Vi eksisterte et sted mellom livet og døden, uten å bli tatt fullt ut imot av noen av dem.

Vi blir alle født med de største skattene vi noen gang vil få i livet. En av disse skattene er hodet, en annen hjertet. Og de uunnværlige redskapene for disse skattene er tid og helse.

Stiene innover

du aldri gikk

ligger der ennå

Sånn er det det skjer. Du legger det til side for en periode og nå og da kikker du i skapet på leting etter noe helt annet, og du kommer på det, og du tenker: snart. Så blir det etterhvert noe som bare er der, i skapet og andre ting blir stuet foran. Denne tingen som var din blankeste skatt. Du tenker bare ikke på det. På et tidspunkt et tap du ikke maktet forestille deg, og så blir det til noe du knapt husker. Sånn er det det skjer.

Men å drømme om noe usannsynlig har et eget navn. Vi kaller det håp.

Kom ikke og si at naturen ikke er et under. Kom ikke og fortell meg at verden ikke er et eventyr. Den som ikke har innsett det, gjør det kanskje ikke før eventyret er i ferd med å ta slutt. Da får man nemlig en siste sjanse til å rive av seg skylappene, en siste anledning til å gni seg i øynene av forbauselse, en siste mulighet til å hengi seg til det underet man nå tar avskjed med og skal forlate.

Det er ingen som har tatt en gråtkvalt avskjed med Euklids geometri eller atomenes periodiske system. Det er ingen som feller noen tårer fordi de skal koples fra internett eller gangetabellen. Det er verden man tar avskjed med, det er livet, eventyret.

...for dagen er du, og lyset er du, solen er du, og våren er du, og hele det vakre, vakre, ventede livet er du!

Veronika

Tiden. Jeg forstår den ikke. Jeg tror jeg aldri helt har begrepet tidens vesen. Minner dukker opp i helt tilfeldig rekkefølge, uten at tiden har noe med saken å gjøre. Gårsdagen kan virke like fjern som fjoråret.

"Se alle de linjene som går på kryss og tvers. Det er blodårene dine. Som et kart, synes du ikke?" "Et kart," gjentok jeg og åpnet hånda, lukket den igjen, åpnet den igjen. Kartet forandret seg i den bevegelsen, utvidet seg i linjene i huden.

Historien om oss slutter ikke. Den bare fortsetter i en annen retning, men hvor vet bare vinden. Så umerkelig disse øyeblikkene glir forbi oss. De som i ettertid viste seg å bety noe, men som vi nærmest ikke opplever engang.

"Elsker du meg?"

Jeg vender hodet og ser bort. Jeg vet jo at jeg gjør det, vet at jeg elsker ham til siste hårstrå, siste hudcelle, siste blodsdråpe, at jeg eksploderer av kjærlighet, koker over [...]

Du kan ikke hindre hjertet ditt i å elske heller - det blir som å stå ute ved havet og brøle til bølgene at de skal stoppe

Et fotografi sier "Du var lykkelig, og det øyeblikket ville jeg fange". Et fotografi sier "Du betydde så mye for meg at jeg la alt annet til side for å se på deg."

Jeg skulle ha stoppet henne. Man har ikke bare ansvar for det man gjør; ansvaret gjelder også for det man ikke gjør.

Herregud, å vokse opp var som å ramle utfor kanten på verden om og om igjen. Du våkner opp en dag, og alt er annerledes, i blant uhyggelig; verden er ikke slik du husker den kvelden før, og heller ikke slik du syntes den var så sent som igår.

Jeg har erfart at hvis man tenker for mye, så blir man utslitt. Og det er ikke tull, for du kan søren meg tenke deg vekk! Du må komme deg videre. Du kommer deg aldri over det, men du lærer deg å leve med det.

Det er alltid dei som blir forlatne ein snakkar om, og kor trist det er for dei, men har du nokon gong tenkt på sorga til dei som må forlate?

Ingen historier likner hverandre, og likevel sies det at i hele verdenslitteraturen finnes det bare åtte fortellinger, alt annet er variasjoner av et tema.

[...] erkjennelsen av at uansett hvor du er nå, og hvor du kommer til å være i fremtiden, så forandres aldri utgangspunktet ditt.