Da sa en av kvinnene med profetisk patos, «Han er født med full hårvekst. Han kommer til å utrette store ting, og hvis han lever lenge, kommer han til å bli gammel.»

Andre este ut i størrelsen på det lemmet som kalles naturens plogmann, slik at den ble helt utrolig lang, stor, svær, kraftig, sterk og staut i antikk stil, så til de grader at de kunne bruke den som belte idet de surret den fem-seks ganger rundt kroppen. Og hvis man så dem når de var på sitt beste og hadde vinden i ryggen, så skulle man ha trodd at de hadde sin lanse i angrepsposisjon for å stikke ned turnerningsdukken. Men denne slekten er utdødd etter hva kvinnene sier, for de klager hele tiden over at: De finnes ikke lenger disse svære, osv.

Pour ce que rire est le propre de l'homme.

Men hva skal jeg si om de stakkars syfilitikere og giktbrudne? Hvor ofte har vi ikke sett dem når de har vært godt innsmurt med salve og olje, med ansiktet fettglinsende som dørhåndtaket til et spiskammer, med tennene klaprende som tangentene i klaviaturet på et orgel eller et spinett når man spiller på det, og med svelget skummende over som på en villsvinråne som hundene har drevet inn i garnene! Og hva gjorde de så? Deres eneste trøst var å lytte til høytlesning av noen sider fra nevne bok.

Min venn! Kjære deg som vil lese mitt verk,
Befri deg nå ført fra fordømmende tanker.
Bli ikke forarget og opprørt, for merk
At innholdet gir hverken pest eller sjanker,
Om enn her kan finnes en rekke skavanker.
Men lær deg å le, det er alt jeg begjærer,
For når jeg nå ser all den sorg som fortærer
All verden omkring meg, da snur jeg meg vekk
Og skriver om latter og ikke misèrer,
For skratten er menneskets særegne trekk.

"Men som de banner da, broder Hans," utbrøt Ponokrates.
"Det er bare for å pynte litt på talen min," svarte munken. "På den måten får den litt farge av ciceroniansk retorikk."

Les heures sont faictez pour l'homme, & non l'homme pour les heures.

Og måtte rosensykens ild
I tunger små som kingelspinn
Og kvikksølvgift og råtten krill
I deres rumper trenge inn;

For denne ene gang, du skjønne kvinne,
Da jeg lot hjertet vrenges for å vinne
Din kjærlighet, da var du altfor vred.
Og vrangvillig du sendte meg avsted.
Men hvis du bare lytter, vil du finne
At jeg slett intet syndig har i sinne
Og vil du virkelig jeg skal forsvinne,
Så si du bare: «Gå min venn, i fred,
For denne ene gang.»

Jeg volder ingen skade ved å minne
Om flammen som du selv har tent her inne.
La meg få nyte i mitt ansikts sved
De frukter som din kropp er utstyrt med
For om du bare visste hvor jeg led,
Så lot du meg få tre deg på min pinne!
For denne ene gang.

Urinen hans var faktisk så sviende varm at den har ennå ikke latt seg kjøle ned. Det finnes fremdeles rester av den på forskjellige steder i Frankrike, alt etter hvor den størmmet bort. Man kaller det varme kilder, som:
i Cauterets,
i Limoux,
i Dax,
i Balaruc-les-Bains,
i Néris,
i Bourbon-Lancy og andre steder;
og dessuten i Italia:
i Monte Grotto,
i Abano,
i San Pietro Montagnone,
i Sant 'Elena Battaglia,
i Casanova,
i La Porretta i hertugdømmet Bologna, samt tusener av andre steder.
Og jeg blir virkelig forbauset over den flokken av leger og gale filosofer som sløser bort tid på å diskutere hvor varmen i disse kildene kommer fra - om det skyldes boraks, svovel, alun eller salpeter i grunnfjellet. De er helt på villspor, og de kan like gjerne gå og gni rumpa si med tistler, som å holde på slik og somle bort tiden på ting de ikke har greie på. Svaret er meget enkelt, og det har ingen hensikt å gruble mer over det. Disse badestedene er varme fordi kildene stammer fra den gode Pantagruels sviende dryppert.