Uhyre interessant! Boken tar også opp problemstillinger rundt hvordan mordere blir dyrket som kjendiser. Skremmende og fascinerende og spennende.

Veldig nyttig! Jeg tror mange bør lese denne boken.

Jeg hørte denne på lydbok, av en ganske irriterende fortellerstemme som gjorde bokens fortellerstemme enda mer irriterende. Likevel fant jeg den ganske underholdende, som jo var den eneste ordentlige forventningen jeg hadde.

Flere år før jeg tok fatt på lesningen, eller høringen om du vil, har jeg lest mange kronikker og bloggposter fra sinte feminister som er imot bøkene og filmene. Det blir sagt at historien romantiserer voldtekt, blant annet. Derfor hadde jeg også forventet meg å lese en litt skremmende historie om en kvinne som blir fullstendig utslettet av en skikkelig slem mann, men det fikk jeg ikke. Faktisk har jeg aldri lest noe erotisk med mer samtykke enn her. For eksempel det første samleiet, hvor han spør om samtykke før hvert jævla støt!!! Ingen av de beskyldningene jeg har lest om fæle voldtekter stemte overhode. Det var nesten skuffende, for det eneste jeg fant å bli sint for, var hvor ordinær all sexen egentlig var og hvor mange av dialogene som bare ble pustet frem. (He murmur, he breaths osv) Forfatteren har et meget lite ordforråd. (Til gjengjeld blir det lettlest, da)

Uansett, blant alle de tunge og fæle bøkene jeg pleier å lese om grusomme ting, er dette et greit avbrekk i dusjen og på vei til og fra steder. Jeg skal gjennom alle bøkene.

Hvis dette var en eksamensoppgave, kan det hende den hadde fått en strykkarakter. Det er fordi den ikke ville svart på oppgaven.

Til å hete "tvang og tvil", handler denne boken meget lite om det emnet. Jeg ville heller endret navn til "intriger i psykiatrien", for det er dette hele boken kretser rundt. Det kan sikkert være interessant for mange, men tittelen blir villedende og kan derfor komme til å engasjere feil målgruppe?

Det har lenge skremt meg litt hvor tilfeldig det er hvilke suicidale mennesker som må reddes og beskyttes fra seg selv til de har kommet ut av den akutte fasen, og hvilke mennesker som heller får beskjed om å gå ut øyeblikkelig og at Norge er et fritt land og at man står fritt til å velge mellom liv og død. Det er akkurat som noen er verdifulle mens andre er verdiløse. Boken styrker bekymringen min i den sterke kjærligheten forfatteren føler for psykotiske gutter - og den sterke avskyen mot jenter med borderline. "En klassisk boderliner, få den ut så fort som mulig" eller "her er det psykose involvert, nå må vi forte oss å iverksette tvang så han ikke skal gjøre noe han angrer på!"

Selv om boken var full av interessante betraktninger, og det var interessant å lese bøker innenfor murene fra et annet perspektiv enn det jeg er vant til å betrakte ting fra, ble ikke uroen min mindre. Og det var ikke frykten for at det finnes for mye tvang i psykiatrien som tok tak i meg, men den store forakten mot jenter med feil diagnose.

Her finnes det allerede nok omtaler om bokens handling, så jeg skal formulere meg kort:

Dette tror jeg vil bli stående som en av mine absolutte favorittbøker noensinne. Det er noe med hele greia. Det mørke, det lyse, det absurde, det virkelighetsnære og den sterke lengselen etter frihet som på en eller annen måte treffer meg så dypt.

Jeg skal begynne med to tilståelser:

1. Jeg kan ingenting om åttitallet. For det første var jeg ikke født, for det andre har epoken aldri interessert meg noe særlig. Kort sagt er mine kunnskaper om åttitallskultur på bunnivå.

2. Jeg kan ingenting om spill. For to år siden begynte jeg å spille World of Warcraft, men ingenting annet jeg har forsøkt å spille, har vært noe særlig interessant. Jeg har aldri vært en gamer. Jeg har aldri deltatt i rollespill i form av kort.

Den eneste grunnen til at jeg leste denne boken, var fordi noen på biblioteket anbefalte den til meg. Og jeg elsket den! Jeg ble fullstendig sugd inn i dette universet, og det var en annerledes og samtidig fantastisk opplevelse og lese en bok der mesteparten av handlingen er virtuell.

Selvfølgelig fryktelig sterk lesing. Vi blir ikke spart for detaljer heller, noe som gjør det vanskelig å distansere seg underveis - jeg følte at jeg var med på hele ferden, ettersom jeg slukte boken i et jafs fordi jeg ikke kunne "stikke av" fra den.

Språket er uprofesjonelt veldig mange steder, og i begynnelsen irriterte det meg litt, men etter hvert styrket det leseropplevelsen. Jeg følte at det var hennes stemme, hennes tankegang - jeg kom inn i noen andres hode uten at en profesjonell forfatter sto i veien og pyntet på noe. Alt i alt var dette med på å dra boken opp.

Det skar også litt i hjertet mitt, hele denne opplevelsen med hvordan det må være å ha barn med en voldelig partner. Barnet som kan være knyttet til faren sin, og en selv som ikke kan føle seg riktig trygg med mindre partneren går hen og dør.

Helt siden jeg satte meg inn i temaet stalking, har jeg lært mange skremmende ting. Hvor farlige må de være før de stoppes? Det hjelper ikke å være truende eller voldelig, det virker som det må bestialske mord til før noe som helst skjer - og da er det jo for sent. Det er skummelt å vite at dersom jeg blir utsatt for en stalker en gang, har personen i praksis fritt leide til å drive psykisk terror gjennom år, og at politiet ikke kan gjøre så mye annet enn å vente på at personen dreper meg. Det får meg noen ganger til å tenke: Folkens! Hold dere unna motsatt kjønn!

I motsetning til mange andre som har skrevet om denne boken her, står denne som min favoritt hittil, av bøkene fra öland. Den fanget meg raskere enn de andre, og selv om jeg var bekymret for at disse "alvene" og "trollene" skulle søle til historien i kraft av sin overnaturlighet, synes jeg ikke de gjorde det overhode. De tilførte historien litt mystikk, men jeg har fremdeles mulighet til å velge selv om jeg tror på dem eller ikke, noe som lar historien beholde sin troverdighet samtidig som den også beholder mystikken. Perfekt!

Alle karakterene som ble presentert i denne historien syntes jeg det var lette og interessante å følge, og det var ikke på noe tidspunkt at interessen min dabbet av, noe de fra tid til annen har gjort i de andre bøkene, om enn bare for en kort stund.

Denne var helt forferdelig spennende. I denne historien, hvor selve handlingen er en typisk krim, følger vi vekselvis mor til det kidnappede barnet, òg kidnapperen (istedenfor å følge historien utenfra gjennom en etterforsker) - dette gjør at historien blir svært intens og jeg har vanskeligheter med å legge den fra meg før siste side. Hver gang et kapittel er slutt, er jeg lei meg for å måtte ta pause fra personen jeg følger, men føler nøyaktig det samme neste gang et kapittel tar slutt.

Én av grunnene til at jeg lånte denne boken på biblioteket, var at den var starten på en trilogi, og jeg dermed, hvis jeg likte boken, ville være glad for at det fantes noe mer i samme dur. Jeg skulle egentlig ikke til biblioteket før fredag, men snøværet og reiseveien er ikke noe hinder for at jeg legger ut på vandring lenge før.

Jeg ville gjerne like denne, men jeg klarte ikke helt. Kanskje fortellerstemmen (med sin sterke personlighet, slurvete og stygge språk) rett og slett ble for slitsom å forholde seg til i 400 sider. Det kan hende jeg hadde likt dette bedre hvis jeg leste ett kapittel om dagen.

Uansett, det var mye interessant her, av både morsom, absurd og grotesk art.

Jeg kommer ikke til å skrive noen lang omtale nå, men jeg er nettopp ferdig med boken (jeg brukte tre dager) og syntes rett og slett det var en bok det var behagelig å befinne seg inni. Jeg kan ikke helt sette ord på hvorfor, men den ble gradvis mer fengslende, og da jeg merket at det ble færre og færre sider, syntes jeg det var leit at jeg skulle ut av den. Akkurat slik hadde jeg det med Sankta Psyko også.

Helt i begynnelsen syntes jeg det var irriterende at hvert kapittel skulle innlede nye figurer jeg måtte forholde meg til, men etter hvert var jeg godt involvert i alle sammen og tenkte alltid "yes! Nå er vi her igjen!" hver gang perspektivet skiftet.

Jeg har selvfølgelig lånt en til av bøkene fra Öland, men denne gangen vil jeg nok trenge noen timer til å fordøye det jeg allerede har lest. Hvilket er en meget god ting!

Jeg hadde virkelig sansen for selve historien, og som helhet likte jeg boken. Det kan være det er fordi dette ikke er en typisk bok jeg ville valgt å lese, og det er også komplisert å kommentere språk når man leser en oversatt versjon, men hos meg ble språket veldig svulstig og kom nesten litt i veien for handlingen noen ganger. Jeg hadde sansen for handlingen, og syntes det var litt irriterende når fortelleren ble hengende fast i beskrivelser av romantikk overdrevent lenge, selv om det jo er en smakssak. De romantiske vendingene var veldig forutsigbare, og egentlig så jeg litt frem til å finne ut hvordan hovedpersonen og Jeremy skulle finne ut at de likte hverandre, men når det skjedde (han så henne inn i øynene, holdt hendene hennes og sa "jeg har alltid... elsket deg", helt plutselig, ble det nesten komisk), virket det unaturlig - i virkeligheten ville det vært langt mer klønete og forsiktig, innbiller jeg meg i hvertfall. Jeg trodde liksom ikke helt på det og følte at det var det øyeblikket i en Hollywoodfilm hvor du himler med øynene.

Jeg var mye mer interessert i vennskapet og resten av historien! Selv om baksiden sier at man skal lese den sakte fordi den er så fin at man ikke vil at den skal ta slutt, følte jeg at jeg måtte lese så fort jeg kunne fordi fortelleren fortalte så sakte at jeg på de mer spennende periodene ble kjempeutålmodig og MÅTTE finne ut hva som skjedde videre. Når jeg ser tilbake på den, er det imponerende hvordan så lang tid og så mange år er beskrevet så grundig og så langsomt uten at boken ble en hel Bibel. Boken tok også en tøffere vending enn jeg hadde sett for meg, med tanke på hvor "snill" den ellers var. Det trakk den litt opp etter hvert.

Det var også nokså sjokkerende å lære om det historiske i historien. Det var opprørende, og tankene mine går også umiddelbart til havet hvor folk på flukt drukner hele tiden eller overlever bare for å bli sendt rett tilbake til stedet de flykter fra igjen. Personer som ikke er i nærheten av å være heldige.

Alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av å ha lest en god bok, og at det jeg ikke likte ved den sannsynligvis bunner opp i at den er skrevet for en annen målgruppe enn meg, og det trekker jo ikke ned boken selv om det trekker ned min opplevelse av den.

Historien handler om Eli, og hennes fire gutter som lever inne i hodet hennes og kan beskrives som nokså plagsomme til tider. Vi følger henne fra hun er et lite barn og frem til «i dag», og hopper frem og tilbake i tid uten å bli nevneverdig forvirret over akkurat det. endårefri
Eli er virkelig to ting på én ting. På den ene siden er hun schizofren med store, sterke og plagsomme destruktive krefter inne i seg som hele tiden spolerer for henne og gjør at hun tilbringer mye tid innelåst på avdelinger, på den annen side er hun en suksessfull forfatter som stadig har noe prosjekter som alltid blir anerkjent. Dette foregår på nesten én og samme tid.

Boken er lettlest på grunn av det ganske enkle språket og den litt store teksten og de ganske korte kapitlene (som ikke er gitt navn eller tall, men skilles ved å hoppe til neste side og gjerne også tid), og jeg brukte to dager på den med mitt langsomme lesertempo. Likevel opplevde jeg ikke lesereisen som spesielt enkel. Ikke nødvendigvis fordi jeg fikk noen overveldende sympati med karakteren, som jo «mot alle odds» mestrer tilværelsen, men fordi jeg er sikker på at hvis jeg hadde noen som helst latent psykose inne i meg, ville denne blitt utløst nå. De gangene jeg tok pauser fra boken, merket jeg at det var vanskelig å fokusere og at krefter inne i meg bråkte og forstyrret meg fra ting. Det var plutselig vanskelig å følge med i samtaler, og hvis jeg hadde hatt andre stemmer enn mine egne tankestemmer, ville disse ha skreket og bråket som bare det. Det kunne ta flere timer for meg å komme til hektene og koble meg på den virkelige verden igjen. Om det er et kvalitetstegn – at jeg blir smittet av symptomene til hovedpersonen fordi de er så godt beskrevet – eller om jeg rett og slett bare ble overbelastet av all informasjonen som ble presentert over relativt kort tid – er jeg ikke sikker på. Jeg raste tross alt gjennom minst førti kaotiske år i løpet av bare få timer, og det kan jo hvem som helst bli litt svimmel av. Likevel var det vanskelig å stoppe. Til slutt konkluderte jeg med at jeg rett og slett bare måtte forte meg å lese den ferdig så jeg kunne bearbeide den og hekte meg på virkeligheten igjen.

Det er ikke mye som ligger til rette for at Eli skal bli noen suksessfull forfatter som produserer filmmanus, barnebøker og bøker. Når hun er liten, er synet hennes så dårlig at hun ikke kan lese på tavlen, så hun lærer ikke å lese. Hun kan derfor ikke bruke bokstaver en gang, og skriver først gjennom å snakke og få andre til å skrive ned. Hun er bråkete og plagsom og blir heller ikke «ordentlig frisk». Det er egentlig noe av det jeg liker. Jeg er faktisk litt lei av solskinnshistorier som bare får deg til å føle at du har enda mer å leve opp til, folk som har vært gjennom alt mulig tenkelig av helvete og så på magisk vis blir helt friske, tar lang utdanning, får seg en kjæreste som elsker dem, får barn og er veldig flink til det, setter i gang med en eller annen hobby de lenge har holdt seg borte fra og mestrer den fenomenalt og får ros og anerkjennelse fra alle kanter og deretter lever lykkelig i alle sine dager – vel og merke, for å ikke gjøre det for usannsynlig, fremdeles med sovetabletter eller kanskje litt psykolog en gang i året. Hvordan i alle dager skal man leve opp til det? Eli derimot, skriver mens hun er innlagt, hun kan få permisjon en dag for å dra og motta en pris, men hun produserer midt i sykdommen. Hun må ikke velge mellom 0 og 100, hun kan være begge deler på én gang. Og det ga meg en slags følelse av håp, og en påminnelse om at selv om arbeidslivet krever 100, selv om skolen krever 100 og selv om samfunnet alltid krever 100 for å ikke plassere deg i 0, gjør ikke kreativt arbeid det. Det kan være med overalt, og det er bare ditt.

https://litteraturpalasset.wordpress.com/

Denne boken bød på så mye underholdning og så mye lidelse at den holdt meg som gissel i to døgn. På disse to døgnene sov jeg meget lite, og tok bare pause fra boken for å hente vann eller strekke litt på bena. Litt som når man skal kjøre fryktelig langt.

Måten å tenke om liv og død på er ikke noe vi er vant til i disse trakter - men dilemmaet finnes bare hos oss mennesker. Dersom vi fører til utslettelse av alle verdens plante- og dyrearter, og utsletter alle menneskene som er i veien, hva er det som gjør oss verdifulle for annet enn oss selv? Er det bedre enn om (og dette er mine tanker) for eksempel et romskip hadde landet her og en stor gruppe romvesen hadde begynt å utslette oss?

I denne boken settes jorden og naturen svært høyt - og jeg sitter igjen med en følelse av at menneskene er skadedyr. Ikke fordi de er født slik, men fordi de har valgt det. Jeg tror ikke dette dilemmaet - alt planteliv og dyreliv og alle urfolk i hele verden eller grådige personer som skal utslette alt dette - hadde vært så vanskelig og så tøft hvis vi ikke hadde tilhørt en kultur basert på det siste. Hvis man ser for seg at det ikke er vi som ødelegger verden, men en fremmed art, ville svaret vært såre enkelt. Selvfølgelig er verden viktigere enn en fremmed art som ødelegger den.

Jeg har tenkt mye på dette hele livet, og føler meg maktesløs som menneske og som forbruker fordi det ikke finnes noe jeg kan gjøre som ikke er med på å ødelegge verden. Derfor var det ekstra befriende å lese denne boken, fordi noe blir gjort - og for første gang, noe som kanskje kan hjelpe. Men, jeg sitter igjen med en enda mørkere følelse enn før, fordi ødeleggelsene fra menneskene er større enn vi kan begripe og fordi dette går så fort. Til slutt finnes det ingen vinnere.

Uten tvil den beste boken jeg noensinne har lest, ikke nødvendigvis på grunn av språket, men på grunn av grepet den hadde om meg hele veien fra første til siste side. Grusomhetene er så store og det vakre er også ekstraordinært vakkert, sannsynligvis mer enn de fleste av oss noen gang kommer til å oppleve.

Dette er en bok det er litt skummelt å omtale fordi det er så mange som har lest den og fordi den er en klassiker. Jeg leste boken på norsk, fordi den på engelsk ville blitt altfor avansert da fortelleren stadig prøver å "gjemme" innholdet i historien bak kronglete, sjeldne og et høyt antall med ord. Dette skrev oversetteren litt om i etterordene, og det stemmer ganske godt med hvordan jeg oppfattet boken mens jeg leste den.

Dersom denne ikke hadde stått på leselisten min, tror jeg ikke jeg ville ha lest den ferdig. Mye av måten boken er skrevet på er ganske så utdatert nå i dag, for eksempel merker jeg at informasjon om hovedpersonens velfungerende familie ikke er det som suger meg fast til sidene under åpningen. Jeg blir rett og slett fordi jeg vet at det jo må komme noe bedre enn dette.

Det synes jeg også at det gjør. Handlingen gjemmer seg i en skog av ord, referanser til litteratur og teater, setninger på fransk og annet jeg anser som "unyttig" - men som likevel er et virkemiddel på sin måte. Hvis jeg et øyeblikk glemte meg bort i jungelen av ord og ikke fulgte godt med, og dermed gikk glipp av noe viktig (for eksempel gikk jeg glipp av at Dolores ble kidnappet!), var det helt umulig å bla tilbake for å finne dette igjen. Det var rett og slett borte.

Noen har kritisert boken for å være fra "overgriperens perspektiv" og romantisere handlingen, men det kan jeg ikke se noe til. Det er vanskelig å få sympati med hovedpersonen. Til tross for at hele teksten nærmest er en indre monolog, klarer jeg ikke å like ham mesteparten av tiden. Han er pervers og usmakelig, og kjærligheten han føler ville ikke virket mer ekte om han så var forelsket i en voksen kvinne, rett og slett fordi han utelukkende bruker henne til egen forlystelse og sjelden ser ut til å bry seg om hennes velvære overhode.

Boken gjorde inntrykk på meg, og er absolutt noe man må lese før man dør. Det som gjør at jeg ikke kommer til å lese den igjen, er nok på grunn av hvor utilgjengelig den gjorde seg for meg med den voldsomme flommen av sitater, referanser og annet som ikke ga noen mening for meg som verken kan fransk eller har studert litteratur eller teaterhistorie.

Wow! Jeg brukte et par dager på denne boken, og leste den mens jeg satt på bussen og mens jeg spaserte. I begynnelsen var den ikke særlig spennende, men likevel fanget den interessen min på en slik måte at jeg ble avhengig av den. Språket virket unødvendig tungt og kjølig i begynnelsen, men dette ble jeg etter hvert fryktelig glad i, og fikk lyst til å begynne å formulere meg på samme måte som fortelleren.

Den er satt sammen av tre fortellinger. I disse er ikke verden nøyaktig slik som nå, men vi får ikke vite mer enn akkurat det vi trenger. I den siste fortellingen veves ting sammen på en skremmende måte, en måte som fikk meg til å grøsse.

Uansett; det kreves en dyktig forfatter for å binde leseren til boken uten den vanlige bruken av spenning.

Jeg anbefaler den varmt! (Med mindre du har en eller annen form for fobi mot insekter)

En bok der handlingen stort sett er begrenset til ett sted - og du får få mulighet til å ta pause eller flykte fra den nervepirrende situasjonen. En ting jeg har sansen for med Stephen King, er de ulike måtene han ofte velger å dele opp romanene sine på. Denne er, om jeg ikke husker feil, for eksempel skrevet helt uten kapitler, slik at man får færre anledninger til å legge boken vekk. Jeg leste denne på ganske kort tid. Dette er også en av de mer "realistiske" bøkene i forfatterskapet hans.

Det er mange år siden nå, men jeg husker den fremdeles.

Dette er den første romanen jeg har lest på mange år, og den første jeg har lest av Johan Theorin. Jeg ser at det er mange delte meninger blant de som har lest andre bøker av samme forfatter, noe som gjør meg litt skuffet - for det betyr jo at de andre bøkene kanskje ikke er i samme stil som denne.

Det var flere ting som gjorde at jeg fortsatte å lese. Mystikken i hovedpersonen Jan, for eksempel. Jeg har sansen for når forfattere kun følger én person hele tiden, da man kommer svært godt inn under huden på dem, men selv om tankene hans kom på rekke og rad, var det akkurat som om man ikke forstod helt hvem han var likevel - spesielt med tanke på kapitlene fra Gaupen, hvor han skal kidnappe William uten at det med en gang avsløres hvorfor. Jeg får likevel ikke en følelse av at jeg holdes unna kjernen av Jan fordi forfatteren ikke kjenner ham godt nok, men fordi han ikke kjenner seg selv tilstrekkelig - litt som de fleste mennesker sikkert har det. Dette gjør at jeg faller for hovedpersonen på en måte annerledes enn hva jeg vanligvis synes forfattere får til.

En annen ting som holder mine ofte distre og flaksende tanker på plass i boken hele tiden, er tredeligen av den. Vi fordyper oss jo i tre mysterier på én gang, og det gjør at dersom jeg mister interessen for ett av dem i en periode, leser jeg videre på grunn av ett av de andre. I begynnelsen av boken, hvor interessen min begynte å dale, falt jeg hardt på plass igjen på grunn av Gaupen - den første barnehagen han jobbet i. Når det samme skjedde igjen på et senere tidspunkt, ble jeg holdt fast av den grusomme mobbingen på ungdomsskolen.

Jeg synes boken treffer sjangeren perfekt, med den langsomme - nesten Steven King-aktige oppbygningen, Jan Hauger sitt hode som jeg ikke vet om er trygt eller farlig, og en kjærlighetshistorie som ikke er for romantisk eller dominerende.

Slutten var et slags PANG for meg. Den gjorde meg veldig frustrert, og jeg sitter selvfølgelig også med en følelse av at ting ikke ble "løst" - men det passet fint. Det gjorde meg opprørt, og dermed følelsene rundt boken enda sterkere.