Det påstås at den bibelske Metusalem ble 969 år gammel. Amos Quecksilber ser ut til å være jevnaldrende. Det solsvidde ansiktet ligner pungen til en elefant. [....] Den halvhjertede tanngarden hans ser ut som en pianoakkord full av kryss og b-er, hvitt og svart og tomt om hverandre.

katten er svanger
og hun er det mange ganger
for ungene kommer på rekke og rad
hun ligger i sengen
og slikker hele gjengen
men jeg vet ikke om jeg er trist eller glad

for den første var hvit
den andre var rød
den tredje var sort
og den fjerde er død

og det er den siste som får meg til å skrive
små dikt for dem som ennå er i live

det går en katt
i venezias sol
han bor ved en kanal
og ble født i en gondol
han er katt hele året
bortsett fra en stund
når det er karneval i februar
er han utkledd som hund

Er eg skarp for alvor no?
Då er det i alle fall ikkje for tidleg, tenkte han.

Då han såg opp, var der ljos-striper der rugdetrekket hadde gått. Rett over huset hans.

Hvis homeopati faktisk var så effektivt som homeopatene hevder, altså med en markant effekt utover placeboeffekt på alle former for sykdommer og helt uten bivirkninger, så ville vi nok etter nesten 200 år med homeopati ha opplevd at dette tok over hele helsevesenet. Det har ikke skjedd, selv om homeopatene fortsatt venter i spenning.

Koffertene som legene frem til andre verdenskrig bar med seg på pasientbesøk var veldig lette å bære. De inneholdt i praksis nemlig ingenting annet enn luft og gode hensikter.

Han tende pipa. Høyrde at organisten øvde på Bach. Harmoniar breie som skogteigar rasa nedetter klaviaturet.

Men kjære vene, tenkte Himmel-Jon. Arbeid tok ikkje tid. Det gav tid.

-- Kva ler du av, Palma?
-- Har de lagt merke til kor tåpelege fraser folk brukar når dei kondolerer? No fekk ho kvile, stakar. Måtte ho vere hjå Gud. Ho blei då gamal, fekk mykje ut av livet. Han der oppe vil berre ha dei gode. Dei dårlege døyr ikkje. Ho døydde lik ein liten fugl ... korleis døyr ein liten fugl? Eg har aldri sett dei siste minutta til ein liten fugl.
Tante Palma godtar seg over tøvpratet sitt. Mor kjem med sitt bidrag.
-- Ho døydde i svevnen, kjende ingenting.
-- Å, det mislikar eg. Kjende ingenting. Tenk på det! Eg vil kjenne, eg vil vite!

Isabel og eg er like gamle. I kveldsbønene sine ber ho om ein god død. Eg spør henne om kva ein god død er. Ein naturleg død, svarer ho. Ein slags døden "light". Men vi er ikkje nokon "light-familie".

Gata så fredelig og trygg ut. De begynte å bli flinke. Det var tydeligvis slutt på den tida da ensomme menn satt i mørkeblå Volvoer og leste avisa opp ned.

Robert kjørte som en gris, men han kjørte ikke fort. Bare som en gris.

Hva mener du om vi satte horn på ham .... på ham som gikk .... om vi satte horn på ham?
Hun oppløfter et skrik og kaller piken til. Han slipper henne med en stille, tørr latter idet han sperrer munnen opp som et gap og slår seg på begge lår.
Om morgningen tar fruens gode hjerte igjen overhånd og hun sier til sin mann:
Du hadde et besynderlig anfall igåraftes; det er jo over nu; men du er blek også idag.
Ja, svarer han, det er anstrengende å være åndrik i min alder. Det er jeg aldri mere.

Går De her og tenker?
Nei, svarer han. Om jeg tenker? Nei jeg går her bare.

It was nine in the morning. The priest and his tall Megæra were awaiting us at the door. We supposed they were standing there to bid us a kind farewell. But the farewell was put in the unexpected form of a heavy bill, in which everything was charged, even to the very air we breathed in the pastoral house, infected as it was. This worthy couple were fleecing us just as a Swiss innkeeper might have done, and estimated their imperfect hospitality at the highest price.

My uncle paid without a remark: a man who is starting for the centre of the earth need not be particular about a few rix dollars.

(Chapter 14)

"All the theories of science demonstrate such a feat to be impracticable."

"The theories say that, do they?" replied the Professor in the tone of a meek disciple. "Oh! unpleasant theories! How the theories will hinder us, won't they?"

(Chapter 6)

Jumbo kom settende ut av tykningen. Den hadde en død fugl i munnen, en svært død fugl. Den hadde vært død i mange dager.
"Den fordømte bikkja!" sa Bandini.
"Det er fin bikkje det, pappa. Den er litt fuglehund."

Hans navn var Arturo, men han avskydde det og ville kalles John. Etternavn Bandini, men han ønsket det var Jones. Mor og far italienere, men han ønsket de hadde vært amerikanere. De bodde i Rocklin, Colorado, ti tusen innbyggere, men han ønsket han bodde i Denver, fire mil borte. Han var fregnet i fjeset, men han ville være ren. Han gikk på katolsk skole, men han ville gått på alminnelig skole. Han hadde en pike som het Rosa, men hun avskydde ham. Han var korgutt, men han var en dævel og avskydde korgutter. Han ville gjerne være snill gutt, men han var redd for å bli snill gutt, fordi han var redd vennene hans ville kalle ham en snill gutt. Han var Arturo og var glad i sin far, men han levde i redsel for den dag han ville være så stor at han kunne dra til faren.

"I didn't know you had half-glasses, Uncle Jack," said Jean-Louise.
"Hah - I discovered I was wasting money."
"How?"
"Looking over my old ones. These cost half as much."