Ingen lesetilstand
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
En varm og tragikomisk fortelling om et liv som har gått i stå, og en roman som tar pulsen på samtidens politiske og litterære debatter. Forfatteren Adrian Marconi nærmer seg 50, føler han har mistet sin eleganse, og er tynget av en stor sorg han ikke kjenner opphavet til. Ekteskapet har havarert, datteren har flyttet utenlands og snakker bare med ham når hun må, og en ny roman er ingensteds i sikte. Han har trukket seg tilbake til en stille tilværelse på Oslos vestkant hvor dagene driver forbi i en mild tåke av selvmedisinering og tiltaksløshet. Men så begynner ting å skje som får livet til å skyte fart igjen. Adrian støter på en lokal uteligger, en kasse med gamle familiealbum vekker fortiden til live, og flerkulturelle konflikter begynner å ulme i nabolaget. Ikke minst dukker Lene opp, og for første gang på lenge kjenner Adrian noe som minner om kjærlighet. Om forfatteren: Morten Harry Olsen (f. 1960) har utgitt en lang rekke romaner, noveller og essays. Han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris i 1986, Rivertonprisen i 1994, Havmannprisen i 2005 og er oversatt til en rekke språk. I 2010 feirer han 25 år som forfatter.
Forlag Vigmostad & Bjørke
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788241906329
EAN 9788241906329
Språk Bokmål
Sider 316
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Likte denne, jeg. Mange fine passasjer som gjorde at jeg koste meg mye. Mer om det kan du lese her.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketKvelden er nydelig, ser jeg. Den første kvelden i september, med en himmel som bugner av glødende safranskyer.
Jeg har mistet min eleganse til kjedsomheten. Det er ingen tragedie det er snakk om, bare en mann som kjeder seg til døde. Noen vil si at jeg har mistet verdigheten, men den har jeg i behold, så vidt. Eller kanskje jeg mener integriteten. Det siste, tror jeg. Verdighet er hva verden tillegger en, integriteten er noe man kjenner best selv. Ja, jeg tror det er slik. Når jeg tenker meg om, tror jeg det er mange som mener jeg har mistet verdigheten; det får så være. Man kan leve et helt liv uten verdighet, og likevel ha integriteten i behold. Men det plager meg at jeg nok har mistet en del av min forfengelighet; forfengelighet kan føre til stolthet, like mye som til skam. Det kommer an på hva man bruker forfengeligheten til.