Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Men livet lever (1933) er tredje bind i August-trilogien, nobelprisvinnerens store hyllest til livsdriften. I dette siste bindet er August blitt gammel. Det er gått 15 år siden han forlot Polden, og nå dukker han opp i Segelfoss by under pseudonymet Altmulig. Men han er fremdeles den samme lystløgneren: «løgnaktig som selve tiden,» som Hamsun uttrykker det. Fremdeles setter han i gang nye virksomheter av mange slag. Det er de store ting han er opptatt av; verdenshandel, børs og banker. Slik får Hamsun også stilt en diagnose på et samfunn som er bygd på uekte verdier.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2002
Format Innbundet
ISBN13 9788205300453
EAN 9788205300453
Språk Bokmål
Sider 364
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En spesiell avslutning på en meget god trilogi. Jeg skal fortsette å lese Hamsun, men disse tre bøkene må være noe av det beste han har skrevet.
En liten ulempe er det at forlaget avslører hvordan trilogien slutter i sin omtale av den siste boka, så vær litt oppmerksom på dette om dere skal lese bøkene.
Jeg ble litt lei av August og Segelfoss by. De to første bøkene var imidlertid strålende.
Et hav av sau blev sjømandens grav.
Søndag gjorde August alvor av det og gik ut til Sørgrænden. Naturligvis blev det utvei til tid. Men har nogen hørt om en mand som står op klokken tre om natten og barberer sig for å være i Sørgrænden klokken ti?
Han er langtfra i al den prakt som han kunde bære, men han er i ny rødrutet skjorte, og han har knappet bare de to nederste kanappene i vesten for å få åpent bryst og skinne.
Hvad skulde han i det nye stuehuset til Tobias, er han kommet på et presserende erend? Skjeller ingen. Han er August. han er en gammel løskar og strandet sjømand, hans fag er alt mulig, hans plass er alle steder, hans liv har mening for dagen. Spør ham ikke om hans erend. Det er han som kan gjøre spørsmål. han var indrettet som andre, hadde bare bedre evner og flere utveier, hadde sans for storhet og eventyr, eventyrsans, hadde planer og hadde vilje til å utføre dem, hadde utrustning til det - og allikevel -
Det er han som kan spørre: Hvor i alverden blir det av alt det jeg har tilgode av livet? En skarv og en løgnhals, forbryter, spiller, storskryter, nar, men blottet for ondskap, skyldfri, med venlighetens gave, med en god glæde når det gik godt - han står her i sin alders dag og skylder mindre enn han har tilgode.
Tapt har han på alle leier, i kjærlighet, i lykke, ja i sin soleklareste ret. Skjæbnen har avpruttet ham et ordentlig fradrag på hver vinding. Misbrukt er han, ingen velsignelse fulgte ham, det lå ruiner efter ham på hvert sted, skjønt han gjorde sit bedste. Ja hvor han strævet! Hvem så ham umakræd? For ham blev livet ikke til å nyte men til å bære, alle år og dager å bære. Nu er hans tid forbi og han vet det, han vil ikke komme til å opleve nogen forandring, sit tilgodehavende vil han ikke få, han venter ingen ret, ikke engang en nåde. Og allikevel -
Allikevel går han til Sørgrænden til Tobias' hus og lyver sig til det presserende erend å se på en hest - som han alt har set. Skjeller ingen.
Intet under at mennesket nødig vil dø, for maken til denne verdens herlighet kan ikke optænkes en gang til på et andet sted, for eksempel i himlen.
Knofferne var opprinnelig utlendinger og nu i flere ledd handelsfolk i Nordland, Theodor derimot var norsk, stammet fra Per på Bua og var så å si fra ifjor . . .
[...] ingen ting var penere end asper når de stod og sprat om våren, Hele sommeren var de også uforanderlig pene med en sølvlét over sig og en silkelyd i løvet. Det var ikke noget andet træ i nordlandene som hadde denne silkelyd, det kom av at selv det mindste luftdrag kunde få de store aspeblad til å dingle mot hverandre fordi hvert blad hang som på et knapnålshode. Det var et under som de kunde dingle uten å falde av.
Det han skrev
Her er skjønnlitteraturen som eg les i 2010. Grei måte å føre oversikt på!