Ordene ble uttalt på bokmålsbergensk med en så voldsom skarring at alle r-ene hørtes ut som en middels togavsporing.

De blandet set med turistene, med bleke engelskmenn som dekket til sin sarte hud med mønstrede tweed-pledd, med rødgrillede skandinaver som med stort hell etterhvert lyktes i å få en brunfarge som kunne skjule deres opprinnelige herkomst om de også hadde vett til å farge håret, med tøylesløse italienere som moret seg med å skvette vann på familiens overhode; oldefaren som stadig hadde overoppsyn med resten av familiens fireogtredve medlemmer, og med snørrhovne, tertefine franskmenn som forsøkte å opprettholde et ry av intellektualitet ved å svømme rundt i bassenget mens de leste tekster av forlorne filosofer som Auguste Comte, Sartre og Simone de Beauvoir.

Mino fulgte tryllekunsten med store øyne.
"Kom hit," sa Isidoro, "så skal jeg vise deg hvordan det går an. Men først må du avsverge den store magikereden. Det betyr at du ikke kan røpe overfor en levende sjel hemmeligheten med kunsten. Skjønner du det?"
"Nei," svarte Mino, og fortsatte: "Har du avsverget magikereden, señor Isidoro?"
"Selvfølgelig, din lømmel!"
"Hvordan kan du da røpe kunsten til meg? Er ikke jeg "en levende sjel"?" Mino så alvorlig på magikeren.
Isidoro holdt seg for magen og lo. Han lo så han trillet bakover på ryggen. "Du - du," hikstet han. "Du er litt av en skarping, gutt. Logisk, kan man vel nesten si. Jo, jo, ser du, det har seg slik: Magikerkunst kan læres bort, men bare til magiker-lærlinger. Vil du bli magiker-lærling?"
Mino nikket ivrig.
"Muy bien, da får vi ta magikereden."

"Olanna danser akkurat som hvite folk!" sa Mama Oji og lo. "Rumpa hennes rører ikke på seg i det hele tatt!"

Det ringde til likferd. Svarte troll og tussar tumla framom senga hans. Og denne likferda bar så mangt med seg til grava. Først og fremst var det diktardraumen. Han var det svarte småtroll som bar. Det var ei svartmåla kiste, og få kransar var det på den kista. Så kom sjølveigardraumen slingrande framom i grønmåla kiste. Det låg ein kopparslant på kistelokket, og einøygde tuftekallar slengde kista mellom seg og spottelo. Så kom eit stort, ljoshåra og sølvkjært troll vaggande med vennskapen. Kjærleiksdraumar og heimehygge følgde etter av seg sjølv, og sommaren stod kring vegkantane og kasta blomster på. Så følgde òg sommaren etter, og hausten stod atti vegen og flirde kaldt åt det heile.

Eg trur ikkje vi hadde jord og pengar om eg hadde tenkt berre på Vårherre heller. Ein lyt tenkje på jorda, skal det bli jord, og ein lyt tenkje på husa, skal det bli hus.

-- Eg meiner eg dreg kjensel på deg
-- Kan det vere frå sjølvportretta mine?
-- Francisco Goya!
-- I eigen person. Eller restane av han. Og du er ...
-- Pablo Picasso
-- Eg tenkte meg nesten det. Men du er ikkje alltid så god å kjenne att frå sjølvportreta dine ...

Romualdo var tannlege og hadde, i motsetnad til han sjølv, eit visst intellektuelt preg. Han nytta skjerf om vinteren og om sumaren også. Røykte pipe.

"Hvorfor vil du ikke ha penger?" spurte Kainene ham.
"Hva kan jeg kjøpe for dem?" spurte han.
"Er du dum?" sa Kainene. "Det er mye du kan kjøpe for penger."
"Ikke i Biafra." Mannen trakk på skuldrene. "Bare gi meg garri og ris."

Kainene snøftet. "Sosialisme ville aldri fungere for igboene." Hun ble stående med børsten løftet. "Ogbenyealu er et vanlig jentenavn, og vet du hva det betyr? 'Skal ikke gifte seg med en fattig mann.' Å stemple et barn med det ved fødselen er kapitalisme på sitt beste."

De unge tenker ikke på noen ting - hverken på fremtiden eller på fortiden. Hele dagen igjennom drikker de saft fra kokospalmen, saft som har gjæret i den hete sommervarmen. Det henger fullt av plastflasker i trekronene. Takuu kommer til å synke, om en måned, om et år.

De overlevende begynner å bygge en båt av vraket. To måneder etter forliset er den ferdig. Så forsvinner de franske matrosene med et løfte om å hente hjelp, 122 mann, tettpakket, man ser dem aldri igjen. Tilbake er slavene. De er frie, men friheten er ikke engang en kvadratkilometer stor

Du er ingen keiser; du er en løk.
Nu vil jeg skalle deg, kjære min Peer!
Det hjelper ikke enten du tuter eller ber.
(tar en løk og plukker svøp for svøp av.)
Der ligger det ytre, forrevne lag;
det er havsnødsmannen på jollens vrak.
Her er passasjer-svøpet, skralt og tynt; -
har dog i smaken et snev av Peer Gynt.
Innenfor her har vi gullgraver-jeget;
saften er vekk, - om det noen har eiet.
Dette grovskinn her med den hårde flik,
det er pelsverksjeg'ren ved Hudson vik.
Det innenfor ligner en krone; - ja takk!
Det kaster vi vekk uten videre snakk.
Her er oldtidsgranskeren, kort men kraftig.
Og her er profeten, fersk og saftig.
Han stinker, som skrevet står, av løgne,
så en ærlig mann kan få vann i øyne.
Dette svøpet, som rulles bløtaktig sammen,
det er herren der levet i fryd og gammen.
Det neste tykkest sykt. Det har svarte streker; -
svart kan ligne både prest og neger.
(plukker flere på en gang.)
Det var en ustyrtelig mengde lag!
Kommer ikke kjernen snart for en dag?
(plukker hele løken opp.)
Nei-Gud om den gjør! Til det innerste indre
er alt sammen lag, - bare mindre og mindre.

Være seg selv på grunnlag av gull,
det er som å bygge sitt hus på sandet.
For ur og for ring og for alt det annet
logrer de godtfolk og kryper i muld;
de løfter på hatten for brystnål-kronen;
men ring eller nål er jo ikke personen. -
Profet; se det er en klarere stilling.
Da vet man dog på hva fot man står.
Slår man an, så er det en selv som får
ovasjon, og ei ens pundsterling og shilling.
Man er hva man er, foruten snakk;
man skylder ei slump eller tilfelle takk,
og støtter seg ei til patent og bevilling. -
Profet; ja, det er noe for meg.

Dovregubben: ...
Koen giver kaker og oksen mjød;
spør ei om den smaker sur eller søt;
hovedsaken er, det får du ei glemme,
den er brygget her hjemme.

Den hvite mannen er svært dyktig. Han kom stillferdig og fredelig med religionen sin. Vi moret oss over hvor tåpelig han var og lot ham bli. Nå har han vunnet brødrene våre, og klanen vår kan ikke lenger handle som en enhet. Han har satt kniven på det som holdt oss sammen, og nå rakner hele veven vår.

"Verden er stor," sa Okonkwo. "Jeg har til og med hørt at i noen stammer tilhører en manns barn hans kone og hennes familie."
"Det kan vel ikke være sant," sa Machi. "Da kunne du like gjerne si at kvinnen ligger oppå mannen når de lager barn."

Steinar Olsen la seg på sofaen og sov i noen timer, men ved nitiden ringte han personalkontoret og sa at han var syk. Mageproblemer, vondt i hodet, tette bihuler, vondt i halsen. "Du kunne klart deg med halvparten av de symptomene," sa hun kaldt, hurpa som hadde tatt telefonen. "Kanskje vi like gjerne skal bestille krans?"

Harald var født og oppvokst i Harstad, men kunne snakke minst like bredt som han Jon fra Gryllefjord om bord i "Polarjenta". Det hørte med til yrket.

Men kvar skal du gjera av kjærleiken, du menneske født av ei kvinne, når han kjem med all si tyngd? Vil du stengje honom inne i eit muslingskal og kasta det på havsens djup?