Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Jeanette Winterson går tett inn på sitt eget liv i denne selvbiografien. Hun ga en versjon av oppveksten i debutromanen "Ikke bare appelsiner", som var en internasjonal bestselger, prisbelønt som bok og senere som TV-serie. Nå våger hun enda mer. Det handler om å vokse opp som adoptivbarn i en strengt religiøs familie, med en adoptivmor i daglig kamp mot det meste i verden - ikke minst Djevelen og sex i alle former.
Fru Wintersons regime er overveldende og vanvittig. Revolveren ligger i skuffen, bøker er forbudt, Jeanette stenges ute på trappa hele natten, eller inne i kullkjelleren, ved tegn på ulydighet. Når hun forelsker seg i en jente i menigheten og det oppdages, blir hun kastet ut av hjemmet. Jeanette er 16 år og velger kjærligheten.
Men tiden i dette hjemmet har også gitt Jeanette styrke. Hun er trent i å yte motstand for å overleve. I skjul har hun lest seg gjennom mesteparten av den engelske litteraturen på biblioteket. Hun går sine egne veier. Hun skriver og blir en anerkjent forfatter. Etter et sammenbrudd bestemmer hun seg for å søke etter sin biologiske mor.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788249511624
EAN 9788249511624
Omtalt person Jeanette Winterson
Språk Bokmål
Sider 236
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Forfatterens selvbiografi om det å vokse opp som adoptert hos et ektepar som er alt annet enn konvensjonelle. Mannen i huset er forholdsvis fraværende, det er mye arbeid og overtid som må gjøres, så det er adoptivmoren som er mest i fokus. Hun er ikke helt A4 for å si det forsiktig. Det er tydelig at datteren ikke lever opp til hennes forventninger. Fru Winterson er dypt religiøs, men følger sin egen vei likevel. Hun er alt annet enn kjærlig. Ofte blir Jeanette låst ute over natten, eller nede i kullkjelleren når fruen i huset får en av sine raptuser.
Bøker er strengt forbudt, men heldigvis finnes det bibliotek. Og Jeanette leser og leser.
Verst av alt; hun forelsker seg. I jenter. Alltid jenter. Dette faller selvsagt ikke i god jord hos den troende mor, men Jeanette kan ikke noe for det, og hun flytter ut.
Som voksen bestemmer hun seg for å finne sin biologiske mor, selv om fru Winterson har sagt at hun er død.
Det hele er skrevet på en usentimental måte, og det er tydelig at leseren ikke får vite alle detaljer om den uvanlige oppveksten. Om det er for å beskytte seg selv eller leseren, vites ikke, men det er med på å trekke ned terningkastet for min del. Boka fikk meg ikke til å føle så mye som jeg trodde på forhånd. Likevel er det en god bok.
Forlaget siterer Eskil Skjeldal, Vårt Land; «... Dette er en vesentlig bok, og blir en av årets beste. Winterson målbærer et flammende forsvar for litteraturen som sivilisasjonens grunnlag ... Livet ga Winterson mye motgang og en enorm styrke. Det er styrken som treffer leseren hardest" Det sier jeg amen til etter å ha lest den. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest boken
Sterk oppvekstbok som skildrer et spesielt mor-adoptivdatterforhold, i et religiøst samfunn. Virkelig verdt å lese, vanskelig å legge fra seg.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket«Så når noen hevder at poesi er luksus, eller en valgmulighet, eller forbeholdt den skolerte middelklassen, eller at det ikke burde undervises i fordi det er irrelevant, eller noe av alt det merkelige og tåpelige som sies om poesi og dens plass i folks liv, så forekommer det meg at de som sier sånt ikke har hatt særlig mye å stri med. Et hardt liv krever et hardført språk – og det er det poesien er. Det er det litteraturen gir oss – et språk som er sterkt nok til å si hvordan det er.
Den er ikke noe gjemmested. Den er et finnested. «
Jeg vet nå at man heles gjennom å være elsket, og gjennom å elske andre.
Vi har språkevne. Vi har kjærlighetsevne. Vi trenger andre mennesker for å realisere disse evnene.
Jeg trengte ord fordi en ulykkelig familie er en taushetssammensvergelse. Den som bryter tausheten, blir aldri tilgitt. Han eller hun må lære å tilgi seg selv.
Unger flest vokser opp med den skikken å sette fram noe til nissen når han kommer ned gjennom pipa til jul. Jeg pleide å lage gaver til apokalypsens fire ryttere.
Fru Wintersons gud var en gammeltestamentlig Gud, og det er mulig at det å forsøke å etterligne en guddom som avkrever sine 'barn' ubetinget kjærlighet, men ikke nøler med å drukne dem (Noas ark), prøvde å drepe dem som gjør ham sint (Moses) og lar Satan ødelegge livet for den uskyldigste av dem alle (Job), ikke er så bra for kjærligheten.
Jeg spurte mor hvorfor vi ikke kunne ha bøker, og hun sa: 'Problemet med en bok er at man ikke vet hva som står i den før det er for sent.'
Jeg vet at følelser kan være så ulidelige at vi tar i bruk sinnrike strategier - ubevisste strategier - for å holde dem unna. Vi foretar et følelsesbytte der vi unngår å føle oss triste eller ensomme eller redde eller utilstrekkelige, og føler sinne i stedet. Det kan gå motsatt vei også - noen ganger er det riktig å føle sinne og ikke utilstrekkelighet; noen ganger er det riktig å føle kjærlighet og aksept og ikke sitt eget livs tragiske drama.
Det krever mot å føle følelsen - og ikke bytte den bort på følelsesbørsen, eller til og med overføre den til en annen person. Dere vet sånne par der den ene alltid står for gråten eller raseriet, mens den anre virker så rolig og fornuftig?
Når man kritiserer noen for å være emosjonell, kan man like gjerne kritisere vedkommende for ikke å være død.
Og alle menneskene jeg har gjort vondt, feilgrepene jeg har gjort, skaden jeg har påført meg selv og andre, det var ikke sviktende dømmekraft, det var kjærlighet størknet til tap