Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Camus første roman, "Den fremmede", gir uttrykk for den fornemmelse av meningsløshet og fremmedfølelse som det i de senere verker gjelder å erkjenne til bunns og å overvinne. "Myten om Sisyfos" gir i essayform en slags forklaring og filosofisk kommentar til denne romanen. Absurditeten kan bare være et uunngåelig utgangspunkt, og det er nettopp det absurde Camus skriver om her.
Forlag De norske bokklubbene
Utgivelsesår 2002
Format Innbundet
ISBN13 9788252537505
EAN 9788252537505
Serie Bokklubbens kulturbibliotek
Språk Bokmål
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Før eg leste noko av Camus i det heile, hadde eg ei førestilling av at dette var ein forfattar eg ville kome til å like godt. Det at han har fått nobelpris er gjerne eit kvalitetsstempel, om ikkje ein garanti for at bøkene vil falle i smak. Men det som først og fremst har skapt denne forventninga hjå meg, er at han skal ha sagt (truleg på fransk, dog …)
- Alt eg har lært om plikt og moral, har eg lært på fotballbana
Camus var fotballspelar i unge år. Målvakt.
Dette er den tredje boka av forfattaren eg les, og inntrykket så langt er at Camus skreiv for andre enn meg. I denne boka drøfter han meininga med livet, eller kanskje heller meiningsløysa med livet. Han åpnar knallhardt ved å hevde at det einaste filosofiske spørsmålet som betyr noko er sjølvmordet, dvs korivdt livet er verdt å leve eller ikkje. Teksta som heilheit er ikkje slett så dyster som innleiinga kan tyde på, han kjem etter kvart fram til at livet ikkje er så aller verst likevel.
Filosofi er nok ikkje min greie. Eg hadde verkeleg problem med å henge med i Camus sine utlegningar her, ikkje fordi dei var så vanskelege, men fordi dei ofte ikkje sa meg nokon ting. Dessutan tykkjer eg argumentasjonen til tider er svak. Det er for mange påstandar av typen «alle veit at …», og han tenderer til å generalisere ut frå eksempel han gir. Alt i alt var boka ein liten nedtur i mine auge.
Eg har ei bok til av Camus i ulest-delen av bokhylla, novellesamlinga Eksil og kongerike. Skulle eg ikkje like denne heller, så tenkjer eg eg set strek for Camus for ei stund framover.
Den viktigste boken jeg har lest på lenge. Ikke bare fordi jeg har vanskelig for å se hvordan noen kan være uenig med utgangspunktet, at det bare fins et virkelig alvorlig filosofisk problem: selvmordet. Hvorvidt det er verdt å leve eller ikke.
Konklusjonen er for så vidt unngåelig, om avgjørelsen ikke er det. Hvem tar fatt på et slikt spørsmål og ender opp med å svare at alle bør ta sitt eget liv, liksom? Camus tar altså livets side, men det er ikke så mye hva han svarer som måten han gjør det på, som gjør boken så enestående. Det fins en slags livsvilje og alvor innebygd i syntaksen og tenkningen som gjør dette lange essayet både så ufattelig rørende og inspirende. Jeg trodde overhodet ikke på litteraturens eller filosofiens oppbyggelighet før lesningen, men denne boken kan få hvem som helst til å tvile.
Hvis [myten om Sisyfos] er tragisk, er det fordi dens helt er bevisst. Hva skulle hans lidelse bestå i hvis han for hvert skritt han tok, ble holdt oppe av håpet om å lykkes? Vår tids arbeider sliter hver eneste dag i sitt liv med de samme oppgaver, og denne skjebne er ikke mindre absurd.
Galilei, som hadde funnet en betydelig vitenskapelig sannhet, avsverget den med den største letthet i verden straks den satte hans liv i fare. I en viss forstand gjorde han rett. Denne sannhet var ikke verd bålet. Om jorden går rundt solen eller omvendt, det er i høy grad likegyldig. Kort sagt er det et overflødig spørsmål. På den annen side ser jeg mange mennesker dø fordi de mener at livet ikke er verdt å leve.
(...) det man kaller en grunn til å leve, er samtidig en utmerket grunn til å dø (...)
Å begynne å tenke er det samme som å begynne å bli undergravet.
Mange mennesker har nådd til dette siste vendepunkt hvor tanken vakler, deriblant de mest ydmyke. De forsaket da det de hadde kjærest, sitt liv. Andre, åndens fyrster, forsaket også, men det de gjorde, var å begå selvmord på sin tank, i dens reneste opprør. Den virkelige anstrengelse er derimot å holde seg fast der, så lenge det er mulig, og å undersøke på nært hold den underlige vegetasjon i disse fjerne egne.
Jeg oppdager altså her at at det er umulig å unngå håpet for alltid, og at det kan angripe selv dem som mente at de var befridd for det.
Å søke det som er sant, er ikke å søke det som er ønskelig. Hvis man som eselet må ernære seg av illusjonens roser for å unngå det angstskapende spørsmål: "Hva ville livet da være?", foretrekker den absurde ånd, fremfor å resignere for løgnen, å svare som Kierkegaard uten å skjelve: "fortvilelsen". Alt tatt i betraktning vil en besluttsom sjel alltid finne seg til rette.
Å skape, det er å leve to ganger.
I visse situasjoner å svare "ingenting" på et spørsmål om hva man tenker på, kan være en forestilllese hos et menneske. Elskende vet det godt. Men hvis dette svar er oppriktig, hvis det gir uttrykk for denne særlige sjelstilstand hvor tomheten blir talende, hvor kjeden av daglige handlinger blir brutt, hvor hjertet forgjeves søker etter det ledd som knytter den sammen igjen, da kan det være det første tegn på absurditet.
Erobringen eller skuespillet, de utallige kjærlighetshistorier, det absurde oppgjør, det er menneskets hyllest til sin verdighet i et felttog hvor det på forhånd er beseiret.
Bøker skrive av Nobelprisvinnarar, og som eg har lest eller har leseklare i bokhylla. Sortert etter året forfattaren fekk Nobelprisen, dernest etter årstalet boka kom ut.
Essaysamlingar! I første omgong berre det eg sjølv har lest, kom gjerne med anbefalingar eg klør etter å lese fleire essays..