. Omsider forsto Tsukuru Tazaki, i dypet av sin sjel. Menneskers hjerter knyttes ikke sammen bare gjennom harmoni. Det er snarere gjennom sårene de knyttes dypere sammen. De forenes gjennom smerte, gjennom svakhet. Det finnes ingen stillhet som ikke også romer ekkoet fra angstfylte smerteskrik, ingen tilgivelse uten blod som renner på marken, ingen favntak uten sønderknuste tap. Sann harmoni bygger på dette.

Dra så langt som øyet kan se, og når du kommer dit, vil du se enda lengre.

Hvorfor fortalt hun meg aldri at det var hun som hadde laget denne sangen? tenker jeg. Eller sa hun det, og og kanskje mye annet også, bare at jeg ikke lyttet? tanken gjør meg trist, for muligheten til å spørre, finne svar på alle spørsmålene som plutselig dukker opp, er ugjenkallelig forbi.

Aldri før har jeg smakt så god pesto, og jeg spiser med taus andakt mens jeg tenker på ordene hans om fortielse og løgn. Hvor går grensen, tenker jeg. Når er det bare fortielse, og når blir det løgn? Er fortielsen et slags forspill til løgnen, eller en forstillelse for å slippe lyve? Og hvis mamma har tiet om noe så stort som en søster, hva annet er det hun ikke har fortalt?

Var det løgn ikke å fortelle hele sannheten?

Mamma tok ikke med seg sorgen i graven, men overlot den til meg.

Se på meg nå! Så du det? Se nå, mamma! Jeg ser at det lille barnet alle synes er så sjarmerende når det ler og gjøre ablegøyer, i virkeligheten er engestlig. Barnets sprett over lyngheiene, de skjeve rundkastene og kollbøttene som ender i en pytt, er alt sammen et forsøk på å hente mamma ut av det som stenger henne inne. Det som stjeler min mamma, kommer plutselig og uten forvarsel, som om noen lukker en dør foran øynene hennes. Eller nei. Foran hjertet, det samme hjertet som jeg vet nå har båret på denne tunge hemmeligheten. Som liten må jeg ha fornemmet noe jeg ikke forsto, noe som gjorde meg urolig og rastløs, en engstelse jeg kapslet inn ved alltid å finne på noe, være på farta, på vei mot noe. Og vekk fra noe. Vekk fra øyværet, fra hennes innestengte sorg.

Minnene fra barndommen, som jeg har gjemt og glemt så lenge, har rokket ved noe i meg.

[...] men smerten blir mindre med årene. Nå er det på mange måter et godt savn, en takknemlighet for de gode minnene, for årene vi tross alt fikk.

Gjentar man en ting ofte nok, blir det sant til slutt.

Tretten år hadde det tatt henne å forstå at tiden ikke bare gikk. Den kom.

Musikk var intuisjon, noe hun forsto med hjertet, ikke tankene og intellektet.

Fra nå av vil jeg at novellene mine skal være annerledes, tenkte Junpei. Jeg har lyst til å skrive om folk som venter på at natten skal ta slutt, som lengter etter lyset slik at de kan holde om den de elsker; om folk som drømmer og som venter. Det vil jeg skrive om.

Jeg lurer ofte på om ikke hjertet er som en dyp brønn. Ingen vet hva som skjuler seg der nede. Man må bruke det som innimellom flyter opp til å gjette.

Jeg føler meg bortkommen. Virkelig bortkommen. Det kommer til å skje noe forferdelig. Jeg kjenner det på meg. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ingen som helst anelse om hva jeg burde gjøre. Er det klart? Jeg vet ikke engang hva jeg skal gjøre når jeg har avsluttet denne samtalen.