-- Danjel ... Hvor ligger lovart, som han snakket om?
-- Det vet jeg intet om.
-- Det var et sted der en ikke fikk lov til å kaste noe. Det er vel best vi får vite hvor det er, så vi ikke gjør noe som er forbudt.

"Were you ever in France, Mr. Martin?" said Candide.

"Yes," said Martin, "I have been in several provinces. In some one-half of the people are fools, in others they are too cunning; in some they are weak and simple, in others they affect to be witty; in all, the principal occupation is love, the next is slander, and the third is talking nonsense."

Chapter XXI

One day Cunegonde, while walking near the castle, in a little wood which they called a park, saw between the bushes, Dr. Pangloss giving a lesson in experimental natural philosophy to her mother's chamber-maid, a little brown wench, very pretty and very docile. As Miss Cunegonde had a great disposition for the sciences, she breathlessly observed the repeated experiments of which she was a witness; she clearly perceived the force of the Doctor's reasons, the effects, and the causes; she turned back greatly flurried, quite pensive, and filled with the desire to be learned; dreaming that she might well be a sufficient reason for young Candide, and he for her.

Chapter I

-- Å, mine herrer, kan vi ikke klare oss uten disse detaljene: når, hvordan og hvorfor... ellers trenger jeg tre bind og attpåtil en epilog!

(Solum sin utgåve er på tre bind og inneheld ein epilog, Dostojevskij meinte åpenbart at alle detaljar må vere med)

Byens overklasse var mangeartet og lystig, gjestfri og rik, og jeg ble godt mottatt overalt, - jeg var nemlig glad og munter, og hadde dessuten ord for ikke å være fattig, og det betyr alltid meget i selskapslivet.

"Husker du da vi satt inne, Lars?" sa den høye plutselig til den lave.
"Faen, hvordan skal jeg glemme det?"
"Det mest kjipe er den du blir der inne. Man får til og med en annen stemme. Husker du det? Den vennlige stemmen? Folk som oss, med tattiser i nakken og bolekjaker, vi snakker ikke med sånn jævla hyggelig stemme, sånn barnehageonkel-stemme, ikke sant? Vi blir aldri Asgeir, liksom. Likevel får de oss til å høres ut som han. ..."

En uke hadde han holdt ut i Gjessings knirkende plankeseng - hva hadde den madrassen vært fylt med egentlig? Halm? Pukk?

Den halvveis oppløste halekrøllen rørte på seg. Hele bakkroppen rørte på seg, og han tok små, trippende skritt i stadig snevrere buer rundt mannen.

Den grå forandret seg. Han vokste i den harde kroppen sin. Noen, noe vokster der inne: En bestemmelse. Å få munnen full av blod og varme. Lenge. Å gjøre et sprang når det raslet. Bite til. Hvem skulle han vel være redd for inne i skyggene? Nå vokste ikke kroppen hans så mye lenger. Den hardnet rundt sin egen visshet: kan drepe. Er sterkere enn raslingen og skyggene.

Da scooteren svingte ut bak vedskjulet, syntes hun at de svake øynene hennes så børsepipen. Det var isboret som han hadde bundet fast til ryggsekken. Han hadde ikke ropt på henne. Han hadde ikke sagt hva som skulle skje. Men den grønne jakken, børsepipen. Hun satt stiv med spissede ører til scooteren forsvant mellom furuene på myra. Da satte hun på sprang likevel. Jakt!
Og etter henne kom valpen.

'Forklar hva De mener,' sa jeg til ham.
'Forklare hva jeg mener,' gjentok han, 'unge herre, De forlanger mye. De burde heller si: Skjul Deres mening i den slags fraser som jeg er vant til å høre, og som ikke betyr noe som helst.

(frå Drømmerne)

"De aner ikke," sa prinsessen av Augustenborg til herr Goettingen, "hvor rensende dette stedet er. Selve havet har blåst tvers gjennom hatten og klærne mine, ja gjennom hud og marg og ben, og selv hjertet og sjelen min er feid, soltørket og saltet."
"Med attisk salt, det har jeg allerede merket," sa herr Goettingen, og idet han så på henne tilføyde han i sitt stille sinn: "Ja, ved gud, akkurat som en klippfisk."

(frå Syndfloden over Nordeney)

"[...] Du leker filosof?"
"Jeg leker grinete rasshøl. Det er sånn jeg stort sett kler meg når jeg skal på kontoret. Det har du antagelig lagt merke til."

Menig Kieran Gallagher vet alt om monstre, for han kommer fra en familie der monstrene er i flertall. Eller kanskje det bare er det at hans familie var mer tilbøyelig enn de fleste til å slippe sine monstre ut i friluft.

Da de hadde lagt seg om kvelden, skulle Stumpen som vanlig bort på kona. For han krøp på henne så titt som hun bare kunne ønske, og forsømte henne ikke for andre kvinnfolks skyld. Og hun lot som hun gjerne ville ha ham i seg. Så han var jo i god tro, den arme mannen. Ikke kunne han vite at kjerringa hadde slipt en kniv og gjemt den under brisken.

Den ene av dem visste hva han ville gjøre. Han var den første i disse traktene,

"Gaberelle!" screamed Esmeralda, sitting up. "What is it now? A hipponocerous? Where is he, Miss Jane?"

(Chapter XXII)

He was nearly ten before he commenced to realize that a great difference existed between himself and his fellows. His little body, burned brown by exposure, suddenly caused him feelings of intense shame, for he realized that it was entirely hairless, like some low snake, or other reptile.

(Chapter V)

Nakne fanger med hutrende hvit og tørr hud sto på rekke da de gikk ut. Hendene forsøkte å dekke kjønnsorganene. Av rykningene og rallingen å dømme var den skutte fangen ikke helt død, men tennene var allerede fjernet og kunstneren var på plass med blokka for å forevige hendelsen.

En annonse med sørgekant på forsiden fikk hånda til å løfte seg mot tinningen, selv om lua lå på bordet. "Alle falne i frigjøringen av Estland blir minnet og dypt savnet av ..." I avisa stod friheten med svarte kanter, i tankene mine rant det rødt blod av den.