Finnmarkingene er noe for seg selv. De lar seg ikke slå ut av bagateller. De er seige som tørrfisk og lettliva som kalver. De er rappkjefta og freske på levra. De har humor, og de syter ikke i utide. De har bitt seg fast, og de biter seg fortsatt fast, på vidda og på jordlappene ved fjorden.

Fra strekningen Måløy – Kristiansund:

Forfatteren skriver at faren til Agnar Mykle kom fra Harøya, 30 km nordøst for Ålesund. Mykle drev gjøn med sunnmøringen, den ene generaliseringen mer himmelropende overdreven enn den andre, og Mykle sammenligner også sunnmøringen og nordlendingens slik:

«Her slår han innledningsvis fast at begge folkeslag er fiskere på sin hals, sjøfolk som rir havets bølger med en dyktighet som ingen andre nordmenn. Hensikten er imidlertid svært ulik.
I mange århundreder må sunnmøringene ha ligget i saltvann og trukket line, strukket garn, isvann til opp på livet- hvordan har de greid å overleve?
Efterhvert ble de de fremste på sjøen, alltid lengst ute, alltid hjem med de største fangster.
Å, også andre nordmenn er dyktige fiskere! Ta mennene i nord. Når det gjelder skippertak, når det gjelder kapproing over kort strekning, kan nordlendingene endog banke sunnmøringene, men da må det stå kvinner i fjæra og heie. Uten kvinnegunst ikke så mye som leer en nordlending på seg.
Nordlendingen er Norges drømmer, fantast, flottenfeier. Mon tro om ikke nordlendingen, på mange måter, er inkarnasjonen på Norges sjel?
Når en sunnmøring kommer hjem fra fisketokt, har han tjent 400 kroner. Han setter 400 kroner i banken.
Når en nordlending kommer hjem fra tokt, har han tjent 200 kroner. For de 20 kjøper han silkesjal til kjæresten, for de 180 kjøper han wienerbrød! Hans hemmelige valgspråk er: «man må ha det litt godt her i livet…»

Fra strekningen Bodø til Stamsund der et av temaene er sjøsyke. En artikkel som Hamsun hadde på trykk i Dagbladet 14. og 21 nov. 1886 – fra en av hans Atlanterhavsturer:
« Og havet voxte. Vinden øgede, søsygen tiltog; den ene emigrant efter den anden knak ynkelig sammen, og ned i kahytterne blev der en tid for oppvarterne. Med hvilken grådighet angriber ikke denne syge hvert lem selv hos den kraftigste mand. Jeg selv, som dog havede faret så meget på søen, var avmæktigt av elendighed i hele to døgn. Jeg holdt meg nogenlund oppe til udenfor Skotlands kyst, så lå jeg der. Engang mens min pine var på det højeste, og jeg lå henslængt i en krog på dekket sammen med to, tre andre lidelsesfæller, kom haugesunderen forbi, min sovekammerat tilvenstre, dette svære, ubehjelpsomme menneske, som kunde snuble i et stykke fladt papir, og trådte uden den ringeste nødvendighed to gange på min ene god, - jeg var ude afstand til at rejse mig op og slå ham ned; jeg bare hviskede en smule velsignelse efter ham. «

Som så mange andre levde Petter Dass fra hånd til munn i sin studietid. Etter tre år var han ferdigutdannet teolog, og i 1669 er han tilbake på Helgeland som huslærer hos presten i Vefsn. Her faller han for sin elev, den tre år yngre Margrethe, prestens datter fra et tidligere ekteskap. De forlover seg, men det går ikke bedre til enn at han gjør henne gravid. Slikt noe gjorde man ikke ustraffet den gang. Først måtte han be faren om tilgivelse. Deretter måtte han bekjenne sin synd offentlig. En formell rettergang måtte han også gjennom, for leiermål mellom to ugifte personer ble ansett som en forbrytelse. Og Dass ble dømt til å betale en bot som i størrelse svarte til det fire kyr kostet. Som om ikke det var nok, måtte han foreta den lange og tunge reisen til København for å be Kongen om oppreisning fordi han hadde vært så uforsiktig å gå til sengs med sin festmø før de hadde papir på retten til å gjøre det. En viss trøst var det at det sammen med ham møtte opp åtte andre unge teologer fra Norge i samme erend.

(Om å spise torskehoder)
Å overvære en pasjonert torskepisers inntakelse av sin yndlingsrett er et syn for guder. Her gjelder ikke vanlige regler for god bordskikk. Hodet må spises med fingrene, der er ikke lett å komme forbi. Fortapt for denne verden slafser og sutter hodejegeren på bein som glir inn i den ene munnvik og ut av den annen helt til den tilfredse gourmet setter punktum ved å spytte et blankslikket øyeeple ned i beindungen på tallerkenen.