Å følge hjertet var det riktigste man kunne gjøre [...]

Men brått skjønte hun at for et samvittighetsfullt menneske var den vanskeligste å tilgi, seg selv.

De neste ukene forsatte Anna å lese. Hun ble kjent med masse mennesker hun ikke hadde lest om før. Noen var snille. Noen Var slemme. Noen var glade. Noen var triste. Noen var kloke. Noen var dumme. Noen var voksne. Noen var barn. Men Anna syntes hun kjent seg litt igjen i alle sammen. Og hun var glad for å hjelpe dem. Slik at de kunne leve bestandig.

For Anna var bøkene like sanne som livet.
Hvis noen døde i en bok, kunne hun begynne på begynnelsen.
Da ble de døde levende igjen.
Like levende som hun selv.

Hvis bøkene ingen leste ble ødelagt, ble menneskene inni dem også borte.
Som et blad om høsten.
Det visner.
Så løser det seg opp og blir til støv.
Så blir det borte i vinden. For alltid.

Ingen reiser er umulig. Det eneste som skal til, er at man tar ett skritt forover.

Han erkjente at man aldri blir vant til å høre historier om tortur. Men menneskets overlevelseskraft sluttet aldri å forbause ham.

Det er rart hvilke detaljer en av og til husker. Ting som egentlig ikke har noen som helst betydning. Likevel blir de lagret i en avkrok av hjernen, og flere år eller tiår senere kommer de krympende frem igjen.

Det var jammen merkelig hvordan ting du opplevd som barn fortsatt påvirket deg mange år senere, tenkte Robert.

Enhver løgn har sine konsekvenser, den skaper ringer, forårsaker bølger. Og før eller siden når virkningen frem til vannkanten. Selv om løgnen ikke var større enn en liten stein.

Det er faktisk lett å glemme at også gamle mennesker en gang har vært unge. Det er nesten like vanskelig å forestille seg som den kjensgjerning at en selv også før eller siden, snart - i alle fall raskere enn en tror - vil være gammel.

En kan oppleve veldig forskjellige typer kjærligheter i livet [...]

Menneskers liv er som romaner, tenkte jeg, når du har kommet langt nok i en roman, også om den er kjedlig, lurer du på hvordan det skal gå, og når du har fulgt menneske lenge, også om det er et ganske kjedlig menneske, lurer du på hvordan det vil gå, på hva som vil hende videre.

Noen ganger er det for sent. Noen ganger er det umulig å gjenopprette, er det uopprettelig.

Det gikk an å befinne seg i to sjelstilstander samtidig. Å være grunnleggende ulykkelig, skaket og rystet i sitt innerste og likevel oppleve øyeblikk av lykke [...]

Man kan ikke leve livet på nytt og de beslutningene man har tatt må man leve med.

Det er rart å tenke på hvor tilfeldig det er at vi møter mennesker som skal bli avgjørende for hvordan livet vårt utvikler seg, som skal komme til å påvirke eller direkte bevirke valg som gjør at livet vårt forandrer retning.

Andres handlinger kan tolkes i alle mulige retninger, avhengig av hvilket perspektiv man anlegger.

Sadiq undret seg over krigens natur. Alle var skråsikre på at nettopp de hadde rett på landet, som de andre ble tvunget til å forlate. Alle mente å eie sannheten, alle virket tørste på blod.

Fryktens rike, ble landet kalt. For mange syrere var redselen blitt en del av kroppen, umulig å skille ut eller bli kvitt. Den var en del av ånderettet, av hjerteslagene, den hadde satt seg i hodet, i magen, i blikket. Den lå i dypet av sjelen din. Og jo eldre du ble, desto reddere var du.