Bokelskere.no

Finnes det en sjel i dette landet som enda ikke har hørtom Dragløperen; historien om den afghanske gutten Amir som blir tvunget til å flykte sammen med sin far til Amerika, da Russiske tangser kommer rullende inn i Kabul? Mange "gode" bøker, som selges i opplag på hundretusen, er ofte ikke så gode likvel. Det er ikke tilfellet med dragløperen. Språket er så malende at du kan lukte lammekebaben, kjenne den varme brisen mot huden, høre raslingen av akasi trærne og se hvordan Kabuls innbyggere i morgengryet haster til sitt med gateselgerne på hvert hjørne som skriker ut sitt budskap. Forfatterens kjennskap til språk og kultur er overveldende, og kjærligheten til dette landet så umåtelig sterk at jeg føler meg smittet av den. I Housseinis penn er ikke Kabul en nedbombet skraphaug hvor menneskene kravler i støvet, men sentrum av et land med en kultur og en historie som får regnbuen til virke grå og kjedelig. Folket er undertrykt, men ikke knekt. De kjemper sin kamp videre, og tross av alt holder de ut og sten for sten bygger de opp landet sitt.

Som i sin forrige bok, Drageløperen, lar Hosseini handlingen foregå i Afganhistan hvor han følger to unge afghanske kvinner gjennom Afghanistans mange kriger. Historien begynner med Mariams fødsel i 1959, og følger deretter livet hennes frem til hun gifter seg og flytter til Kabul, hvor Laila, datteren til en av naboene, blir født. I løpet av boken, og krigen som danner bakgrunnsteppe for handlingen, danner disse to kvinnene, så ulike i alder og bakgrunn, en alianse i kampen mot en voldelig ektemann og et kvinneundertrykkende afganhistan. Akkurat hvor undertrykkende gjør forfatteren klinkende klart ved å liste opp Talibans regler og lover, samt straffen for ulike lovbrudd. Her vises mer det bildet som mange av oss i vesten har av Afganhistan. Tusen strålende soler viser et annet syn på Afganhistan enn det Drageløperen gav, men den inneholder likemye av den samme sterke kjærligheten som bant sidene i den andre romanen så sterkt sammen. Boken er like vakker som tiltellen skulle tilsi.

1937: Den spanske borgerkrigen starter. 1939: Franco går inn i Madrid og erlærer seg selv for seierherre. Samme år går også en annen manns hær inn i andre byer. Resultatet blir det samme; tusenvis av uskyldige drept. De neste årenes lidelser skulle komme til å sluke det spanske folks tap og smerte i et eneste stort kaos. Verden skulle bli etterlatt forandret og ødelagt. Byer i ruiner. Hele land redusert til en enste ubrukelig ødemark. Mennesker på flukt. Mennesker uten hjem, familie, land eller noen fortid det er verdt å bygge en fremtid på. I all denne smerten og nøden glemte historiebøkene den spanske borgerkrigen. Ikke helt, aldri helt, men likevel måtte en befolknings lidelser vike plassen for de dype sårene som var etterlatt over hele kontinentet. Hva skjedde egentlig å den tiden som gikk fra 1937 til 1939? Hvem var de menneskene som gjennomlevde det? Ved hjelp av sitt enkle, malende språk tar forfatteren oss med tilbake til 30-tallets Spania og gir oss et innblikk i den spanske kulturens glødende lidenskap. Gjennom årene som følger vandrer vi side om side med en spansk familie som blir øyenvitne til de grusomme følgene av en krig der folket er i krig med seg selv. Forfatteren utbroderer ikke. Hun drukner ikke sidene i adjektiver og filosoferinger over det nyttesløse og desperate. Hun lar heller bokens egene figurer fortelle sin egen historie på den måten de selv ville opplevd det; usikkre, redde, desperate men alltid med et fnugg av håp som driver de frem gjennom bokens 479 sider. En historie som dette trenger ikke utbroderinger. Den trenger ikke overdrivelser eller dramatiseringer. Alt den trenger er å bli fortalt. Alt den trenger er å bli lest.

Med et enkelt, malende språk fyller forfatteren inn sidene med vakre, små skildringer av et hjemland hun ikke kan huske så mye fra. Hun tar for seg livet til to unge venninner som blir skilt da revolusjonen bryter ut og tusenvis av cubanere flykter hals over hodet fra nøden på den lille øya. Hjemlengsel tilbake til det som en gang var, langt vekk fra McDonalds og Hennes & Maurits, skyldfølelse for sviktet det var å forlate øya og usikkerheten over gjenvernde slektninger og venners skjebne preger boka.

Kreta er legendarisk. Hvite strender, blåskimrende hav som blander seg med himmelvelvingen, svaiende palmer, små, hvite hus med flate tak og solbrune, blide grekere som er som dratt ut fra en roman. For alle som nesten danset seg ut av kinoene sommeren 2008 etter å ha blitt forført av de greske øyenes sjarm med Abba som abkgrunnsmusikk, er Kreta selv himmelen på jord. Denne boka gir imidleritid et litt annet bildet av livet blant greske sandkorn. Forfatteren tar oss med på en reise inn i livet på en gresk Leprakoloni som, takket være et utmerket research, vinker troverdig til oss fra boksidene. Språket er enkelt, uten overdreven utbrodering, noe som gjør det til en bok de fleste vil komme gjennom. Både begynnelsen og slutten kan virke litt treg, men midten, selve skildringen av livet på Spinalonga, er mer enn nok til å dra boken opp.

Denne boken er vanskelig å plassere i og med at den faller innom så utrolig mange kategorier. Den er en morsom og livlig reiseskildring samtidig som den også tar oss med inn i dypere emner hvor den evige søken etter lykken, og ikke minst den åpenbare mangelen på den, er et tilbakevendende tema. Men tross alt synes jeg boken har fortjent sin plass på denne listen i og med at forfatteren, med en utenforståendes blikk, beskriver livet og hverdagen i hendolsvis Italia, India og på Bali. Naiv og med hodet fullt av fordommer som hun ikke en gang visste hun hadde forlater Elizabeth Gilbert New York og drar til de tre I'er for å finne sitt "I".

Mitt bilde av Midtøsten er bygget på den informasjonen og de bildene som media forer meg med. Burkakledde kvinner som med bøyde hoder følger etter sine ektemenn, skitne barn med sjokoladebrune øyne som stirrer storøyd inn i kameralinsen og fortvilte folkemasser som flykter hals over hodet fra fjerne eksplosjoner mens nyhetsreporteren med monoton stemme forteller om nye drap, nye selvmordsbombere og økende utroligheter. Jeg begynner nå å skjønne at det bak dette bildet ligger så mye mer som jeg ikke kunne se med mine fordomsfyllte øyne. Der det er sterke kvinner som holder ut en maktesløs kamp, så jeg maktesløse offre. Der det er en kommende generasjon barn med fantasi og livsglede, så jeg fremtidige soldater. Der det er en kjempende masse som elsker sitt land til tross for prøvelsene, så jeg flyktninger. Forholdene er for mange ikke gode. Det er riktig. Men til tross for det viser de en enorm stolthet og styrke som er beundringsverdig. Til tross for alle gangen det snakkes om hellig krig om Allahs retferdighet, mister ikke menneskene troen på sin Gud. Ihvertfall ikke i denne boken. Iran er i krig med seg selv, kommunismen, Irak og Amerikanerne. Livet blir snudd på hodet og møblene skifter plass. Når verden endelig etter mange år med krig og kaos endelig finner sin balanse er ingeting der det var før. Kvinner har mistet sine menn. Menn har mistet sine sønner. Sønnene har mistet sine barn. Barna har mistet sine foreldre. Men livet skal leves for de levende. Tiden hamrer ubamgjertig videre på menneskekroppen og dytter alt evig videre. Dette er ikke en bok om håpløshet og avmakt, men heller om stolthet og tro.

I desember 1992 dør Isabell Allendes datter hjemme hos sin mor i San Fransisco. Hun har vært alvorlig syk i et år og kan hverken snakke eller bevege seg. I alle månedene i de tomme skritts korridor hvor Allende tappert kjempet for sin datter mot dårlige prognoser og uinteresserte leger på et sykehus i Madrid, skrev den chilenske forfatteren et brev til sin datter. Et brev som hun aldri skulle få lese. Brevet forteller om sykdomsforløpet og alle timene ved sengen, om Paulas ektemann, Ernesto's utebtingede kjærlighet og om hvordan sykdommens karussell kaster hele familien ut i håp og fortvilelse i en enese stor suppe. Men mest av alt forteller Allende om sin egen historie fra et foster i magen på sin mor på vei til et ukjent liv i Peru, gjennom en rastløs barndom med bosted i både Bolivia, Libanon og Chile og hvordan hun skulle gifte seg, få sine to barn, deribaltn Paula, for å senere flykte fra diktaturets makt.