Men i skyggen under tuntreet følte hun en underlig ro senke seg over henne. Hun så på menneskene rundt bordet og følte hun var blant venner. Den følelsen hadde hun ikke hatt hjemme hos moren. Her følte hun at de var godtatt og akseptert, både Oda og hun selv. Ingen mente at det hun hadde gjort var riktig, men de fordømte henne ikke.

Føler du verkeleg at du er uten skuld, Thorleif? Du som har bedratt meg med Lina – og fleire enn ho og, kan hende. I alle fall mange gonger i den korte tida vi var gifte. Tykkjer du det er rett at ein ikkje er tru mot den ein er gift med?

Ikkje kast bort dagan på noko du ikkje kan gjer om att lell. Gjort er gjort, det ligg attafor deg.

Framtida veit ingen av oss noko om, Maren. Gled deg over dagen i dag

Det som betyr noko, er korleis ein er som menneskje og medmenneskje, og det finnest ikkje ein ber og meir hederlig og god mann enn han Trond

Maren ble stående ved bilen og se på dem. Trond tok Oda i armen, løftet henne opp og svingte rundt med henne, tett inntil seg. Far og datter, tenkte hun – så lik at det var rent rart. Hun lurte på hva mer Oda hadde arvet etter ham. Det ville nok vise seg etter hvert. Han møtte blikket hennes over hodet på Oda og smilte til henne. Hun så hvor glad han var. Varm glede fosset gjennom henne. Tenk at han elsket datteren deres så høyt, til tross for alt det forferdelige hun selv hadde gjort.

Det var ingen som villa støtta eller hjelp ho!Ho hadd ingen, Thorleif!Ikkje eingong foreldra hennes villa støtt ho - så ka skulla ho gjer? Klart det var galt å før deg bak lyset, Klart det var gale å ikkje å fortelle Trondat ho venta barnet hass, men ka hadd di gjort da?Hadd di hjelpt ho?Ho har allveg måtta hjelp seg sjølv, ho Maren. Ja, ho har gjort mykje gale.Og ja, ho redda seg ved å gje vertinna si ungen ho fekk, og som ho ikkje kunna kom hæm med. Men ka har di gjort da, kara? Du, Trond? Du berre stakk. Og du, Thorleif? Du har allveg vore meir oppteken av andre kvinnfolk enn sjå at Maren ikkje hadd det bra. Di er hyklere, all i hop i den her bygda!Di tenkjer berre på pæng og ære - enda di eig ikkje ære, nokon av dykk!

Du vet bedre hvem du er på en strålende fin dag etter en storm, når det minste fallende blad er gjennomstukket av selvbevissthet.

Gjer det til eit slags eventyr, sa han sakte. - Fortell ho om to som elska kvarander,men som ikkje kunna få kvarander, mem som likvel fekk ei gåve i lag- eit kjærlighetsbarn. Ho Oda.

Det viktigste hjelpemiddelet jeg hadde når jeg kjedet meg, og som hindret meg i å bli gal, var bøker.

Livet begynner endelig å smile til meg igjen. Jeg er klar for alt som måtte komme.

Det e rart mor, men det va visst gjønnom mi ege sorg je først kunne sjå hans. Slik fann vi fram te det som e mellom oss nu.

Saknet vil vårra der, men det e en del av det som har skapt roa i meg.

Kjærlighet, det ordet kan hun ikke bruke om seg og Erik, men det har vokst fram til noe anna, til ømhet, omsorg og ei godhet i dem for hverandre. På hvert sitt vis har de mye som skal bøtes for. Hun la livet i hendene hans engang, som han la sitt liv i hennes. På hvert sitt vis skamfarte de hverandre i vonde år. Ennå har det vel vært stunder hvor bitterheita har blussa opp, men åra og det unge livet rundt dem har mildna det.

For etter som Magret vokser til, blir hun mer og mer lik faren sin. Øynene er de samme, og det hender Oline kjenner saknet etter han flomme som et hett sjokk gjennom kroppen når barnet ser på henne med de samme leende brune øynene han hadde. Kjærligheta til han og til barnet går i ett for henne, og legger seg som et sugende trykk for bringa

Ikke havet, enn ikke døden kan skille oss to. Blir jeg borte, da skal minnene fra denne sommeren være min sjel hos deg og barnet vårt.

De gamle der heime bruker ordet vakkert, når de skal skildre noe særskilt. Det ligger mer i det enn i ordet fint eller trivelig. Det er et ord som har kjensler og syn i seg, som ikke finnes i andre ord.

Denne Godværsdagen ligger den i et spill av farger.Skifter fra blåsvart over djupa midtfjords, til himmelfarger og isgrønt over sandstrendene ved land.Strødd utover ligger skogkledte øyer og nakne holmer.

Det hende je e redd je ska miste deg, men reddar enda e je for at je ska miste saknet. Nu vet je at je vil bårra det med meg, alltid. Det bli det siste for meg, vil du ska våtta det Magret. Miste je saknet, miste je alt.

I stillhet er de hos hverandre. Det er ikke kroppene deres som er det viktige mer, men alt det andre , sinn, og tanker i ei nærhet så stor at de knapt tør puste.I ei kort intens stund kjenner Magret det nesten som ei handling som nesten er høgtid. Hun kjenner ei lykke så stor at den vil slite henne sund, og midt i den ei djup sorg fordi hun vet at dette er siste gangen. De er ved veis ende. Han skal kommme att flere somre, men med tunge visshet vet at hun at det blir denne gangen og det skal aldri hende mer. I øynene hans ser hun det samme og de holder om hverandre uten å si et ord. Ingen ord og ingen hverdag mer i denne stunda. Bare alvor og høgtid.