Alle mennesker ønsket seg vel erkjennelse og ros? ikke alltid fordi de trodde så godt om seg selv og på den måten fikk dyrket sitt eget ego, men bare for å vite at man ble sett, bare for å få en oppmuntring som gav mot og krefter.

Takk for at du var god mot meg når ingen andre var. Takk for at du holdt ut lenger enn hva som kanskje var godt for deg. Takk for at du fremdeles bryr deg om meg og ikke behandler meg som en fremmed eller en uinteressant person[...]

Det var så lett å skye alle bort, og si at alle andre hadde gjort en feil fordi de ikke viste henne tålmodighet. Hun hadde vært så egoistisk og trodd at alt bare var vondt for henne, men det måtte ha vært smertefullt for andre også, i alle fall for de som var ordentlig glad i henne. Alexander,Veronica og foreldrene hennes. De hadde ikke forlatt henne på samme måte som mange andre hadde forlatt henne. De hadde kanskje ikke bestandig vært støttende, men de hadde i alle fall ikke forlatt henne. Men hadde hun reagert med å behandle dem godt? Eller haddde hun bare forventet mer? Mens foreldrene hadde unngått emnett hadde de kanskje plaget seg selv med bekymringer. Veronica hadde kanskje være plaget av hjelpeløshet. Elvira hadde sterke smerter, stor skyldfølelse. Bare for en dag siden haddde hun hatet foreldrene på grunn av måten de taklet problemer på. I dag hatet hun seg selv for at de i det hele tatt måtte takle problemet. Hun hadde nok påført dem mye smerte, bekymringer og hjelpeløshet. Så klart hadde de hatt det vanskelig også

Med forståelse kom tålmodighet.

Hun tenkte på ulykken. Hun tenkte på hvor skjørt menneskelivet var, og hvordan det på et øyeblikk kunne være over. Så plutselig. uten forvarsel.

Du må slentre over Stillehavet i ruslefart, for å si det slik, for å kunne se hvilken rikdom og overflod det rommer.

Han har ofte tenkt på hva det egentlig er som skjer når han sovner. Han har forsøkt å forestille seg at det er en liten skapning som går rundt inni ham og slukker forskjellige stearinlys, og når det er helt mørkt inni ham, så sover han. Det er en som tilhører Nattfolket, tenker han. Det vil være i fred om natten. Det vil at vi skal sove.

Hva man ser, er langt på vei avhengig av hva man ser etter.

Psykologisk blir vi født i løse biter. Å vokse opp er å samle bitene, i håp om å bli et helt menneske.

Jeg sa: "Jeg sørger over deg"

Jeg sa: "Jeg sørger over deg" Han sa: "Sorgen vil ta slutt"
Jeg sa: Vær månen min" Han sa: "Hvis den vil stige"

Jeg sa: "Lær trofasthet fra gode mennesker"
Han sa: "Fra folk med månevakre fjes kommer slik kunnskap sjelden"

Jeg sa: "For å slippe synet av ditt ansikt, vil jeg stenge veien til øynene mine"
Han sa: "Det lusker omkring i natten, og vil komme fra en uventet kant"

Jeg sa: "Duften av håret ditt fikk meg til å gå meg vill i verden"
Han sa: "Hvis du er klok, vil den duften lede deg"

Jeg sa: "Hyll luften som stiger fra skjønnhetens hage"
Han sa: "Enda bedre er brisen som kommer fra den elskedes gate"

Jeg sa: "Begjæret etter dine rubinrøde leppers sødme drepte meg"
Han sa: "Dyrk det, og begjæret vil omfavne deg"

Jeg sa: "Når vil ditt gode hjerte gi meg fred?"
Han sa: "Ikke snakk om dette med noen før den dagen er kommet"

Jeg sa: "Så du hvor fort gledens tid gikk?"
Han sa: "Å Hafez, vær stille, for også denne tidens sorg vil en gang ta slutt"

Ved sirkelens sentrum

Lengst ute i periferien
befant vi oss
en gang alle
med drømmen fra dunkle decennnier
om å nå frem
til livets eget sentrum.

Der ute,
når vi befant oss
ved de motsatte utgangs-punkter
forekom avstanden - oss imellom -
uoverkommelig lang,
så et møte syntes umulig.

Men ubrytelig - streng og vid
er livets sirkel tegnet
og langt sterkere enn vi selv
er makten som leder oss
langs vår egen radius
fram imot sirkelens sentrum.

Alle er vi ensomme
der ute i periferien -
famlende og uvisse
om vår radius' endepunkt -
aner bare glimtvis hånden,
som står hevet - høyt over Altet -
og som en gang dreiet
livets store sirkel.

Men med store forundring
og uventet glede
oppdager vi det usannsynlige:
På vei mot målet
nærmer vi oss hverandre -
for der fremme -
ved sirkelens sentrum
finns intet mer som skiller.

Kjærligheten er alltid ny. Det betyr ingenting om vi elsker én, to eller tre ganger i livet - vi står alltid ovenfor en situasjon vi ikke kjenner. Kjærligheten kan føre oss til helvete eller paradis, men den fører oss alltid et sted. Vi må akseptere den, for den er den vår tilværelse suger næring fra. Hvis vi nekter vil vi dø av sult mens vi ser de bugnende grenene på livets tre, uten mot til å strekke hånden ut og høste fruktene. Vi må finne kjærligheten der den er, selv om det betyr timer, dager og uker i skuffelse og fortvilelse. I det øyeblikket vi drar ut på leting etter kjærligheten, kommer den oss i møte.

Og den redder oss.

• Jeg har vært forelsket før. Forelskelsen er som et narkotisk stoff. I begynnelsen gir du deg hen med hud og hår, fullstendig oppslukt. Og så, dagen etter, vil du ha mer. Du er ennå ikke helt fordervet, men du likte følelsen, og du tror du kan holde den under kontroll. Du tenker på det andre mennesket i to minutter og glemmer det i tre timer. Men snart venner du deg til det og blir til slutt fullstendig avhengig av det. Da tenker du på det i tre timer og glemmer i to minutter. Hvis vedkommende ikke er i nærheten , opplever du de samme følelsene som de narkomane opplever når de ikke får stoff. Der og da er du rede til å gjøre hva som helst for kjærligheten, slik de narkomane raner og ydmyker seg for å få tak i det de trenger.

Kanskje kjærligheten får oss til å eldes før tiden, og gjør oss unge når ungdommen er forbi.

Det er ingen skam for en mann å gråte. Hvis en mann ikke gråter når han trenger det, kan tårene som ikke har blitt grått ut, koke i kroppen på ham til han eksploderer som en av vulkanene i Virungafjellene.

Ja, det er best å vere seg sjølv. Det er best å vere sann.

Ingen kan bli frisk på egenhånd.

Elvira elsket bøker og film.Hun kunne flykte til en fantasiverden og ta en pause fra virkeligheten.

Hun ville ikke ta tak i problemene, hun ville tvinge dem bort og la dem forsvinne, fordampe, fordufte

Likevel føltes det som livet hennes var mest preget av vonde og vanskelige hendelser. Kanskje mest fordi hun slet psykisk, og da ble selv små, vonde ting vanskelig å takle.Det sperret for de gode tingene, og hvis de først kom, så var det vanskelig å sette stor pris på dem.