Ein røyrleggjar var død og komen til himmelen. Der stod St. Peter og spurde kor gamal han var.
- 32 år, sa røyrleggjaren.
Då såg St. Peter nøye på papira sine og sa: - Nei, min gode mann, det kan ikkje vere rett. Etter timesetlane dine må du vere minst 117.

Menneske er ingen meister til å leva, slo han fast. Det har aldri havt stunder til å lære den konsten.

Det kom for Håkon somme gonger, at denne gutknekten var oppfunnen av ein fiendsmann, til et pek for foreldra sine. Men i same stunda tykte han òg, at han var skapt av Gud sjøl i ei ledig stund, det fall seg slik, - så kunde dei sjå kva der vart av han.

Tale tykte ho laut sette seg beint ned der ho stod. Men ho tok seg mannskap for og såg bortetter kirkegaren deira:
Nei sjå kor dei har døydd her òg, døydd og døydd. Ein heil tusterskog med gravkors og merke. Å ja, menneske, du døyr da flittig nok, men korles har du levd?

Lea ja, tenkte Håkon. Ja visst er ho ærlig. Ho lyg mest alt ho seier, så ærlig er ho. Ho ét seg tvert i gjennom sanninga og ut på andre sida: Ho vil snakke sant !

"... I never knew before that religion was such a cheerful thing. I always thought it was kind of melancholy, but Mrs. Allan's isn't, and I'd like to be a Christian if I could be one like her. I wouldn't want to be one like Mr. Superintendent Bell."

"It's very naughty of you to speak so about Mr. Bell," said Marilla severely. "Mr. Bell is a real good man."

"Oh, of course he's good," agreed Anne, "but he doesn't seem to get any comfort out of it. ..."

(Chapter XXI)

"I'm sorry I was late," he said shyly. "Come along. The horse is over in the yard. Give me your bag."

"Oh, I can carry it," the child responded cheerfully. "It isn't heavy- I've got all my worldly goods in it, but it isn't heavy. And if it isn't carried in just a certain way the handle pulls out--so I'd better keep it because I know the exact knack of it. It's an extremely old carpet-bag. Oh, I'm very glad you've come, even if it would have been nice to sleep in a wild cherry-tree. We've got to drive a long piece, haven't we? Mrs. Spencer said it was eight miles. I'm glad because I love driving. Oh, it seems so wonderful that I'm going to live with you and belong to you. I've never belonged to anybody--not really. But the asylum was the worst. I've only been in it four months, but that was enough. I don't suppose you ever were an orphan in an asylum, so you can't possibly understand what it is like. It's worse than anything you could imagine. Mrs. Spencer said it was wicked of me to talk like that, but I didn't mean to be wicked. It's so easy to be wicked without knowing it, isn't it? They were good, you know--the asylum people. But there is so little scope for the imagination in an asylum--only just in the other orphans. It was pretty interesting to imagine things about them--to imagine that perhaps the girl who sat next to you was really the daughter of a belted earl, who had been stolen away from her parents in her infancy by a cruel nurse who died before she could confess. I used to lie awake at nights and imagine things like that, because I didn't have time in the day. I guess that's why I'm so thin--I AM dreadful thin, ain't I? There isn't a pick on my bones. I do love to imagine I'm nice and plump, with dimples in my elbows."

With this Matthew's companion stopped talking, partly because she was out of breath and partly because they had reached the buggy.

(Chapter II)

-- Angiveriene har steget uavlatelig i de siste tjue årene, sa Rissen. Jeg har det fra politisjefen selv.
-- Men det behøver ikke å bety at kriminaliteten er steget, sa jeg. Det kan like godt være lojaliteten, sansen for hvor det råtne sitter ....
-- Det betyr at frykten har økt, sa Rissen uventet energisk.

Andre-Louis told him frankly all that there was to tell. "Do you know that you are an amazement to me?" said the deputy. "From the robe to the buskin, and now from the buskin to the sword! What will be the end of you, I wonder?"

"The gallows, probably."

"Pish! Be serious. Why not the toga of the senator in senatorial France? It might be yours now if you had willed it so."

"The surest way to the gallows of all," laughed Andre-Louis.

(Book III Chapter III)

"But I was born a gentleman. My race is as old, my blood as good as yours, monsieur."

From M. le Marquis there was a slight play of eyebrows, a vague, indulgent smile. His dark, liquid eyes looked squarely into the face of M. de Vilmorin.

"You have been deceived in that, I fear."

"Deceived?"

"Your sentiments betray the indiscretion of which madame your mother must have been guilty."

(Book I Chapter III)

Du åpner øynene for første gang og lar lyset sive inn gjennom pupillene og synsnervene og avtegne det slørete bildet som rommet utgjør, og det er først mange år senere at du skal innse denne enkle kjennskjerningen: at det ikke er du som ser ut på verden, men at det er verden som siver inn i deg.

Slik blir han stående og bare se. Menn, kvinner og barn i alle aldre og fasonger. Flere titalls mennesker i minuttet. Hvorfor har han ikke sett dette før? Vekten av alle menneskene siver inn i ham og får det til å svi i øynene, uten at han helt begriper hvorfor.

I nummer 46 ligger en leilighet som postbudet hver dag sykler sakte forbi, i håp om enda en gang å få et glimt av kvinnen som bor der idet hun går fra dusjen og gjennom stuen med bare et håndkle rundt seg, et tynt frottélag over hoftekammen og brystene, mens hun holder det mørke håret opp med den ene armen og svever gjennom leiligheten. Om tre uker vil han ta mot til seg og innlede en samtale med henne idet hun kommer ut for å hente posten. Om to måneder vil han få vite at henner kvinnelige kjæreste omsider har kommet tilbake fra bistandsarbeid i Afghanistan.

Den som aldri har stått til rors under åpen himmel ei mørk natt midt i havet, har gått glipp av en snipp av Eventyret. Det er ikke så lett å beskrive, men selv føler jeg noen ganger at jeg blir en del av det uendelige. Skipet pløyer ikke nødvendigvis lenger det våte hav, det kan like gjerne være på veg ut i verdensrommet, mot myriadene av små blinkende lys der ute. Både kropp og sjel blir vektløse og samtidig fylt av en ro og et velvære som ellers bare kan oppleves i favnen på den man elsker.

Og Jon ved styreåra gliste ekstra bredt da vi gikk inn i den første bauten og kom rundt på første forsøk. I mitt stille sinn tenkte jeg på den svenske forskeren som studerte seg fram til en doktorgrad der hun konkluderte med at de råseglrigga skip ikke kunne krysse mot vinden. Forskning kan resultere i så mye når en skal løse alle gåter, og særlig de praktiske, ved skrivebordet.

Det er spredte regnbyger og noe sjø. "Krabbene lever herrens glade dager", forteller dagboka.

De hadde egentlig ingen mål å måle virkeligheten med, derfor var de så uimottagelige for verdens hardhet.

Det var ikke noen lett sak å vente på våren i Värmland. Det kan være varmt og solfylt om aftenen, og allikevel ligger marken hvit av sne neste morgen. Stikkelsbærbusker og plener blir nok grønne, men bjerkeskogen står naken og liksom trosser sin vilje gjennom.

Mens han spilte, satt han og skinte og lo, som en som hører et barn pludre og prate. Det var fiolinen som snakket og snakket, han bare lyttet.

-- Han passer gjerningsmannsprofilen. Han er fraskilt, bor alene, er pillemisbruker og ...
-- På lik linje med halve politistyrken, avbryter Joona.