Hijab ble et symbol som viste at det islamske systemet ble sterkere og sterkere for hver dag.
Et viktig poeng i denne raske og brutale samfunnsomveltningen under revolusjonen var at Iran forandret seg til et stort fengsel for alle kvinner. Bruken av hijab viste, for utenverdenen, at kvinnene levde under et diktatorisk og fundamentalistisk system. De kunne heretter ikke reise uten tillatelse av pappa, mann eller bror. Utenlandske kvinner kunne heller ikke komme inn i landet uten hijab. Utenlandsk TV og video ble forbudt fordi det var synd å se på kvinner uten hijab. Musikk var heller ikke bra, og mange musikere og skuespillere flyktet.

I det iranske samfunnet var kjønn det som bestemte hvordan man skulle gå kledd, og hvordan man skulle bevege seg. I det hele tatt, hvordan en kvinne skulle leve.

Etter hvert som jeg så tilbake på min fortid, forsto jeg at hijab ikke bare var et plagg på hodet, men et middel til å begrense oss som mennesker. For i det fundamentalistiske systemet kan en som bærer hijab, ikke bestemme over seg selv.

Etter noen år ble hijab en normal del av tilværelsen, og fra 1987, da krigen mellom Iran og Irak gikk mot slutten, hadde myndighetene fullstendig makt. Det ble en del av familiens ære å tvinge kvinnene til å bære hijab. Utenfor hjemmet så alle kvinner helt like ut. Massemediene presenterte hijab som noe viktig. Dette var den viktigste strategien under fundamentalistregimet. Men selv om kvinnene skjulte seg hver dag under disse klærne, opplevde de mindre og mindre respekt fra menn. Voldtekter ble mer og mer vanlig. Det var alltid den mannen som gjorde overgrepet, som hadde rett. Etter hvert gikk vi sjeldnere ut. Og selv om vi gikk ut med hijab, følte vi oss angrepet av mennenes blikk og kommentarer og klyp i baken, men mannen hadde fortsatt rett. Aktiviteten utenfor hjemmet ble automatisk begrenset på grunn av dette.

På den tiden var det mange som ikke fikk gjennomført høyere utdanning fordi de ble giftet bort. Gjennomsnittsalderen for ekteskap sank stadig lavere. Den lovlige alderen for å inngå ekteskap sank fra atten år helt ned til fylte femten år (men mullaene tillot å gifte jenter bort fra fylte ni år). Etter at hijab ble obligatorisk, ble grensene for folks privatliv knust, også for mannen. Da jeg var nygift, ble jeg og mannen min stoppet av soldater fordi de trodde at vi ikke var gift. Vi måtte vise legitimasjon og bevis på at vi var et ektepar. Hvis man ble stoppet og ikke kunne vise at man var i følge med far, bror eller ektemann, ble man ført til en spesialkomitè som straffet med pisking.

Han sa at menn og kvinner ikke lenger fikk lov til å være i samme lærerværelse og at alle kvinnelige lærere måtte ha hijab, hvis ikke ville de miste jobben. Tre kvinner mistet jobben fordi de bare hadde skjerf og ikke hijab.
Samtidig husker jeg godt den siste dagen jeg syklet med min lille sykkel. Mamma sa til meg at jeg var en voksen jente nå, og at det var en skam at jeg syklet i gata. Det var første gang mamma snakket sånn. Etter dette fikk jeg ikke lov til å bruke sykkelen, men brødrene mine kunne fortsatt sykle. Jeg ble sint og kranglet med mamma. Jeg spurte henne hvorfor, men hun kunne ikke gi noen forklaring. Ikke lenge etter sa mamma til min storesøster at vi måtte ha hijab når vi skulle gå ut. Jeg husker at mamma var nervøs, for det var kvinner som ble pisket fordi de ikke fulgte regelen om hijab. Mamma var redd for at vi skulle bli hentet av en militærbil for å piskes, det ville vært en vanære.
Etter hvert som vi vokste opp, opplevde vi at de personene som tidligere hadde oppmuntret oss til å være aktive og delta i samfunnet, hadde forandret seg. Mamma, pappa, lærerne, hele samfunnet hadde forandret seg. Alle presset oss til å skjule at vi var jenter. Det ble bare fokusert på hijab og klesdrakt, og ikke lenger snakk om læring eller utvikling eller å ha det morsomt.