Moderate strength is shown in violence, supreme strength is shown in levity.

(Chapter XIV)

"You can find good English inns left by accident everywhere, like fossils," explained the Professor. "I once found a decent place in the West End."

(Chapter VIII)

"There again," said Syme irritably, "what is there poetical about being in revolt? You might as well say that it is poetical to be sea-sick. Being sick is a revolt. Both being sick and being rebellious may be the wholesome thing on certain desperate occasions; but I'm hanged if I can see why they are poetical. Revolt in the abstract is--revolting. It's mere vomiting."

(Chapter I)

PUSSY can sit by the fire and sing,
Pussy can climb a tree,
Or play with a silly old cork and string
To'muse herself, not me.
But I like Binkie my dog, because
He knows how to behave;
So, Binkie's the same as the First Friend was,
And I am the Man in the Cave.

Pussy will play man-Friday till
It's time to wet her paw
And make her walk on the window-sill
(For the footprint Crusoe saw);
Then she fluffles her tail and mews,
And scratches and won't attend.
But Binkie will play whatever I choose,
And he is my true First Friend.

Pussy will rub my knees with her head
Pretending she loves me hard;
But the very minute I go to my bed
Pussy runs out in the yard,
And there she stays till the morning-light;
So I know it is only pretend;
But Binkie, he snores at my feet all night,
And he is my Firstest Friend!

From "The Cat that walked by himself"^

Of course the Man was wild too. He was dreadfully wild. He didn't even begin to be tame till he met the Woman, and she told him that she did not like living in his wild ways. She picked out a nice dry Cave, instead of a heap of wet leaves, to lie down in; and she strewed clean sand on the floor; and she lit a nice fire of wood at the back of the Cave; and she hung a dried wild-horse skin, tail-down, across the opening of the Cave; and she said, 'Wipe you feet, dear, when you come in, and now we'll keep house.'

From "The Cat that walked by himself"

Said Leopard to Baviaan (and it was a very hot day), 'Where has all the game gone?'

And Baviaan winked. He knew.

Said the Ethiopian to Baviaan, 'Can you tell me the present habitat of the aboriginal Fauna?' (That meant just the same thing, but the Ethiopian always used long words. He was a grown-up.)

From "How the leopard got his spots"

Ein av dei som låg frampå med heile brystkassa var Bjørnstjerne Bjørnson. Han skreiv ein "opsong" til folkevæpninga som tydeleg oppfordrar skyttarlaga om å stå bak stortingsfleirtalet mot regjeringa og Kongen:

"Under fanen, under fanen,
for vor friheds sag!
Under fanen, norske skytterlag!
Gamlingen på thinget, skal få stemme trygt og kjækt
bagom rifleringe av den unge slægt!"

Ola Soleim f. 1844 - d. 1931
Var frå plassen Soleimsjordet i Surnadal. Han kom til Sunndal som seminarist i midten av 1860-åra. Det skjedde på den måten at han gjekk ut frå heimen sin for å gå ein tur i fjellet. Han kom ut for skodde, gjekk tull og kom omsider ned til Gikling i Sunndalen. Her var skulestyret samla til møte og Ola Soleim vart tilsett på flekken som læar for øverbygda! Han vart verande i Sunndalen heile sitt liv og var lærar her i 50 år!

En virkelig herre, tenkte Lebel, og farlig som en slange. De er alltid den verste sorten for politiet, disse virkelige herrer. Det var aldri noen som mistenkte dem.

Navnet var Grzybowski. Dette var for meget for italieneren, som bad Kowalski skrive det ned. Det gjorde Kowalski, men italieneren som ikke var i stand til å fatte at noe navn kunne bebynne med "GRZYB...", stavet det for mannen i den internasjonale sentralen som "Griyb..." i den tro at Kowalskis håndskrevne "z" måtte være en "i".

He had thought her perfect-painted face could not show any emotion except disdain, but it did. She looked at him in open, blank consternation.

Chapter Five

"Do you really think that human--" the first Lhari spoke the word as if it were a filthy insult--"will have the temerity to come in by this ship?"

"No reasonable being can tell what humans will do," said the second Lhari.

Chapter One

"Mana!"
Desdemona hadde mot sitt eget bedre vitende trykt på en knapp på veggen. "Hva slags dør dette er?" ropte hun idet vi kom løpende, alle sammen. "Den går av seg selv!"
"Jøss, stilig!" sa Chapter Eleven. "Prøv den, Cal. Stikk hodet i sprekken. Ja, sånn ..."
"Ikke tøys med den døren, unger"
"Jeg bare sjekker klemkraften."
"Au!"

"Jeg skal ikke fortelle det."
"Folk må ikke engang få vite at jeg er kusinen din."
"Jeg skal ikke si det til noen."
"Hva med mannen din?"
"Han tror jeg er nede for å hente fetteren min og hans nye kone."
"Du kommer ikke til å si noe til ham?"
"Det blir lett." Lina lo. "Han hører ikke på meg."

Man skal ikke stikke fingrene sine inn i Guds kvern. Den maler langsomt, men hardt. Ens gode fingrer har ikke noe der å gjøre.

Huset ga seg under et tordenbrak, og hun skvatt der hun satt. Hun vendte seg mot meg:
- Det er noe jeg må tenke igjennom, sa hun. - Vil du sette deg her og legge armen rundt meg og holde hånden på brystet mitt? For da blir jeg visst ikke så redd tordenværet, og da kan jeg tenke klarere.
Jeg sa:
- Hvis du trenger en arm rundt deg for å kunne tenke klart sånn i sin alminnelighet, hva trenger du da for å kunne gruble over den høyere matematikk?

Vår samvittighet holdt en kort tale. Så ble den stille.

Kjærleiken er halvvegs som ei byrjing utan ende.

Originaltekst:
O amor é meio que um começo sem fim.

Bonsai

Eg svinger ein kniv
over dårlege rim:
Eg kuttar kvart vers
på kryss og på tvers
eg skjer i kvar staving
det skjer i forkaving

Så våknar eg
og kjenner at
eg har stussa meg
så altfor hardt.

Originaltekst:

Passo a faca
em rima fraca:
Corto o verso
corto inverso
corto sílaba
corto cilada

E acordo com
a sensação
de que me
podei
demais.

To stortingsrepresentantar møttest dagen etter eit stort ordskifte, og då spurde den eine:
- Kva var det du sa i innlegget ditt i går?
- Ingenting!
- Ja, det veit eg, sa den andre att, - men korleis var det du ordla deg?