Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
De var piloter, stridsvognførere, spanere og snikskyttere ? kvinnene som kjempet i den Røde armé, side om side med mennene. De var også sykepleierne som bar de sårede ut fra stridssonen. Men til forskjell fra mennene ble de ikke betraktet som helter etter krigen, men møtt med mistenksomhet og ikke sjelden med forakt. Så de tiet. Helt til Svetlana Aleksijevitj førti år senere begynte å oppsøke dem på fabrikkene og hjemme og ba dem fortelle sin historie. Denne prisbelønte boka bygger på hundretalls dybdeintervjuer og inngår i forfatterens store livsverk Utopiens stemmer, et unikt forsøk på å beskrive den sovjetiske erfaring utfra det lille menneskets perspektiv.
Boken om kvinnene i den Røde armé utkom første gang i en sensurert utgave i 1984. I 2004 ble den komplette utgaven, som denne oversettelsen bygger på, ferdigstilt.
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788248914273
EAN 9788248914273
Omtalt tid 1939-1945
Omtalt sted Sovjetunionen
Språk Bokmål
Sider 383
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Forfatteren, som fikk Nobelprisen i år, har intervjuet et stort antall kvinner som var med og kriget side om side med mennene under 2. verdenskrig. Alt fra sykepleiere, piloter, skarpskyttere, speidere, kirurger, bakere, vaskere og sjåfører. Alle har de hjerteskjærende historier å fortelle, og man må hele tiden minne seg selv på at dette ikke er fiksjon. Mange av kvinnene var bare tenåringer da de dro til fronten, og de ble fort voksne!
Mennene derimot synes ikke dette har vært noe særlig å prate om, men heldigvis har forfatteren fått kvinnene til å åpne seg for å fortelle historier som får har visst om.
Sterk og viktig lesning!
Hørt på Storytel, svensk lydbok og kvinnelig oppleser. Både forfatter, oppleser og særlig alle kvinnene som ble intervjuet ga krigen et kvinnelig ansikt. Det oppsiktsvekkende er da ikke alle grusomheter og all krigselendighet, men hvordan det kvinnelige ikke lar seg presse helt vekk uansett omstendighet og mannsdominert situasjon. Det kvinnelige presser seg frem som en blomst på en gravhaug der de vektlegger det vakre og søker å bevare sine feminine sider selv når alle tegn på kvinnelighet blir forsøkt fjernet. Du forstår hvorfor du elsker kvinner når du leser denne boken og det selv om du ikke helt forstår hvordan de kan bevare sine skjønnhetsidealer bokstavelig talt helt inn i døden. Det er krigens kvinnelige ansikt. Jeg hadde for øvrig tenkt til å gi opp etter omtrent halvveis, men synes det fremsto som et lite svik mot de kvinner jeg da ikke hørte på. Gjentakelsene blir jo aldri helt like da ingen kvinner er helt like. Så nå er jeg ferdig og det er litt deilig.
Vi tenker vel sjelden over at kvinner har deltatt aktivt i krig opp gjennom hele historien, ikke bare som støttespillere på hjemmebane. Her får vi en grell påminnelse, fortalt av en del av disse kvinnene. Det handler om andre verdenskrig, eller Den store fedrelandskrigen, der det sovjetiske folket ble ofret i så stort omfang at jeg knapt kan forestille meg hvordan "fedrelandet" kom seg gjennom lidelsene.
Så å si alle kvinnene som forteller historiene sine, var frivillige. De var ungjenter som dro/rømte hjemmefra og sluttet seg til partisaner eller tvang seg inn i avdelinger ved fronten. De var sykepleiere, kirurger, snikskyttere, bombeflygere, stridsvognførere. Mange ble hedret med ordener og medaljer, noen ble forfremmet til offiserer, og alle var stolte da seieren var et faktum. Men etter at alt var over, sluttet de å snakke om krigen. Det var mennene som var heltene. Kvinner som hadde deltatt, ble mistenkeliggjort og foraktet og brant inne med historiene sine, helt til Svetlana Aleksijevitsj startet prosjektet sitt og begynte å spore opp disse vitnene. Mange var uvillige til å fortelle i starten, men etter hvert kom de på gli. Rått og rystende, "men med ville blomster iblant", som det heter i Terje Vigen.
I gleden over den store seieren lå vissheten om at dette måtte gjøre slutt på all krig, forteller en av informantene:
Vet De hva vi alle som var med i krigen, drømte om? Vi tenkte: "Bare
vi lever til krigen er slutt ... Så lykkelige folk kommer til å bli
etter krigen! For et lykkelig, for et vakkert liv som da skal begynne.
Mennesker som har gjennomlevd så mye, de kommer til å ta vare på
hverandre. Elske hverandre. Det kommer til å bli andre mennesker." Vi
tvilte ikke på dette. Ikke det grann.
Gulljenta mi ... Menneskene hater hverandre som før. De dreper på nytt. Det er det som er vanskeligst for meg å forstå ... Og hvem er det som gjør det? Vi ...
Det er oss ...
Rystende, sjokkerende og brutal skildring av krigens redsler i Russland, gjenfortalt av kvinnelige soldater - 40 år etter.
Rå og brutal bok som, samtidig er varm og ikke minst respektfull, overfor disse menneskene. "De er forfatterinne. Finn på noe selv. Noe vakkert. Uten lus og skitt, uten spy.... Uten lukten av vodka og blod....Noe som ikke er så skremmende som livet selv...."
Boka kan anbefales.
Det er både vakkert og vondt.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketOg historien? Den er på gaten. I folkemengden. Jeg tror at det finnes en liten bit historie i hver av oss. Én har en halvside, en annen to-tre sider. Sammen skriver vi tidens bok.
I krig eldes menneskets sjel. Etter krigen var jeg aldri ung mer.
Jeg ser ofte hvordan de sitter og lytter til seg selv. Til klangen fra sin sjel. Sammenligner den med ordene. Når et menneske har levd lenge, forstår det at dette var altså livet, nå må man falle til ro og forberede seg på å gå bort. Man ønsker ikke, og man synes det er leit, bare å forsvinne sånn uten videre. Uforpliktende. I forbifarten. Og når et menneske ser tilbake, har det et ønske om å ikke bare fortelle om sitt eget, men også nå inn til livets gåte. Gi seg selv et svar på spørsmålet: Hvorfor skjedde dette med meg? Mennesket ser på alt med et nesten sørgmodig avskjedsblikk. Nesten fra den andre siden...
Jeg glemmer ikke bevegelsen i ansiktene: fra myke, barnslige trekk - til selvsikre kvinneblikk, til og med en viss hardhet og barskhet. Det er vanskelig å tro at denne forandringen skjedde på noen få måneder eller år. Vanligvis utfører tiden dette arbeidet mye langsommere og mer umerkelig. Det tar tid å forme et menneskeansikt. Langsomt blir sjelen penslet ut i det.
Men krigen skapte raskt sitt bilde av mennesker. Den tegnet sine egne portretter.
"Hva er det vi leter etter? Som oftest er det ikke heltedåder og heltemot, men det lille menneskelige, det mest interessante og og nærmeste. Vel, hva ville jeg helst vite, for eksempel, om livet i antikkens Hellas... Spartas historie... Jeg ville helst ha lest om hvordan menneskene snakket sammen hjemme den gang, og om hva. Hvordan de dro i krigen. Hvilke ord de sa til sine kjære den siste dagen og den siste natten før avskjeden. Hvordan de tok avskjed med krigerne. Hvordan de ventet dem hjem fra krigen... Ikke heltene og hærførerne, men de vanlige unge mennene...
Historien - slik den blir fortalt av et vitne og en deltager som ingen har lagt merke til."
Vi trodde alle at etter krigen, etter et slikt hav av tårer, skulle vi få et herlig liv. Et vakkert liv. Etter Seieren ... Etter den dagen ... Vi trodde at alle mennesker skulle bli veldig snille, skulle bare elske hverandre. Alle skulle bli brødre og søstre. Som vi ventet på den dagen ...
Gud har ikke skapt mennesket for å skyte, han har skapt det for kjærlighet.
Vi har alltid kriget eller forberedt oss til krig. Vi har mintes hvordan vi kriget. Vi har aldri levd annerledes, antakelig kan vi det ikke heller. Vi kan ikke forestille oss hvordan det er å leve på en annen måte, dette vil vi en gang måtte lære, og det vil ta lang tid.
Jeg vokste opp i en familie av musikere, og før krigen elsket jeg tysk musikk - Bach, Beethoven. Den store Bach! Alt dette hadde jeg strøket ut av min verden. Senere så vi, vi ble vist krematoriene ... leiren i Auschwitz ... Haugene av kvinneklær, små barnesko ... Den grå asken. Den ble kjørt ut på åkrene, til å ha på kålen. Til å ha på salatene. Jeg klarte ikke lenger å høre på tysk musikk ... Det gikk lang tid før jeg vendte tilbake til Bach. Før jeg begynte å spille Mozart.
Tror De kanskje det var lett å tilgi? Å se uskadde ... hvite ... små hus med teglsteinstak. Med roser ... Jeg ville selv at de skulle ha det vondt ... Selvfølgelig ... Jeg ville se tårene deres ... Å bli god med det samme er umulig. Bli rettferdig og snill. Så god som De er nå. Å synes synd på dem. Til dette trengte jeg titalls år.
Jeg har som mål å lese flere Nobelprisvinnerene i litteratur. På denne lista vil jeg legge inn de jeg har lest og fylle på etterhvert.
Jeg begynte såvidt i sommer med å lese en bok fra hver av de 14 kvinnene som har vunnet prisen og har som mål å bli ferdig før prisen blir gitt ut på nytt høsten 2019.
Noen, som Selma Lagerlöf fikk prisen for en annen bok enn den jeg har lest og rekker jeg det kommer jeg til å lese den hun vant prisen for.
I løpet av 2015 har jeg lest disse bøkene som jeg har plukket ut fra kriterier i en liste jeg fant her på bokelskere.no.
Disse punktene rakk jeg ikke å hake av: En bok på bunnen av leselisten din, en bok som utkom det året du ble født, en bok med dårlige kritikker, en bok fra din barndom, en bok som foregår i din hjemby.