Skyldfølelsen er et like effektivt våpen som en truende revolver.

Men når jeg nå er modig nok til å gjenopplive denne smerten, er det først og fremst for at en dommer aldri mer skal løslate pedofile midt i soningstiden på grunn av "god oppførsel" og uten noen form for forhåndsregler. Noen av dem regnes for ansvarlige for sine handlinger, og som intelligente. De regnes som soningsdyktige, med oppfølging av psykolog etterpå. Denne holdningen er skremmende dumsnill.

Borgermesteren besøkte meg hjemme. Jeg benyttet sjansen til å be ham installere belysning i den beryktede gaten ved stadion hvor jeg var blitt bortført. Mange barn gikk forbi der morgen og kveld. To eller tre uker senere var det kommet lys der. Dette måtte altså skje for at det skulle bli noe av !

Hvis jeg hadde falt sammen tolv år gammel, da jeg slapp unna klørne hans, ville jeg gått glipp av det avgjørende øyeblikket. Som tjueåring ventet jeg på rettssaken, et annet avgjørende øyeblikk. Jeg ønsket den konfrontasjonen jeg ble nektet som tolvåring.

Heldigvis for meg var jeg, uten å vite det, en av dem som "overlever". Håpet lå der hele tiden et eller annet sted, det hadde ikke noe navn, ingen konkret eller logisk merkelapp. Det var knøttlite, men det var der, gjennom alle de motbydelige dagene.

På slutten av prosedyren var han frekk nok til å mumle at han "ikke var sjalu" og at han ønsket meg et godt liv. Hvem kan forstå en psykopat av denne typen ?,

Jeg vil samle sammen summen av brikkene i dette enorme og dystre puslespillet som jeg har levd midt oppi. Jeg vil rydde plass til det i hukommelsen på min egen måte, på en måte som jeg håper er endelig. Som en hvilken som helst bok på en hylle....Og så vil jeg glemme den så fort som mulig.

En forbryter vender ikke tilbake til åstedet!

Han lyver ved hvert åndedrag, han lyver med hvert åndedrag, han kommer med teorier som er like ynkelige som han selv , og jeg håper at han langsomt blir kvalt av dem. Når jeg tenker på at han har barn, at kona hans har vært medhjelper, at hun ventet i årevis før hun tilsto det, samtidig som små jenter døde i ensomhet, mens andre lå begravet i hagen hans. Slike mennesker er ikke mennesker. Jeg vet ikke hva de er. Han heter Marc Dutroux, hun heter Michele Martin, men for meg har de ikke navn.

Måtte jeg forsvinne for at de skulle bry seg om meg?. Plutselig var jeg gjenstand for all mulig oppmerksomhet, så mye at jeg nesten ble kvalt.