For meg er tidsklemme mer i slektskap med sorg og lengsel. Denne følelsen av å komme til kort alle steder, selv når man har lagt vekk alt som er av egne behov. Denne tilstanden man er i når man ikke har annet i livet sitt enn en grei, normal jobb, kort avstand til barnehagen, et friskt barn, en partner å dele barn og ansvar med, men likevel føle at man aldri er nok sammen med barnet, at man aldri presterer godt nok på jobben, selv når man jobber de avtalte 7,5 og mer til. Og denne gnagende følelsen av at åtte timer vekk fra barnet hver dag er så altfor mye, særlig når de er veldig små.

En 30-årig kvinnelig sivilingeniør som kontaktet Sissel Gran, beskrev livet sitt sånn:
Vi ble indoktrinert til å tro at vi var klin like og advart mot lavlønnsjobber og kjedelige kvinneyrker. Vi med gode karakterer fra videregående fikk ekstrapoeng og gratisturer til Trondheim for å se hvor spennende NTH var. Men ingen fortalte at vi etter eksamen skulle ut i et arbeidsliv som ikke er tilpasset vår måte å tenke på, vår måte å prioritere på. Vi tvinges inn i karrierekaruseller og tidsklemmer som ingen forberedte oss på. Jeg skulle ønske jeg hadde valgt annerledes, at jeg kunne realisert meg selv gjennom noe annet enn jobben. Nå sitter jeg hver kveld foran PC-en for å holde tritt med de andre. Jeg fatter ikke hvordan jenter med barn klarer det. Min jobb kan i hvert fall ikke kombineres med familie og unger.

Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig å rette kritikk mot dagens ordninger når det gjelder familiepolitikk, uten å bli møtt med anklager om klaging. På andre områder i livet er det akseptert å kreve. Vi organiserer oss i fagforeninger, krever høyere lønninger og bedre arbeidsforhold i yrkeslivet - selv om vi bor i verdens beste land. Organisasjoner, grupper og minoriteter i samfunnet krever stadig vekk bedringer på sitt felt - uten å måtte forsvare seg mot at tingenes tilstand er verre i nesten alle andre land i verden.