Skal vi oppnå likestilling, må det forandres på holdninger for å bevare likeverdet mellom kjønnene. Vi må ikke bli så opptatt av at kvinner skal få gjøre som menn at idealet blir det som historisk har vært et maskulint livsløp.

For å kunne finne balansepunktet må man ha vært ute av balanse.

Den som aldri tør være plagsom, vil heller ikke skape forandring.

Den som utfordrer seg selv, former sin egen vei.

Du er ikke nødvendigvis en egoist når du trener på å ta dine egne valg og lytte til dine egne behov. Det er likevel en forskjell på å være en egoist og en ansvarlig egoist - hvis vi ikke kan ivareta oss selv og våre egne behov og gi oss den kjærligheten vi trenger, hvordan kan vi da gi det til andre?.

Av det knuste hjerte oppstår den nyfødte sjel.

Man kan sole seg en hel dag i en varm tanke.
Lichtenberg (1742-1799)

Du skal ikkje undertrykkje nesten din eller røva noko frå han.

(3 Mos 19,13)

Du skal ikkje forbanna den som er døv, og ikkje leggja ein snublestein i vegen for den som er blind.

(3. Mos 19,14)

Vi klamrer oss til hverandre

vi av samme generasjon.
Med de samme ordene
for snart utviskede spor.

Vi har satt oss her
på den samme samleplassen,
trekkfugler som har gitt opp
på flukten mot sør.

Det er blitt kaldt, ødslig.
Flokken er borte,
men vi varmer oss på hverandre
med et avblomstret språk.

Til våren! sier vi.
Jaja, men det er langt dit.
Og hva grønt er
har vingene glemt.

(påminning)

du kan eksistere som treet
du kan finnast som mauren
du kan krype ut, lågt nede under bær-riset
du kan lese teikna på undersida av lauvet
som rotnar i vårsola

du kan veltast over ende av graset som veks
du kan reise deg att
du kan vermast grøn av sola og slå røter
du kan stå stilt til du har funne vegen å gå

bak gro-bladet møter eg deg
eller meg

(nesten usynleg)

og likevel
finst kjærleiken
overalt; i små nisjer
og avkrokar i landskapet
klar til å strøyme ut

ofte stukken ned eller overkøyrd
dreg den seg tilbake inn
i sprekkane i muren og ventar
kjærleikens vesle reptil, alltid
klar til å skifte farge

Jeg tror at det i vår tid på jorda bare finnes ensjel som passer helt til vår egen. Vi er alltid på utkikk etter den og beveger oss i retning av den, men finner den så sjelden.

Jeg forakter dem... bil, båt, hus jobb, to armer, to ben, lykkelige barn, de vet ingenting om det å leve, de vet ikke hva en enkel tanke kan utvikle seg til, de vet ingenting om det å tenke, de vet ikke hva det vil si å sitte i en stol dag etter dag, å bære vekten av en halvdød kropp og et altfor stort hode...

Resonnementene er bygget på antakelsen om at et samfunn som tar til seg - og øver seg opp i måtehold og moderasjon ...... , vil kunne møte fremtiden med langt større trygghet enn et samfunn som gir seg hen ril overdreven nytelse.

Vi er ikke alene i denne verden, og alle liv - vårt eget og andres - er faktisk verdt noe. Derfor må vi sette de rette grensene, for at samfunnet og menneskeverdet skal bevares.

Jeg våger den påstand at det er måtehold - som væremåte og dyd - som i siste instans kan redde vår verden, dersom de mest pessimistiske spådommene om klima og miljø er korrekte.

Det som er skjedd (finanskrisen i 2008/2009 - min kommentar), er riktignok komplisert og kan ikke oppsummeres på noen få linjer. Men at grådighet - individuell og institusjonell - er en viktig årsak til at krisen kunne få slike proporsjoner, er hevet over tvil. For med denne grådigheten forsvant mye av realitetsorienteringen. Godt betalte pengeforvaltere satte andres penger over styr i jakten på den store dollargevinsten, med fete bonuser som belønning. Det som i ettertid ser ut som selvsagte varsellamper, ble ikke sett, fordi grådigheten stengte ute måteholdets modererende blikk.

Og da er vi igjen ved kjernen av måteholdet eller moderasjonen - grekernes sofrosyne: Det er ikke primært en handlingsregel eller plikt, men en dyd, altså et karaktertrekk eller en kvalitet. Dette er noe jeg er, ikke først og fremst noe jeg gjør.

Den som skal klare å sette grenser og ha kontroll over seg selv, må også vite hvor ens egne grenser går. Man må kort sagt kjenne seg selv. Dette synes å være hovedbudskapet i Charmides-dialogen. Skal du virkelig være en modig soldat, en rettferdig politiker, en beundret poet eller en uslåelig idrettsutøver, må du kjenne dine egne styrker og svakheter.