Mysterieavenyen er en historie med mange flere fantasifulle historier og utallige detaljerte poenger inni historien - helt i den John Irvingske skrivende ånd.
Med alle tilbakeblikkene og drømmene som den aldrende forfatteren Juan Diego gjennomgår i denne historien - får vi innblikk i hans liv, fra oppveksten sammen med søstera hans Lupe på søppelfyllinga i Mexico, via det katolske barnehjemmet Bortkomne barn, sirkuset La Maravilla og deretter livet i Iowa City, sammen med adoptivforeldrene Edvard og Flor. Den katolske kirke blir tydelig kritisert i denne boka.
Juan Diego reiser til Filippinene for å oppfylle et gammelt løfte til den gode, vakre gringoen, hippien som hadde desertert og rømt fra USA og Vietnamkrigen, - og som døde, ung og vakker, i Mexico.
Det er denne reisen til Filippinene, og rundt på flere av øyene der, som kompliseres, med alle drømmene og tilbakeblikkene som Juan Diego gjennomlever underveis.
Joda, John Irving kan skrive fremdeles. Men likevel, denne boka fjetret meg ikke like mye som flere av hans tidligere bøker.

Langdrygt fra John Irving!

John Irving (f. 1942) er en forfatter som har fascinert lesere over hele verden i årtier. For mitt vedkommende begynte det med "Garps bok" tidlig på 1980-tallet, og det fortsatte med "Hotel New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany". Joda, jeg hang fremdeles med da "Sirkusbarn" og "Enke for et år" kom på 1990-tallet, men da var det også klart for meg at noe av magien ved John Irvings bøker var på hell. Likevel leste jeg "I en og samme person", og den boka fikk meg faktisk til å få lyst til å lese John Irvings bøker igjen.

Den 27. januar i år var John Irving på Litteraturhuset i Oslo, og jeg kunne rett og slett ikke la muligheten til å treffe ham, gå fra meg. Jeg har også skrevet om dette arrangementet på bloggen min. (Linken peker til mitt blogginnlegg.) Under dette arrangementet fortalte Irving om bakgrunnen for "Mysterieavenyen". Skuffende nok kunne han ikke møte sine lesere etter arrangementet, slik vi er vant til at forfattere gjør når de er på Litteraturhuset ...

Handlingen i "Mysterieavenyen" er enkel nok. Det handler om Juan Diego som vokste opp i slummen i Mexico. Der var han et såkalt "søppelbarn", som levde av å samle og selge søppel. Senere ble han og søsteren Lupe plukket opp av jesuittene, og trent opp på et sirkus. Slik ble han en "himmelvandrer", dvs. en som gikk på line (uten sikkerhetsnett). Jesuittene fant ham interessant fordi han var et lesende søppelbarn. Lupe var tankeleser, men ute av stand til å kommunisere med omverdenen. Broren Juan Diego var hennes tolk. Moren livnærte seg som prostituert og var dessuten vaskedame. Begge møtte etter hvert en ublid skjebne.

Juan Diego ble bortadoptert til USA, og oppdratt av en transvestitt og en homofil mann. Han utdannet seg til lærer og ble senere forfatter. Han giftet seg aldri, og er i bokas åpningsscene en aldrende mann som ser tilbake på livet sitt. Han er avhengig av betablokkere. For å kunne fungere seksuelt må han ta Viagra, og akkurat dette - seksuallivet hans - har en nokså sentral plass i boka. En mor og en datter blir hans elskerinner, og vi får inngående kjennskap til det som skjer mellom laknene.

Underveis følger vi ham på en reise til Filippinene, via Manila og Hong Kong. Innimellom drømmer han, og ikke bare får han problemer med å skille drøm og virkelighet, men det får også vi lesere ...

"Mysterieavenyen" har absolutt sine gode øyeblikk, men mest av alt ble dette langdryg lesning. Jeg har ingenting imot tykke bøker og mye detaljer, men her ble det i meste laget. Detaljeringsnivået i dialogene mellom hovedpersonene ble så voldsomt at jeg til tider lurte på om jeg kom til å orke å høre lydboka ferdig. Lydboka er på mer enn 20 timer, bare for å ha nevnt det. Kyrre Haugen Bakke leser fantastisk - det står ikke på dét! Men boka er og blir for lang, og i perioder blir det hele rett og sett usigelig kjedelig. Jeg kjente også på at detaljeringsgraden på Juan Diegos seksualliv ikke klarte å engasjere meg, og at jeg ikke fant forvekslingen mellom betablokkere og Viagra særlig morsomt. Forfatteren gjør nemlig et stort poeng av akkurat dette - dvs. at Juan Diego tar feil medisiner til stadighet. Når det er sagt er rammen for historien spennende nok, men et strammere fortellergrep hadde gjort seg her! Kanskje handler det om at forlaget hans har vært tilbakeholden med å redigere boka, fordi den feterte forfatteren kunne bli fornærmet og velge et annet forlag i stedet? Ikke vet jeg. Uansett sitter jeg igjen med et inntrykk av en forfatter som enten snart burde gi seg, eller som burde lytte til noen velmente råd på veien. Og så er det vel noe der med at han uansett selger et tilstrekkelig antall bøker på sitt gode navn og rykte ... For meg ble dette for kjedelig! Og når jeg likevel kom gjennom boka, skyldes det at jeg hørte den siste halvdelen mens jeg sto og malte noen vegger i heimen. Da var det greit nok at det ble en del gjentakelser og treg fremdrift.

Dersom du er ihuga John Irving-fan, bør du sikkert får denne boka med deg. For meg tror jeg det holder å vende tilbake til Irvings tidligere bokutgivelser og lese disse om igjen. Akkurat dét tror jeg ville ha gitt meg mye mer!

Bare for å ha nevnt det: Det er ulike oppfatninger av denne boka! Blant de profesjonelle bokanmelderne får boka alt fra stryk til terningkast fem.

Utrolig flott historie helt på høyde av det beste han har skrevet

Skjønner jo at denne kjente forfatteren har skrevet en stor roman. Men for meg var den tung og langtrukkent . Jeg så gjerne at den hadde vært et par hundre færre sider.

Fantastisk! John Irving er en mester i å skrive historier. Favorittforfatteren min slår til igjen.

Juan Diego er oppvokst i Mexico, og bor på søppelfyllingen med søsteren Lupe. Hun har et språk som bare broren forstår, og hun kan lese andres tanker. I tillegg tror hun at hun kan se inn i framtiden.
Som vanlig er Irvings univers fullt av utrolige skapninger, men det blir for ujevnt og til tider kjedelig og gjentagende.

Lenke til omtale på bloggen min: Mysterieavenyen

Jeg er veldig glad i John Irving, men her måtte jeg gi tapt. Ga opp etter snaue 100 sider. Dette var ekstremt langsomt, forvirrende og rett ut kjedelig.

Som de andre sier, så forstår jeg at boka er dyp og alt sånt, men den gikk dessverre over hodet på meg.

Måtte gi opp halvveis, klarte ikke å opparbeide et eneste fnugg av entusiasme for verken personer eller fortellingen. Første gang det har skjedd mellom meg og Irving...

Bøker lest.

Bøker jeg har lest/hørt i 2020.