Han roste matlagingen min og gjorde små ting i huset. Ting som sa: Jeg ser deg. Jeg tenker på hva som kan glede deg.Jeg var utsultet på denne formen for oppmerksomhet,og jeg sugde den til meg som et rundstykke suger til seg saus.

Hjemme igjwn, hjemme igjen, niggergutt,nigger. Svarting, sotrør, apekatt. Dro ut for å slåss for landet mitt og kom tilbake og oppdaga at det ikke hadde forandra seg i det hele tatt. Svarte folk sitter forsatt bakerst i bussen og kommer inn gjennom bakdøra, de plukker forsatt bomull for hvite folk og ber hvite folk om unnskyldning. Det spiller ingen rolle at vi fulgte oppfordringa deres og kjempa i krigen deres, for dem er vi forsatt niggere. Og de svarte soldatene som døde, var bare døde niggere.

Men Gud gir oss aldri ei oppgave uten å gi oss muligheten til å utføre den.

Samme kveld, etter at vi hadde spist, gikk jeg ut og la meg i det våte gresset og stirret opp mot himmelen. Det var skumring - den umulige nyansen av blålilla som bare varer noen få minutter før den slår over i vanlige mørke. Jeg lengtet etter å stupe opp i det blå og fortape meg i det. Jeg husker at jeg tenkte at det ikke fantes nor vondt der oppe. Ikke noe søle eller vond lukteller dødelig, brunt vann. Ikke noe som var stygt eller hatefullt. Bare blått og grått og ti tusen avskygninger innimellom, alle like vakre.

[...] man kan bli holdt fast av noe man ikke ønsker å tilhøre, noe man gjerne vil frigjøre seg fra, om det så skulle bety at man må hugge seg løs med en øks.

Henry lyttet alvorlig og oppmerksomt til alt jeg valgte å dele med ham, og nikket fra tid til annen for å gi uttrykk for sin anerkjennelse. Snart grep jeg meg i å vente på disse nikkene og skrive meg bak øret når de ble tildelt og når de ble holdt tilbake, og det var ikke til å unngå at jeg presenterte ham for den versjonen av meg selv som mest sannsynlig ville lokke dem fram.

Jeg synes det er moro med husarbeid. Det synes ikke mamma (…) Det er ikke meningen at alle mennesker i verden skal ha det aldeles likt. Noen pappaer arbeider hjemme, og noen borte… (Anno 1966!)

Av og til møter vi mennesker i livet som utgjør en stor forskjell, som møter oss ved et veiskille og leder oss på rett vei.

Kjærlighet

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Kjærligheten tar aldri slutt.

(1.Kor 13:4-8)

"Si ikke noe ondt om noen uten at du vet at det er sant. Og hvis du vet at det er sant, så spør deg selv: Hvorfor forteller jeg det?
- J.C. Lavater

"Den som snakker ille om andre i ditt nærvær, snakker ille om deg i ditt fravær."
- Arabisk ordspråk

"Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees."
(Heb 11:1)

Men jeg må begynne med begynnelsen,hvis jeg kan finne den. Begynnelser er vanskelig å gripe fatt i. Akkurat når du tror har fått tak i en, ser du deg tilbake og ser en annen, tidligere begynnelse , og enda en før den igjen.

Men er det ikke vidunderlig å ta alt lett?

Minutter, kanskje timer av din egen eksistens

som du har glemt, men som jeg

husker. Du lever et hemmelig liv

i en annens minne.

Jeg forsvinner. Det er ingenting å være lei seg for. Hele tiden fødes mennesker man kan elske, hele tiden.

Alle skal vi glemmes og alle skal vi huskes, og barna våre og barna til naboene skal huske oss og navnene våre, men ikke alt vi gjorde, men litt av hvem vi var, og vi skal også glemmes for dem vi var, men navnene består, og vi finnes et sted der nede, fingeravtrykk på trærne.

Jeg drømmer. En av disse drømmene som er så tåpelige at du ikke forteller om den til noen, som viser akkurat hvor mottagelig du er for alle inntrykk, hvor uregjerlig det hele er, og som du bruker dagen til å forstå, begripe, til du plutselig glemmer den, avspores.

Min far var en fjern figur, som en mann som såvidt syntes i utkanten på et fotografi av en gruppe mennesker. Halvt synlig. Jeg går ut fra at det ikke er helt uvanlig, hverken den gang eller nå, men selvfølgelig tenker man seg alltid at det er noe spesielt ved ens egen historie.

Jeg våkner hver eneste morgen. Hadde jeg kunnet velge, ville jeg latt være.