-- Var det stor båt, Olaien? sa eg.
-- 10 000-tonnar, sa Olaien. - Vi frakta bananar eller kva i helvete det no var. I bakgrunnen ser du hamna i La Paz.
Eg tenkte meg om.
-- La Paz ligg vel ikkje ved sjøen? sa eg. Var det noko eg var ekspert på, så var det landkunne.
-- Det gjorde det den gongen, sa Olaien. - Seinare flytta dei heile byen. Det hadde noko med eigedomsskatt å gjere.

Du kan være noens fange uten å ane det. Mang en hustru vil gi meg rett. Du oppdager det først når du tror du kan folde ut frihetens vinger og merker, forbløffet og indignert, at noen har stekket deg.

Tid er akkurat som vin: Du setter aller mest pris på den når du bare har litt igjen.

Sammen hadde de funnet vei i hverdagens misforståelser, det plutselige hat, de gjensidige råttenskapene og de salige lynglimt som følger med all ekteskapelig samforstand. Det var i denne tiden de elsket hverandre mest, uten hast og overdrivelser, og begge var mest oppmerksomme på og takknemlige for de usannsynlige seirene over all motgang.

-- Krigen foregår ute i villmarkene, sa han. - Så lenge jeg kan huske, er det ikke med skudd, men forordninger de har drept oss i byene.

Første steg er å bli kvitt tanker som "denne hunden forsøker å trosse meg". Hvis dette virkelig var tilfellet, hvorfor ville han da i det hele tatt prøve å gjøre noe for deg? Selv om en hund virker gjenstridig og ulydig, er realiteten ofte at den prøver på å gjette hva det egentlig er du vil.

Å bekjempe rovdyr ved hjelp av forgiftet åte er en grusom metode. Å miste den beste hunden min på denne måten har ført til at jeg nærer et dypt hat mot denne formen for rovdyrbekjempelse.

Da de var vel ferdige med sin inspeksjon til vogns, vendte de tilbake til landsbyen, hvor de på gaten møtte en bonde som klødde seg et stykke nedenfor ryggen og gjespet med gapet på vid vegg, så selv bondeformannens kalkuner ble vettskremt.

Høyere behov - hva er det for noe? Hvem er det de vil kaste blår i øynene på? Bøker kjøper de nok, men lese dem gjør de ikke. Det ender gjerne med fyll og kortspill.

Politimesteren var på sett og vis byens far og velgjører. Blant borgerne oppførte han seg fullstendig som hjemme, og i butikkene og basarhallene gikk han ut og inn som i sitt eget spiskammer.

Alt det der er noe tyske og franske doktorer har funnet på, jeg skulle gjerne hengt dem, alle sammen, for det! Diett har de funnet på, helbrede folk med sult!

There is a greater strength than wealth, and it is greater because it cannot be taken away. Our strength, the strength of the proletariat, is in our muscles, in our hands to cast ballots, in our fingers to pull triggers. This strength we cannot be stripped of. It is the primitive strength, it is the strength that is to life germane, it is the strength that is stronger than wealth, and that wealth cannot take away.

"I chucked off the belt with my right hand," he said, "an' made a reach for the flint with my left. I didn't stop to see if the belt was off. I thought my right hand had done it—only it didn't. I reached quick, and the belt wasn't all the way off. And then my arm was chewed off."

"It must have been painful," I said sympathetically.

"The crunchin' of the bones wasn't nice," was his answer.

Signe gjorde rent i stuene. To ganger hver dag måtte det gøres, for soldatuniformene var visst ufullstendige uten støvlene til.

Hva gjør man når man har fått en mann i gave, hadde hun spurt moren den gangen.
Man er snill mot ham, så han blir værende, hadde Ingeleiv svart tankespredt. Man lar ham få det han helst vil ha. Blåbærsodd og annet ...

Er du fyllesjuk? sa jeg.
Han så forbauset ut. Så smilte han. Ja, sa han. Jeg er vel egentlig det.
Passer det dårlig med en juleøl, da? sa jeg.
Han ristet på hodet. Nei, sa han. Det passer bra.

Etter hva jeg har sett av andre bibliotekarer, så tror jeg at jeg har klassisk bibliotekarlook allerede, sa jeg.
Ja vel, sa han. Står det så dårlig til i den bansjen?
Syns du jeg kler meg så stygt? sa jeg, og han begynte å le, litt for høyt, som om jeg hadde truffet spikeren på hodet.

Dolores hadde hatt et forhold til en engelskmann, som ga henne tre temmelig uregjerlige sønner i løpet av like mange år, før han kom på tanken at kona som ventet hjemme i Hull hadde ventet lenge nok.

I de susende skogene i Canada kaller han seg Howard, for Håvard er vanskelig å si og umulig å stave. Og så synes han det kan passe - Howard the coward - men det sier han ikke. En kujon, en stakkar, en reddhare står det i ordboka han har så god bruk for i disse åra. Men noen reddhare er han ikke. Den som har mistet selvrespekten, har ingen grunn til å være redd, tenker han.

"Gin, konstabel?"
Har du Jim Beam?"
"Nei."
"Gin er bra."