Gjennom historien har den ortodokse kristendom hjulpet det russiske folk til å utholde de verste, mest umenneskelige prøvelser. Man har alltid visst at det egentlige ikke er av denne verden. Ånden er nok i det enkelte menneske, men den er samtidig som i en uavlatelig, mystisk kommunion med Gud. [...] Det guddommelige både i mennesket og i verden, er som skjult bak et illusjonenes og lidenskapens slør. Den lidelse og nød som vederfares mennesket, tilhører en skinnverden, ikke verdens egentlige vesen. Den russiske kristendoms budskap, slik det ytrer seg gjennom et religiøst, ydmykt sinn, oppfordrer til utholdenhet og stilltiende aksept av dette livet -

Fra kapitlet «Marxisme på Russisk»;

«Dostojevskij hadde i sin tid påpekt at russernes ateisme er en troende ateisme. Andrej Sinjavskij utfyller bildet:

Det dreier seg nettopp om at de russiske ateistene som er tilbøyelige til å gå i tvekamp med Gud, hører til en religiøs, psykologisk typus, i motsetning til den alminnelig gudløse. En gudløs ateist av rasjonalistisk vestlig type er sikker på at det ikke finnes noen Gud, og han står derfor rolig og avslappet overfor hele problemkomplekset omkring Gud og religion, for når det først ikke finnes noen Gud, behøver man hverken gjøre seg tanker om ham eller kjempe mot ham. Men den russiske ateist, som kjemper mot Gud, han holder fjernt fra all bevissthet en liten mulighet åpen for at Gud eksisterer, og han føler seg derfor tvunget til å utfordre ham, til å provosere ham, eller han utfordrer ham til en imaginær diskusjon eller tvekamp: Hvem er den beste, hvem er mest rettferdig, hvem er den sterkeste? Det er antagelig grunnen til at man så rasende angrep kultgjenstander under og etter revolusjonen. For eksempel kan det forklare hvorfor ikonene ikke bare ble fjernet, men benyttet som byggemateriale i landsbyenes badstuer, eller hvorfor de kunne bli stilt på rekke opp langs en mur og beskutt, som skulle de for landsbyenes gudsfornektere være levende vesener."

Uansett politiske endringer kan ikke et land (i.e. Russland) flykte fra sin kultur og sine tradisjoner. De er selvfølgelig i endring, men også forandringene må forholde seg til fortiden - som dessverre altfor ofte tenderer mot å opptre som mektige spøkelser, eller enda verre: som ånder på jakt etter nye kropper. Ideer og holdninger fra fortiden tar ting i besittelse og gjør dem til symboler som benyttes av nasjonalister, halv- og helfascister og andre svermere.

Da mongolhøvdingen Batu khan med sine enorme tropper stormet inn over det russiske territoriet i 1240, ødela han først Kiev, før han satte kursen nord- og vestover. Kanskje fordi det var vårløsning og umulig for rytterne å ta seg frem gjennom sumpland og skoger, kanskje av andre grunner, i alle fall stanset han noen få dagsreiser unna Novgorod, ved en liten landsby som nå bærer navnet Konets, "Slutten". Her snudde han. Novogorod ble aldri erobret av mongolene. Dermed ble også Østersjøområdet og Skandinavia spart.

Fysikeren og forfatteren Nikolaj Dezjnev utga i 1999 romanen En konsertfremførelse, der husånder, vetter og andre forunderlige skapninger tar aktivt del i handlingen. Russland selv skildres som et sted der sjeler som i tidligere liv har vært forbrytere og illgjerningsmenn, nå oppholder seg. Der får de mulighet til å rette opp feilene de har begått. Jeg (i.e. Peter Normann Waage) intervjuet forfatteren og spurte om han også mener det: "Ja, men sitatet har en fortsettelse", svarte han: "Også de hellige og innvidde kommer tilbake til Russland, for å hjelpe de andre." Selv har jeg mer enn én gang støtt på forestillingen om at Russland er et straffens sted.

Også Dostojevskij beklaget seg over bøndenes vane med å slå sine koner halvt eller helt ihjel. Flere av hans artikler i En forfatters dagbok dreier seg om det. Ennå i dag lever russiske kvinner et farlig liv. I en Amnesty-rapport fra 2003 hevdes det at 36.000 kvinner blir slått og mishandlet av sine partnere eller ektemenn hver dag. 14.000 blir drept hvert år, like mange som antall soldater som mistet livet i den ti år lange krigen i Afghanistan.

Dostojevskij var i sin ungdom [...] med i den såkalte "Petrasjevskij-kretsen". Under et møte i april 1849 leste han utdrag fra et brev kritikeren Belinskij hadde skrevet til Gogol mens de begge var i utlandet og derfor unnslapp brevsensuren. Brevet er en flengende kritikk av tsarens Russland. En politispion var til stede. Sammen med tilhørerne ble Dostojevskij arrestert noen dager senere. Etter ni måneder i fengsel ble de stilt opp for å skytes, men i siste liten ble henrettelsen stanset. Det viste seg å være en narrehenrettelse tsaren selv hadde satt i scene. For Dostojevskijs vedkommende lød den endelige straffen på fire års tukthus i Sibir fulgt av tjeneste i et strafferegiment på ubestemt tid.

Det var en fyrste med et slavisk navn, Vladimir, som brakte kristendommen til Russland. Som legenden forteller, var det skjønnheten som overbeviste [...] om troens sannhet. Derved berører vi et avgjørende trekk ved så vel den russiske kristendommen som den russiske kulturen. [...] Helheten, ikke de adskilte delene, den intuitive forståelse, ikke den analyserende fornuften var det som Russland skulle hegne om og beskytte mot Vestens individualiserende og oppstykkende innflytelse. "Skjønnheten vil frelse verden!" skriver Dostojevskij.

Den ortodokse kristendom er også blitt kalt den johanneiske, til forskjell fra den petrinske (katolske) og paulinske (protestantiske).

I 1987 fikk ikke historiestudentene ved universitetene gå opp til eksamen, fordi det var løgn alt de hadde lært. Man måtte vente på nye lærebøker. [...] faktisk har det russiske folk mistet fortiden hele fire ganger i det 20. århundret. Først gjennom revolusjonen i 1917, så under Stalin og hans omskrivning av revolusjonshendelsene. Deretter ved Khrusjtsjovs oppgjør med Stalin, og til slutt under Gorbatsjov.