Eksepsjonell fortellerkunst!

Rune Christiansen (f. 1963) har utgitt mer enn 20 bøker siden debuten i 1986 (se forfatterens egen nettside). Nå er han ute med romanen "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen", tre år etter at "Ensomheten i Lydia Enemans liv" kom ut. Etter å ha lest Miriam Stendal Boulos´ meget interessante bok "Lykke og eksil" om Rune Christiansens forfatterskap, er min interesse for dette forfatterskapet for alvor tent. Jeg var for øvrig på Litteraturhuset i Oslo den 28. januar 2015, i forbindelse med hans lansering av Lydia Eneman-boka. (Samtlige lenker peker til tidligere innlegg på bloggen min.)

Fanny er 17 år og har nettopp mistet foreldrene sine i bilulykke. Etter foreldrenes død er hun helt alene. Ingen søsken og ingen slektninger - bare Fanny tilbake.

"Til tross for sine unge år fikk Fanny lov til å bli boende i barndomshjemmet. Månedene gikk, men sorgen fulgte henne, den tilhørte henne, som øyefargen, den skjeve nesen og formen på fingrene. Det var en både arbeidsom og kravløs tid der i det gamle huset. Fanny gjorde som best hun kunne, det var ingenting særskilt, komme seg på skolen, reparere takrennen, hugge ved og holde ugresset nede." (side 10)

En dag oppdager Fanny en hjort inne på soverommet sitt. Hun må få den ut, og det hele ender med at den blir skremt og hopper ut av vinduet fra andre etasje. I fallet knekker den noe i kroppen, og klarer ikke å komme seg videre. Fanny tvinges til å ta livet av hjorten med en øks.

Fanny er ensom og har ikke veldig mange mennesker rundt seg. Etter hvert skal presten Tobias Alm forbarme seg over henne og gi henne en jobb som gjør at hun ved jevne mellomrom må komme til kirken. Fanny skjønner at han gjør det for å hjelpe henne, men hun takker ja likevel.

Mest av alt handler Fannys hverdager om å komme seg på skolen og sørge for at dagene går på sitt vis.

"Hun tenkte ... at hun husket så lite, at hun kanskje ikke ønsket å huske, at hun helt uvilkårlig holdt hukommelsen på armelengs avstand. Det dukket opp en hendelse, og så forstyrret hun den med å tenke på noe annet. Men "tenke på noe annet", hva betydde det? Uansett hva man tenkte på, tenkte man på noe annet. Slik hang verden sammen. Gjorde den ikke? Man la nykløyvde vedkubber i en stabel og tenkte straks på sin far. Man tenkte på faren sin og så for seg en skogssti som ledet oppover en ås. En morgen da Fanny var liten, bare en jentunge, åpnet hun kjøkkendøren og ropte på hunden, som lå under takskjegget slik den pleide om nettene. Den sto på stive bein og klynket. Men hvorfor? Hva var det som hadde fanget dens oppmerksomhet? Hva hadde skremt den? Det hadde hun glemt. Glemt eller fortrengt, drevet tilbake. Og hundens navn? Nei, nå måte hun virkelig av gårde." (side 28-29)

Jeg tenkte underveis i min lesning at dette sitatet forteller en del om stemningen i boka, og om hvor sentral Fannys forhold til egen hukommelse og glemsel er. Hun fyller tilværelsen med vedhugst, støvsuging, vask av tøy og rydding i huset, mens hun konstaterer at hun ikke har skapt noe som helst av det hun har rundt seg. Uten sorgen, som hun holder på armelengs avstand, er det egentlig ingenting tilbake ... Likevel savner hun ingenting - bortsett fra Janos, en gutt i klassen som hun er avstandsforelsket i. Men hvordan har det seg at hun er forelsket i en gutt som er selve innbegrepet på avvisning? Som hun tenker: " ... i hans nærhet var hun en det var kastet vrak på". (side 61) Etter hvert skal det likevel være Karen hun tiltrekkes av.

Avstanden mellom det virkelige og det drømmeaktige er tidvis marginal, og det er ikke alltid like opplagt hva som er hva. Som da hun og Karen kjører til havet ...

"En svær lase av hvitt skum reiste seg fra brottsjøen, og rett før dønningene trakk seg ut, lignet den flagrende skumfilla en hest, en ponni som desperat forsøkte å unnslippe drukningsdøden. Fanny plukket opp en kjepp og kastet den mot den kavende stakkaren. Ponnien steg i en skyndsom bue, klarte endelig å rive seg løs før et vindkast slet den i stykker. Det var en selsom forsvinning. Det var som om en død en stakket stund hadde trådt inn i de levendes verden." (side 175)

Forholdet mellom Fanny og presten er nært, og presten har etter hvert gitt henne et par bøker han ønsker at hun skal lese. Fanny blir nedstemt av bøkene - den ene som handlet om "det mest bedrøvelige av liv", og den andre om "ikke å reise dit man ønsker seg, aldri å ankomme det stedet man drømmer om, en slags sammenrast eller aldri påbegynt ferd" ... Vennskapet med presten ender tragisk. Som om bøkene er et slags forvarsel på all den meningsløshet han selv har gått og båret på lenge ...

Jeg har ikke en dyptpløyende kjennskap til Rune Christiansens bøker, men har et sterkt inntrykk av at han har en helt umiskjennelig fortellerstil i bøkene sine. Det er noe litt gammelmodig eller tidløst over måten han skriver på, og jeg sitter med en opplevelse av at hver setning er finslipt og avstemt. Teksten er overlesset av adjektiver, men uten at dette virker påtatt eller feil. Tvert imot passer det svært godt til resten. Noen ganger ble jeg sittende og smile av små detaljer, som først bæres frem nesten pompøst, for så å bli alminneliggjort av fortelleren - som om det ikke har noen vesentlig betydning likevel. De fleste som elsker stor fortellerkunst, faller for dette og kjenner på det poetiske i romanen. Der andre forfattere til dels kan oppleve å bli latterliggjort av kritikerne for bruken av metaforer, adjektiver og innsikter, ville det ikke ramle noen inn å gjøre det samme med Rune Christiansen. Jeg er overbevist om at det skyldes at Christiansen er så gjennomført og at han behersker denne helt spesielle skrivekunsten ned til fingerspissene. Derfor blir det aldri klisjéfylt eller kleint. Det er som Dagbladets kritiker Maya Troberg Djuve skriver i sin anmeldelse av boka tidligere i høst: "Få skriver bedre enn Rune Christiansen. Presist om dramaene i våre uanselige liv." Bare boktitlene hans! "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" høres kanskje pompøst ut, og likevel er det så dekkende for romanens tema at jeg imponeres!

Selv mener jeg at det er eksepsjonell fortellerkunst vi er vitne til i denne romanen! Romanen er kanskje ikke for alle, men den er heller ikke tungt tilgjengelig etter mitt syn. Dersom man harver over sidene i full fart, kommer man mest sannsynlig ut i den andre enden uten å ha hatt særlig glede av boka. Man risikerer nemlig å gå glipp av poesien i teksten, eventyret som ligger der i grenseland mot det realistiske og stemningen i Fannys liv.

Jeg anbefaler boka varmt!

skriv lenkebeskrivelse her

Like gjerne innrømme det først som sist. Dette var en bok det var vanskelig å få tak på. Noen ganger ble jeg følelsesmessig dratt inn i handlingen. Men andre ganger ble jeg bare stående på utsiden og skjønte ikke vitsen ved de mange bildene og metaforene som teksten inneholder.

Teksten handler om Fanny – en 17 år gammel jente. Hun har nylig mistet begge foreldrene sine i en bilulykke. Tross hennes unge alder har barnevernet åpnet for at Fanny kan fortsette å bo i hjemmet sitt, nå alene. Huset ligger isolert til. Skoleveien til Fanny er ekstra lang. Først en sykkeltur, deretter en reise med buss før hun kan ta toget det siste stykket. Fanny er spinkel av utseende, men fysisk sterk. Når hun endelig kommer hjem fra skolen, venter kanskje noe praktisk arbeid som vedhugging eller rensing av takrenner. Det virker som om Fanny alltid har vært lite sammen med jevnaldrende venner. Da hun var yngre, hadde hun en nær venninne, men denne flyttet med familien til Canada, og etter hvert har de mistet kontakten. Bygdas prest, Tobias Alm, ser ut til å ha forbarmet seg over henne. Han har gitt henne små praktiske oppgaver i kirken, som feie gulvet, henge opp salmenummer, rengjøre lysestaker etc. Fanny utfører disse små pliktene med glede, og hun får alltid mye ros for arbeidet sitt. Alm har også plukket ut noen bøker som han vil hun skal lese. Det tar en tid før hun kommer i gang med det for innholdet i bøkene er ganske tungsindig.

Fanny går til stadighet rundt med en spiss spiker i bukselommen På håndleddet hennes er det tydelige merker fra da hun prøvde å snitte seg med spikeren, Merkene er så påfallende at andre legger merke til dem og tolker dem som selvmordsforsøk. I klassen hennes er det en gutt som heter Janos. Han sitter ved pulten foran Fanny og er en meget ivrig elev. I ledige stunder tenker Fanny mye på Janos, men noen nær kontakt mellom dem blir det aldri.

En dag kommer en ung kvinne forbi huset til Fanny. Kvinnen triller på en sykkel som har punktert. Kvinnen heter Karen og er nyinnflyttet i bygda. Den nevedyktige Fanny hjelper henne med å lapper sykkelen. Karen foreslår at de skal gå en tur sammen opp i skogen. Etter hvert blir det flere slike skogsturer, bl.a. for å inspirere et grevlinghi. En gang tar Karen Fanny om halsen og kysser henne inderlig. Uten at det er blitt sagt glir Fanny og Karen mer og mer sammen og begynner å betrakte hverandre som kjærestepar.

Presten Alm er av en grublende natur. Han kan ha problemer med å holde fast på troen sin. En gang ber han Fanny med på en biltur. Det virker som om han har noe viktig å si henne. Men bilturen ender uten at Alm får fram det har på hjertet. Så en dag da Fanny kommer inn i kirken, finner hun presten som har hengt seg fra en takbjelke. Fanny klarer å skjære ham ned før hun ringer nødnummeret. Da ambulansen kommer, tar man også Fanny med til sykehuset. Her blir hun liggende en tid i en tilstand der hun svever mellom drøm og virkelighet. Hun forestiller seg at hun bryter seg vei gjennom en skog, ikke den velkjente skogen ved huset hennes, men en skogstrekning hun har observert fra toget. Her leter hun etter Alm og finner ham inne i dødsriket. Da hun endelig kommer til seg selv, er Karen der. Sammen forlater de to unge kvinnene sykehuset for å oppleve framtiden sammen.

På en måte virker det som om boka er fri for følelser i vanlig forstand. Også de dramatiske tingene blir fortalt på en nokså nøktern måte. Men nettopp denne vekslingen mellom drøm og virkelighet, mellom fantasier og fakta viser vel egentlig hvor vanskelig det er for hovedpersonen å ta inn over seg og forholde seg til de dramatiske hendingene og endringene som råker henne.

Nydeleg! Saktelesing, til å nyte! Henvisingar til fransk film og litteratur som ofte hos Christiansen, assosiasjonar, tankar i fri flyt etter lesinga, glad i livet!
Velfortent nominasjon til Brageprisen 2017.
Les også Fraværet av musikk!

I en liten bygd bor 17 år gamle Fanny alene i barndomshjemmet. Begge foreldrene er døde; i en trafikkulykke.
Nå prøver hun å leve et vanlig liv med skole, vedhogst og forefallende arbeid både i kirken og hjemme.
Det hele virker sørgmodig, men eventyr og vennskap ligger på lur.

Denne fikk jeg ikke taket på. Har hørt mye bra om boka, men den var ikke noe for meg.

Romanen er absolutt verdt å lese, selv om den ikke grep meg like mye der og da som romanen om Lydia, men denne vokser nok mer dess mer jeg tenker på den. Det kan absolutt hende dette er en roman jeg vil lese om igjen, da det umiddelbart ikke er en roman så veldig lett å forstå uten at man jobber litt med å trenge gjennom lagene. Les mer her

Bøker jeg har lest i 2017.