Det handler ikke bare om å vente på gleden, men også om å skape den og oppsøke den.

Ord er ikke et regnestykke. Ord er liv.

– Ikke la ham røyke! skrek Sniff. – Hemulens tante sier at man får skjelvende labber, gul snute og skallete hale av det!
– Såså, sa Mummitrollets mamma. – Han har røykt i hele sitt liv og verken blitt skjelvende, skallete eller gul. Alt som er hyggelig er godt for maven!

(Fredriksen visste nok alt som er å vite om maskiner! Og han likte dem. Jeg synes de er litt nifse. Et vannhjul kan gå an, men der går grensen også. Allerede glidelås gjør meg litt mistenksom. Jokserens morfar hadde glidelås i buksen, og en gang satte låsen seg fast og gikk ikke an å åpne mer. Der kan man se.)

Edderkoppen er uovervinnelig; vektløs, nøysom og utrettelig. Den lever månedsvis på to–tre fluer, den spinner nye nett hver dag; møysommelig trekker den opp sitt kalkulerte antall grasiøse radier og vever tverrtråder imellom dem med sin unike silke. Så venter den på byttet, fullkomment urørlig. Med fire øyenpar betrakter den de fire verdenshjørner. Ingenting kan unnslippe dens sanseapparat. Den er så følsom at de fine hårene på bena til og med kan registrere lydbølger. I vinduskarmen hang forlatte flueskall i sønderrevne nett og vitnet om dens morderiske effektivitet.

Nei, jeg ble aldri lei av å betrakte edderkoppene. De vrimlet ut fra alle sprekker i det gamle treverket i koia, uforstyrrelig opptatt med sitt. Så målbevisste. Så kapable. Så sikre på at de til slutt skulle få utrettet sitt ærend, oppnådd hensikten med sine halsløse strabaser. Jeg ønsket ofte at jeg hadde edderkoppens egenskaper, ja, jeg ville faktisk heller være edderkopp enn øyenstikker, enda øyenstikkeren var vakker og fikk alle til å stanse opp og nyte fargene og elegansen som den hadde i slikt overmål. Når folk så edderkopper, grøsset de og satte foten på dem hvis de torde.

Kanskje det var derfor.

Vi satt omkring det runde havebordet, spiste vafler, rømme, jordbærsyltetøy og snakket om de samme tingene vi hadde snakket om ved middagsbordet, omtrent det samme som vi hadde snakket om i går kveld, første kvelden. Jeg tenkte at det var bestandig slik: Man snakket om det samme, tømte vann fra kar til kopp til krus, så det ble stadig mindre inntil det til slutt var blitt en lunken munnfull som man tok i munnen uten lenger å fornemme tørst. Men slik behersket man de tingene man snakket om, ja, selve sannheten kunne man langsomt omforme på denne måten, for det man kalte «virkelig» var ikke noe fast og statisk, men avhengig av repetisjon, en overensstemmelse i artikulasjonen som i sin tur sørget for den samme kongruens i tanken. Omvendt skulle bare lite til for å få veltet denne konstruksjonen, bare en mislyd i enstemmigheten, ja, bare tvilen på at dynamikken virket og var gyldig, var nok til å få fremkalt sin berettigelse. Jeg satt og tenkte på de mange lag av sannhet under «sannheten».

Alle må la noe bli tilbake når de dør, sa min bestefar. Et barn eller en bok eller et maleri eller et hus eller en vegg som er bygget eller et par sko som er laget. Eller en have som er plantet. Noe hånden din berørte på en måte slik at din sjel har etsteds å gå når du dør, og når folk ser på det treet eller den blomsten du plantet, er du der. Det spiller ingen rolle hva det er du gjør, sa han, så lenge du har forandret noe fra den måten det var på før du berørte det til noe som er likt deg etter at du tar hendene vekk. Forskjellen mellom en mann som bare klipper plener og en virkelig gartner ligger bare i berøringen, sa han. Han som klipper plenen kunne like godt ikke vært der i det hele tatt; gartneren vil være der en levetid.

Han var stjernereporteren, redaktørenes nye glidekrem. Han hadde fått fast jobb til tross for ansettelsesstoppen. Vi måtte gi leserne det de ville ha, og han ga dem det. Ville vi selge aviser, eller ville vi dø? Det var ikke mer enn tre måneder siden det ble sagt for første gang, men nå var det en sannhet. Vi fikk høre at vi kunne gjøre det bedre. Ikke så mye hvordan, men at. Hvis vi hadde hatt høyere mål, kunne vi nådd flere av dem vi opprinnelig hadde. Vi jobbet hardere, for å gjøre verden mer håndgripelig, mer gjennomskuelig, mer aktuell. Interessant ble det andre fyndordet i redaksjonen, og jeg var med på det. I diskusjonene, i utviklingen av nye saker. Vi måtte gjøre politikken, byråkratiet, pengestrømmen, til noe særegent som folk likevel kjente seg igjen i. Sånn kunne vi ta opp viktige ting. Vi kjempet og følte oss voksne, ansvarlige. De gode sakene er inne i avisa, sa vi og fylte forsidene med sol og varmegrader som holdt brennmanetene unna. Supervaksiner som gjorde deg både frisk og slank. Kalde fakta om feilslått trafikkpolitikk, kombinert med noen som lovet bedre veier. Enkle økonomiske smutthull for småsparerne. Det solgte mest, men måtte nettopp derfor ikke brukes for ofte.

Lesning er en bra ting – bare du ikke får bokstøv i undringens blå øyne.

Forstår De nå hvorfor bøker blir hatet og fryktet? De viser porene i livets ansikt. De menneskene som har det behagelig vil bare ha månefjes av voks, uten porer, uten hår, uten uttrykk. Vi lever i en tid da blomstene forsøker å vokse på blomster, i stedet for å vokse på godt regn og sort muld. Til og med fyrverkeri, så pent det enn er, kommer fra jordens kjemi. Allikevel tror vi av en eller annen grunn at vi kan vokse på blomster og fyrverkeri, uten å fullføre sirkelen tilbake til virkeligheten. Kjenner De legenden om Herkules og Antæus, den gigantiske bryteren hvis styrke var utrolig så lenge han sto fast på jorden? Men da han ble holdt uten røtter, midt i luften, av Herkules, døde han lett. Om det ikke er noe i den legenden for oss i dag, i denne byen, i vår tid, da er jeg fullstendig sinnssyk.

Være til

Jeg satt
på trikken
og var så glad.
Jeg var så veldig glad,
men jeg visste ikke
hvorfor.

Det regnet.
Og jeg fant ut
jeg var så glad i været.
I all slags vær.

Den virkelige regjeringen

Det var en gang
en virkelig regjering
med en virkelig statsminister.
Den virkelige regjeringen
og den virkelige statsministeren
fant opp
den virkelige verden
og det måtte bekjentgjøres.
Det ene ordet tok det andre.
En lang, lang remse
kom fra
statsministerens munn.

Det ble i virkeligheten
en fortelling
fra virkeligheten
Lang, lang lenke.

Ke han går i?

Du ser i hvert fall aldri Leo Ajkic
i Hawaii-skjorte eller annen Hawaii-kitsch.

Om sadistiske voldsskildringer i norsk krim

Nå har jeg lest så mye Jo Nesbø
at jeg kjenner mitt eget fjes blø.

2.5

Hjelp!

Vi er strandet på en øde øy. Solen skinner. Eggene er ferdigkokt. Kaffen er snart klar. Nevnte jeg at blomstrene blomstrer? Liljekonvall. Storkenebb. Prestekrage.

Tapp ut bensinen! Kast årene! Brenn seilene! Senk skuta!

Hjelp!

Mindreverdet, ikke menneskeverdet, er gaven jeg mottar fra den Andre. Han gir meg min tilkortkommenhet pakket inn med silkepapir og sløyfebånd (Til Stig. Fra alle. God jul!). Min nevrose er barn av Hans faderlige stauthet og moderlige omsorg smeltet sammen, min uro et direkte resultat av Hans eklatante ro.

Alt det glitrende forventningsfulle vi innbiller oss å se i barneøyne og som i virkeligheten er de første stjerner på angstens nattehimmel.

Selveste Einsteins sønn Øystein Einstein foreleste halve vårsemesteret ’45 ved Universitetet i Oslo. Men det viste seg at han ikke akkurat var noen Einstein.

O, du var guttete, med lange armer og bein. Det var som om du klamret deg fast til 90-tallet med dem. Jeg likte deg fordi du var uskyldig, fordi jeg var det. Men du unnvek meg, ville ikke være med i historien min.

Motsetningen mellom den uendelighet som bor i oss og vår samtidige begrensning og jordbundenhet er drivkraften for all litteratur og for all kunst, tror jeg