Vad händer när materialistiska termer som syftar till att effektivisera produktionen används för att beskriva mellanmänskliga relationer?

slik også mennesker

nattfiol
i mørk skog

står der
og skinner

for ingen

unndragelser

jeg sier ofte
«man»
når jeg mener
«jeg»

og «folk»
når jeg mener «du»

og «senere»
når jeg mener
«akkurat nå»

varm

hver gang du holder
blikket

kalver en del
av fonna

i meg

Hvorfor alt gnålet om «sjelens sult» når en deilig blings gjør susen?

Herdast

Nye skor kan gje føtene gnagsår.
Det tyder ikkje naudsynlegvis
at dei var eit dårleg kjøp.

Gjer det vondt etter fyrste vandringa,
gje deg ut på ei andre.
Kjem du heim att med nye smerter,
legg i veg ein tridje gong.

Skorne formar seg etter føtene.
Føtene gjev etter for skorne.
Tærne bøyer seg,
skolane tøyer seg,
huda på hælane hardnar.

Tilhøvet mjuknar og blir jambyrdig –
Blir ei enkel, heilstøypt sanning
på veg ut i verda.

Snøsporvar

I mars månad kjem dei
til det frosne jordet attom huset vårt –
ein flokk mørke ryggar
med lyse bukar.

Dei skal vidare nordover,
men dryger lenge nok
til å minne meg på at det eg kallar heime
berre er ein rasteplass.

Det er ikke om det blir lettere eller ikke
som avgjør om det er riktig, sier morfar.

Det er en kjensgjerning at det finnes adskillige ansikter her i verden som naturen har slurvet med under utarbeidelsen. Den har ikke anvendt noe som helst finere instrument, som fil eller drillbor og lignende, men simpelthen hugget rått til av alle livsens krefter: den har svunget øksen én gang, så var nesen der, nok en gang – det var munnen, med et grovbor har den skaffet plass til øynene, og uten å finhøvle har den sluppet fyren ut i verden med de ord: «Liv er det i ham.»

Vannet møter en hindring og renner rundt eller over.

The Christian is the one who, wherever he looks, sees God everywhere and rejoices in him.

Besynderlig er det innrettet her i livet: dets muntre sider blir med ett så bedrøvelige dersom man oppholder seg for lenge ved dem, og så får man til slutt de merkeligste innfall.

Vi, som bare er
en dråpe i havet,
la oss være klar til
å bli den dråpen, som
får begeret til
å flyte over.

Det borgerlige samfunns
verdinorm er klar:
Man er hva man har.

Det nye skjer når den,
som alltid er tiltenkt
tilskuerens rolle,
begynner å bry seg.

Den, som er tilhenger av
kreftenes frie spill,
regner med at andre
skal tape spillet.

Faith in God, then, is not at all the same as the kind of logical certainty that we attain in Euclidean geometry. God is not the conclusion to a process of reasoning, the solution to a mathematical problem. To believe in God is not to accept the possibility of his existence because it has been «proved» to us by some theoretical argument, but it is to put our trust in One whom we know and love. Faith is not the supposition that something might be true, but the assurance that someone is there.

«I believe in you» means: I turn to you, I rely upon you, I put my full trust in you and I hope in you. And that is what we are saying to God in the Creed.

To be a Christian is to be a traveller. Our situation, say the Greek Fathers, is like that of the Israelite people in the desert of Sinai: we live in tents, not houses, for spiritually we are always on the move. We are on a journey through the inward space of the heart, a journey not measured by the hours of our watch or the days of the calendar, for it is a journey out of time into eternity.

a rock
the river
goes around

-Scott Metz