Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
It is 1988 and Hargeisa waits. Whispers of revolution travel on the dry winds but still the dictatorship remains secure. Soon, and through the eyes of three women, we will see Somalia fall. Nine-year-old Deqohas left the vast refugee camp she was born in, lured to the city by the promise of her first pair of shoes. Kawsar, a solitary widow, is trapped in her little house with its garden clawed from the desert, confined to her bed after a savage beating in the local police station. Filsan, a young female soldier, has moved from Mogadishu to suppress the rebellion growing in the north. And as the country is unravelled by a civil war that will shock the world, the fates of the three women are twisted irrevocably together. Intimate, frank, brimming with beauty and fierce love,The Orchard of Lost Soulsis an unforgettable account of ordinary lives lived in extraordinary times.
Utgivelsesår 2013
Format Heftet
ISBN13 9781471115295
EAN 9781471115295
Omtalt tid 1980-1989
Omtalt sted Somalia
Språk Engelsk
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Hendelsene i denne boken er lagt til Hargeisa, nord i Somalia, rett før krigsutbruddet på slutten av 1980-tallet. Hovedpersonene i boken er Deqo; en foreldreløs jente på rundt 10 år som har tilbragt hele sitt livet i en flyktningeleir utenfor byen, Kawsar; en eldre velstående enke som mistet sitt eneste barn i studentopptøyene og Filsan; en dedikert og lojal regjeringssoldat fra Mogadishu. Under den rådende stemningen i byen blir disse tre svært så ulike og dramatiske kvinneskjebnene viklet i hverandre.
For meg er dette en roman om søken etter å høre til og søken etter en familie. Min favorittpersonen er Deqo. Hun er smart, kvikk, nysgjerrig, modig, sårbar, varm og generøs. Kanskje fordi hun er så ung har ikke det harde og vanskelige livet hun har levd gjort henne bitter. Hun har fremdeles et håp om at det skal bli bedre, at fremtiden skal bli bra. Av de to eldre kvinnene liker jeg Kawsar best. Hun har lagt mesteparten av livet sitt bak seg, og lever på minnene av det som har vært. Situasjonen hun havner i gjør henne bitter, men hun har likevel omsorg for de rundt seg. Gjennom historien hennes føler jeg at jeg får et innblikk i somalisk kultur og tradisjon. Filsan er den av de tre hovedpersonene jeg syns det er vanskeligst å forstå. Hun er usympatisk og brutal og det tar tid før jeg får sympati for henne.
Jeg syns denne romanen er fantastisk. Den var vanskelig å legge fra seg og jeg ble nesten trist da den var slutt. Dette er definitivt en av mine favorittbøker, og jeg anbefaler den på det varmeste!
Nadifa Mohamed ble født i Hargeisa i Somalia i 1981. Hun og familien hennes flyttet til London i 1986, og det var meningen at dette skulle være et midlertidig opphold. I mellomtiden brøt borgerkrigen i Somalia ut, slik at det ble vanskelig å vende tilbake. Forfatteren bor fremdeles i England, og hun har studert historie og statsvitenskap. Hun debuterte med romanen "Svart mamba" i 2009, og "De tapte sjelers land" er hennes andre roman. For tiden jobber hun med sin tredje roman, kan jeg lese på Wikipedia.
Fra forlagets side er det opplyst at Nadifa Mohamed er utpekt som en av de mest lovende forfattere dette tiåret av magasinet Granta.
Borgerkrigen i Somalia startet på mange måter i Hargeisa i 1988, en by som på dette tidspunktet ble kontrollert av Somali National Movement (SNM), som tok opp kampen mot sentralregjeringen som folket var svært misfornøyd med. Dette førte til at flyvåpnet bombet byen. Ti tusenvis av mennesker ble drept og nesten en halv million mennesker flyktet til Etiopia. I 1991 ble diktatoren Maxamed Siyaas Barre styrtet, uten at dette har ført til mer stabilie tilstander i landet.
Bakteppet i romanen "De tapte sjelers land" er utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa i 1988, og vi følger tre kvinner - soldaten Filsan, den eldre kvinnen Kawsar og jentungen Deqo - og deres skjebner i tiden som følger. I bokas åpningsscene forbereder alle seg til 21. oktober-festivalen, som feires til minne om landets frihet.
"Det er Filsans første 21. oktober i Hargeisa, og hele arrangementet virker fullstendig falleferdig sammenlignet med det hun er vant til fra Mogadishu. Nøyaktig atten år er gått siden presidenten kom til makten etter et militærkupp, og feiringen i Mogadishu viser frem systemet på sitt beste, der alle samarbeider for å skape noe vakkert. Militærguvernøren i nordvestregionen, general Haaruun, skal være presidentens stedfortreder i Hargeisa og har arrangert militærparaden, der åpningen og avslutningen på dagen skal markeres av militærfly som kommer susende i lav høyde over tilskuerne. Den sivile delen av sermonien er snekret sammen av Guddien, som bruker det som en unnskyldning for å vise frem sine amatørmessige ferdigheter innenfor sang, dans og offentlig talekunst." (side 15)
Så skjer det noe uventet - noe som senere skal vise seg å utløse et helt skred av hendelser, som kanskje - for alt vi vet - er en del av det som fører til at borgerkrigen bryter ut. For noen - blant annet Deqo - ønsker å protestere mot idyllen som vises frem, der forbilder som Mao, Lenin og Kim Il Jung bæres frem på svære plakater. Kawsar griper inn da Guddien denger løs på Deqo, og det fører til at hun selv kastes i fengsel, beskyldt for voldeligheter mot Guddien. Etter noen timer i kasjotten skjønner hun imidlertid hvor dum hun har vært, for forholdene i cellen minner om helvetes forgård. Inne i fengselet møter Kawsar Filsan ...
Etter som forholdene i Hargeisa tilspisser seg, får vi innblikk i somalisk kultur, og spesielt i kvinnenes situasjon. Også i forhold til skammen ...
"En etter en blir skolejenter ropt opp, kausjonert ut og jaget hjem av fedre, mødre, onkler og storebrødre. De blir sluppet ut før guttene for at de skal bli spart for skammen; skammen som vokser i takt med brystene og hoftene og følger etter dem som en uønsket venn. Deqo har lenge vært klar over at den mye kroppen hennes er en ulempe; det første ordet hun lørte, var "skam". Det enestre kvinnene i flyktningeleiren lærte henne, var hvordan man holder denne skammen i sjakk: Ikke sitt med spredte bein, ikke ta på kjønnet, ikke lek med gutter. Det virker som om det å unngå skam er det viktigste i en ung jentes liv. I denne kvinnecellen er det i det minste mulig å legge skammen til side for en stund og dumpe ned på gulvet uten å lure på hvem som kan komme til å se beina hennes, eller hvem som kan finne på å forgripe seg på henne mens hun sover ..." (side 73)
Deqo er ikke omskåret, og dette får en kvinne til å utbryte: "Se på deg, da, det var ingen som elsket deg nok til å omskjære deg engang. Du er uregjerlig og skitten."(side 109)
Kawsar har vært gjennom mye, og lag på lag i hennes sorger avsløres etter hvert. Om familien hun har mistet, og ikke minst om datterens selvmord. Mishandlingen i fengselet har ført til en brukket hofte, og hun er ikke i stand til å flykte fra krigen på egen hånd.
"Juntaen lanserte et somalisk alfabet, organiserte frivillige til å bygge skoler, sykehus, veier, reparere stadionet i Hargeisa, ba folk glemme klannavnene sine og kalle hverandre kamerat. Så tapte de krigen og avslørte sin sanne natur. Hun (Kawsar - min tilføyelse) skulle ønske hun kunne snakke til Farah og dsi: "Du hadde rett, jeg innrømmer det, de er uutholdelige", men det ville bety at han måtte se hvordan alt hadde falt fra hverandre i hans fravær: Hodan var borte, hans kone en gammel krøpling, huset skittent og forfalt, de gamle vennene hans enten døde, i fengsel eller i khatens eller alkoholens vold. Motstanden han hadde etterlyst, var nå ledet av barn. I løpet av tiden som hadde gått, hadde regimet fått røtter sterke som ugresset i diket, og hun fryktet at alt måtte rives opp for å få det fjernet." (side 201-202).
Etter hvert kommer krigens grusomheter nærmere, og det meste av det som har vært, det som har holdt samfunnet sammen, rakner, oppløses og blir borte. Til slutt er det bare én ting å gjøre: å komme seg så langt, langt bort som overhode mulig ... Det er da de tre kvinnene grunnet tilfeldigheter støter sammen, og tross sine ulikheter klarer å gjøre hverandre sterkere i det som kommer.
"De tapte sjelers land" er en av de sjeldne leseropplevelsene som virkelig setter seg i kroppen, og etterlater seg et varig inntrykk lenge etter at siste side er vendt. Romanen er rett og slett fabelaktig skrevet. At dette er en forfatter vi kommer til å høre enda mer om i fremtiden, er etter mitt skjønn hevet over en hver tvil! Persongalleriet er meget troverdig beskrevet, og vi kommer tett inn på de tre kvinneskjebnene. Ingenting pakkes inn, og brutaliteten og råskapen presenteres på en måte som gjør at man selv kjenner smerten på kroppen, uten at det noen gang blir sentimentalt eller tårepersete.
Å få innblikk i forholdene i et land som Somalia er ekstraordinært interessant, synes jeg. Nadifa Mohamed har inngående kjennskap til de politiske forholdene i sitt hjemland, og dette er flettet inn i handlingen på en måte som gjør at det blir enklere å forstå hvorfor det gikk som det gikk, uten at dette går ut over bokas litterære kvaliteter. Noen bøker vipper gjerne over i det politiske, i forfatterens iver etter å sanke stemmer til sin side av konflikten. "De tapte sjelers land" hører ikke med blant disse. Det er krigens meningsløshet som er temaet - ikke hvilken side av konflikten som har rett! Og bokas tittel kunne ganske enkelt ikke vært mer dekkende!
Denne romanen er rett og slett mesterlig! Jeg anbefaler den på det sterkeste!
Omtale i The Guardian 14. september 2013.
Har og lest kun norsk utgave
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHun ser ikke ut som typen til å bli gift, ansiktet hennes er jo like livlig som en skosåle.
Konturene av digre møll flakker gjennom rommet og slår mot myggskjermen på vinduene som om de var innsatte i fengsel; de er uhyggelige vesener som søker etter lyset bare for å ofre seg til det.
Stedet er fortryllende, mystisk, det beveger seg fremover og bakover i tid hver gang man skifter retning; det passer byen godt å ligge ved siden av et hav som dens sjel kan puste over, heller enn å være innestengt av fjell som en ånd i en lampe.
Det er hennes lodd i livet å flakke rundt, kjempe i sitt eget skinn i desperasjon etter å slippe ut i verden, panisk som en ildflue fanget i et barns glass.
Når det ordentlige regnet setter inn, er det ubarmhjertig og renner gjennom taket og oversvømmer gatene til det føles som om bungalowene befinner seg ute på havet. Det er manifestasjonen av et helt års bønner, en flom av nomaders ønsker. Bare slikt et voldelig land kunne fortjene slikt et voldelig regn; det viser seg ikke som flekker på de voksaktige bladene, men kverner opp jorden som artilleri og ødelegger veiene i løpet av få timer. Noen ganger blir barn tatt av strømmen og funnet milevis unna sammen med druknede kyr og sykkelvrak. Somalierne går fra desperat tørke til desperate flommer og ser ikke ut til å kunne forvente annet enn katastrofe.
Målet er å lese 52 bøker i løpet av 2014. Hver bok som fullføres legges til listen.
52 bøker ble nådd 8.oktober. Jeg fortsetter å legge til bøker i listen utover de 52 :)
Reading the World: Read a book from every country in the world. Here's my growing list of titles and recommendations.