Ingen av tiltakene våre for å forene de ulike befolkningsgruppene fører frem, alle står bare på sitt. Det finnes ikke noe sterkt ønske om å sameksistere.

Besøket på slavenes hus er rystende. Denne porten til reisen uten tilbakekomst, denne åpningen i muren ut mot havet, som de lenkede slavene gikk gjennom for aldri å vende tilbake; synet slår meg med voldsom kraft, det fester seg i meg. Det gir næring til min vrede og mitt ønske om å kjempe mot urettferdigheten.
Da jeg kommer hjem fra Senegal, er jeg klar for å bikke over.

Jeg har fremdeles en brist i meg, jeg kan kjenne den, jeg kan se den. Jeg har utforsket den dypere enn noen gang før, og jeg vet nå at den aldri kommer til å lukke seg. Jeg håper jeg kjenner den godt nok nå til aldri å la en religion, en ideologi eller for den saks skyld et enkeltmenneske trenge inn i den og manipulere meg.

Grenseområdene er bokstavelig talt spekket med IS-tilhengere og skjulte agenter som søker å avdekke motstanderne av IS og særlig medlemmene av Den frie syriske hæren. Snikmord forekommer hyppig.

Alle er på vakt mot alle.
Guttene har fortalt meg at det bor en kristen familie i annen etasje. Tanken på dette klamrer jeg meg fast til, som om folk av ulik trostilhørighet var et tegn på mulig toleranse. Men så får jeg vite at de må betale en spesiell skatt for å få tilgang på de samme godene som muslimene.

De er muhadjir, det vil si at de har forlatt et ikke-muslimsk land for å dra til et muslimsk - og da det mest muslimske av dem alle. Det kalles å gjøre hidjra. De mener de tilhører en elite.

En madafa er et oppbevaringssted for kvinner. Mujahedin-krigerne plasserer konene sine der for at noen skal passe på dem mens de selv er i krigen. Gjenstridige kvinner blir stengt inne der, i likhet med dem som venter på å få seg en mann ... Enkelte er der av egen fri vilje, andre stenges inne med makt. Det er ikke helt som et fengsel, mer som en kennel. Hvor den ligger, er som regel en godt bevart hemmelighet.

Jeg ser flere biler med svartkledde menn i. Akkurat som patruljerende politibiler kjører de sakte rundt og er på utkikk.
- Det er patruljene til Daesh, militsen. De passer på at alt går riktig for seg.
Guttene ser ut til å være godt integrert. To ganger hilser de på fransk på krigere som de veksler noen ord med. Jeg blir ikke presentert, og ingen snakker direkte til meg. Ute i offentligheten eksisterer jeg ikke.

For en merkelig følelse det gir å gå på gaten under dette svarte sløret! Jeg har inntrykk av å være skjult, og at alle likevel ser på meg. Og så er det den nesten behagelige drømmen om å kunne se uten å bli sett, som blander seg med den kvelende følelsen, som både er psykisk og fysisk, av å føle seg så innpakket, innsvøpt. Etter bare noen skritt snubler jeg og holder på å deise i bakken.

Som jeg senere skal konstatere, mangler de ingenting i Den islamske staten, butikkene er svært velforsynte. Man kan få kjøpt alt, særlig alle de vanlige tyrkiske forbruksvarene.