Jeg skriver på et brev. Sirlig fører jeg setningene opp etterhvert som de tyter ut. Noen setninger handler om hvordan noe begynte å grave inni meg. Om hvordan jeg begynte å uthules innenfra. Helt fra jeg som lite spedbarn blodig dumpet ned i min mors hvite seng, satt noe der og grov. Ingen gribb. Ingen lerke. Jeg har aldri sett den, men helt tydelig kjent kloen, følt vingen mot hjertet. Skrapende mot huden for å komme ut. Jeg har kjent den bakse med vingene. Vilt og skremt når noen kommer for nær.

It's a wise person, I guess, who knows he's dumb, and an honest person who knows he's a liar.

Paintings are creatures of the open air; they need to breathe, to have attention to stop them withering. Crammed in the basement of a museum, or an art gallery or turned to face the wall in a studio, they die a little.

Grey is not an immediate colour. It makes no instant impression. You cannot paint it like that. You have to study grey for years - generations, I might say - before it will reveal its secrets.

En tysker spurte meg: - Men De kan bli kvitt meget av Deres plager. Da svarte jeg: - De hører meg og min kunst til... Jeg ønsker å beholde disse lidelser. (Edvard Munch)

Any writer who feels he's standing on safe ground is unlikely to produce anything of value.