2012
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
I denne antologien forteller muslimske kvinner i Norge om sine erfaringer rundt det å velge å gå med hijab eller å velge å ta den av.
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2011
Format Slide bound
ISBN13 9788202310806
EAN 9788202310806
Omtalt sted Norge
Språk Bokmål
Sider 107
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
I boka "Hijabhistorier" har 13 ulike kvinner - noen under fullt navn og andre anonymt - fortalt om sitt forhold til hijaben. Spørsmål som "Bare et tøystykke?", "Har muslimske kvinner valgfrihet?", betydningen tildekningen har for moderne, muslimske kvinner i dag m.m. stilles. Her treffer vi den kjente politikerkvinnen Afashan Rafiq som selv har valgt ikke å gå med hijab, men som mener at det hele må bero på frivillighet - med unntak av burkaen og andre ansiktsdekkende plagg som hun mener må forbys hvis dette brer for mye om seg. Vi møter også Leila S. som opplevde sjahens fall i Iran på slutten av 1970-tallet og den etter hvert fremvoksende fundamentalismen som satte kvinnenes frigjøring mange tiår tilbake, og hvor hijab-bruken mer bunnet i frykt enn noe annet. Spennvidden i historiene er stor, og det er dette som er bokas styrke.
For meg som tidligere kun har hørt om hijaben gjennom samfunnsdebatten rundt denne, samt at jeg har lest den kontroversielle boka "Tilslørt. Avslørt" av Hege Storhaug, var det rett og slett en nødvendighet å lese denne boka da jeg kom over den. Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal mene om dette lille klesplagget, som setter sinnene så til de grader i kok når samfunnsdebatten rundt forbud - ikke forbud raser. Etter å ha lest "Hijabhistorier", er jeg imidlertid mer sikker i min sak - nemlig at jeg mener at dette må være en helt personlig sak for den enkelte kvinne. Å trekke inn at dette er første skritt mot fullstendig tildekning av kvinnenes ansikt, er og blir en avsporing av debatten!
Felles for alle kvinnene som står frem med sine historier, er at de som har endt opp med å gå med hijab, har valgt dette helt selv. Unntaket er Leila fra Iran. Det som gjorde det ekstra spennende å lese denne boka var å erfare hvor forskjellige alle kvinnene og deres forhold til hijaben er. Mens en kvinne mener det er helt absurd at hijaben skal bli ansett som en del av hennes personlighet, fremhever en annen nettopp at hijaben er en del av henne.
At hijaben er å anse som et religiøst hodeplagg er det for øvrig ingen tvil om. Men å trekke det så langt som Hege Storhaug gjorde i sin bok, fant jeg overhode intet belegg for. Ikke en eneste av kvinnene i boka ville jeg under noen omstendighet anse som en del av en fundamentalistisk bevegelse. Heller ikke mennene bak dem. Derimot er det grunnlag for å anta at nettopp den tilspissede samfunnsdebatten rundt hijab har gjort at flere unge kvinner faktisk velger å gå med dette hodeplagget - fordi hijaben gir dem en felles identitet som muslimer - på tvers av etnisitet og sosial bakgrunn.
Mens noen av historiene er rørende naivt fortalt, er andre historier virkelig dyptpløyende i forhold til å analysere muslimske kvinners stilling i samfunnet, avklarte holdninger for og i mot hijab, hva Koranen sier om tildekning samt kvinnenes definerte forhold til Gud/Allah. Her får vi høre om en ung jente som mistet jobben sin fordi hun insisterte på å gå i hijab på jobb, om en norsk kvinne som har konvertert til islam og ønsker å gå med hijab mot sin manns ønske, og om en kvinne som begynner å gå med hijab men som etter hvert ombestemmer seg. Jeg ble for øvrig overrasket over alle konsekvensene som inntraff i det øyeblikk en kvinne ønsket å gå med hijab, herunder også reaksjonene fra venner og kjente rundt dem - ikke minst fra de muslimske miljøene selv.
Dette er en tankevekkende og viktig liten bok! Her blir det terningkast fire!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHijab ble et symbol som viste at det islamske systemet ble sterkere og sterkere for hver dag.
Et viktig poeng i denne raske og brutale samfunnsomveltningen under revolusjonen var at Iran forandret seg til et stort fengsel for alle kvinner. Bruken av hijab viste, for utenverdenen, at kvinnene levde under et diktatorisk og fundamentalistisk system. De kunne heretter ikke reise uten tillatelse av pappa, mann eller bror. Utenlandske kvinner kunne heller ikke komme inn i landet uten hijab. Utenlandsk TV og video ble forbudt fordi det var synd å se på kvinner uten hijab. Musikk var heller ikke bra, og mange musikere og skuespillere flyktet.
I det iranske samfunnet var kjønn det som bestemte hvordan man skulle gå kledd, og hvordan man skulle bevege seg. I det hele tatt, hvordan en kvinne skulle leve.
Etter hvert som jeg så tilbake på min fortid, forsto jeg at hijab ikke bare var et plagg på hodet, men et middel til å begrense oss som mennesker. For i det fundamentalistiske systemet kan en som bærer hijab, ikke bestemme over seg selv.
Etter noen år ble hijab en normal del av tilværelsen, og fra 1987, da krigen mellom Iran og Irak gikk mot slutten, hadde myndighetene fullstendig makt. Det ble en del av familiens ære å tvinge kvinnene til å bære hijab. Utenfor hjemmet så alle kvinner helt like ut. Massemediene presenterte hijab som noe viktig. Dette var den viktigste strategien under fundamentalistregimet. Men selv om kvinnene skjulte seg hver dag under disse klærne, opplevde de mindre og mindre respekt fra menn. Voldtekter ble mer og mer vanlig. Det var alltid den mannen som gjorde overgrepet, som hadde rett. Etter hvert gikk vi sjeldnere ut. Og selv om vi gikk ut med hijab, følte vi oss angrepet av mennenes blikk og kommentarer og klyp i baken, men mannen hadde fortsatt rett. Aktiviteten utenfor hjemmet ble automatisk begrenset på grunn av dette.
På den tiden var det mange som ikke fikk gjennomført høyere utdanning fordi de ble giftet bort. Gjennomsnittsalderen for ekteskap sank stadig lavere. Den lovlige alderen for å inngå ekteskap sank fra atten år helt ned til fylte femten år (men mullaene tillot å gifte jenter bort fra fylte ni år). Etter at hijab ble obligatorisk, ble grensene for folks privatliv knust, også for mannen. Da jeg var nygift, ble jeg og mannen min stoppet av soldater fordi de trodde at vi ikke var gift. Vi måtte vise legitimasjon og bevis på at vi var et ektepar. Hvis man ble stoppet og ikke kunne vise at man var i følge med far, bror eller ektemann, ble man ført til en spesialkomitè som straffet med pisking.
Han sa at menn og kvinner ikke lenger fikk lov til å være i samme lærerværelse og at alle kvinnelige lærere måtte ha hijab, hvis ikke ville de miste jobben. Tre kvinner mistet jobben fordi de bare hadde skjerf og ikke hijab.
Samtidig husker jeg godt den siste dagen jeg syklet med min lille sykkel. Mamma sa til meg at jeg var en voksen jente nå, og at det var en skam at jeg syklet i gata. Det var første gang mamma snakket sånn. Etter dette fikk jeg ikke lov til å bruke sykkelen, men brødrene mine kunne fortsatt sykle. Jeg ble sint og kranglet med mamma. Jeg spurte henne hvorfor, men hun kunne ikke gi noen forklaring. Ikke lenge etter sa mamma til min storesøster at vi måtte ha hijab når vi skulle gå ut. Jeg husker at mamma var nervøs, for det var kvinner som ble pisket fordi de ikke fulgte regelen om hijab. Mamma var redd for at vi skulle bli hentet av en militærbil for å piskes, det ville vært en vanære.
Etter hvert som vi vokste opp, opplevde vi at de personene som tidligere hadde oppmuntret oss til å være aktive og delta i samfunnet, hadde forandret seg. Mamma, pappa, lærerne, hele samfunnet hadde forandret seg. Alle presset oss til å skjule at vi var jenter. Det ble bare fokusert på hijab og klesdrakt, og ikke lenger snakk om læring eller utvikling eller å ha det morsomt.