En enkel måte å bedømme et menneskes karakter på, er å forestille seg hvordan det ville være å dra på hyttetur med vedkommende. Jeg er overbevist om at samme sympati-antipati-akse kan være fruktbar for å analysere romanpersoners karaktertrekk.
Blir det liv og moro, eller krangling og helvete? Tar hun oppvasken? Snakker han bare om seg selv? Spiller hun gitar hele natten? Legger han an på feil folk? Slåss han mot naboens vindmølle? Prøver hun å myrde de andre gjestene? Slike ting.
Noen romanfigurerer er så gode, snille og hjelpsomme at det ville vært en drøm å ta dem med på hytta. Andre er minst like godt skrevet … men bør definitivt holde seg mellom to permer!
Her har jeg funnet noen romanfigurer jeg IKKE ville reist på på hyttetur med. Det var skremmende lett sammenlignet med å finne noen jeg VILLE hatt med ...
Mike Engleby er en mann du definitivt ikke ville hatt med deg på hyttetur. Eller noe annet sted, for den saks skyld.
Å herregud. En masete, stormannsgal gubbe som stadig siterer dårlige romaner og havner i slåsskamp. Desto verre nå med vindmølleparkene som spretter opp som paddehatter over alt.
Hercule Poirot, den snushanen!
Rik, sterk og morsom, det skal hun ha. Men hva er nå egentlig det der med beina på hodeputen? Not my cup of tea.
Uriah Heep! Er det ikke fascinerende hvordan de skrekkelige bipersonene ofte brenner seg fastere i hukommelsen enn de rettskafne og dydige heltene? Men Uriah kan være så "humble" han vil, med på hytteturen kommer han ikke.
De kan være så fornem og adelig De vil, herr greve, men hold Dem i Transylvania. Helst med en påle gjennom hjertet.
Overlærer frøken Trunchbull er verdensmester i kulestøt, og hater barn.
Som Krister Hopen så treffende skriver: "Big Brother fra George Orwells 1984! Jeg dro jo til hytta for å unngå han der!"