Det røde rommet

av (forfatter) og Per Qvale (oversetter).

Oktober 2003 Heftet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.33 (18 terningkast.)

135 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos ark.no

Ingrid Kongsviks eksemplar av Det røde rommet

Lesetilstand

Har lest denne

Hylle

Nordiske romaner

Lesedato

Ingen lesedato

Favoritt

Ingen favoritt

Terningkast

Ingen terningkast

Min omtale

Ingen omtale


Omtale fra Den Norske Bokdatabasen

Denne utviklingsromanen tar for seg et år i den unge dikteren Arvid Falks liv. Falk beveger seg i en serie tablåer som gir leseren et historisk bilde av Sverige omkring 1870. Som tidsbilde gir romanen interiører fra hjem og kro, forlag og parlament, teater- og bohemmiljø. Romanen er en satire over det borgerlige samfunn.

Omtale fra forlaget

Denne utviklingsromanen tar for seg et år i den unge dikteren Arvid Falks liv. Falk beveger seg i en serie tablåer som gir leseren et historisk bilde av Sverige omkring 1870. Som tidsbilde gir romanen interiører fra hjem og kro, forlag og parlament, teater- og bohemmiljø. Romanen er en satire over det borgerlige samfunn.

Bokdetaljer

Forlag Oktober

Utgivelsesår 2003

Format Heftet

ISBN13 9788249501922

EAN 9788249501922

Serie Oktober pocket

Genre Klassisk litteratur

Omtalt tid 1800-tallet

Omtalt sted Sverige

Språk Bokmål

Sider 329

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

0 10 6 1 0 1

Bokomtaler

Om Stockholms åndsliv på slutten av 1870-tallet

August Strindberg (f. 1849 d. 1912) skrev romanen "Det røde rommet" i 1879, dvs. i en alder av 30 år. Boka, hvis tittel refererer til det røde rommet i Berns salonger (som eksisterer i beste velgående selv den dag i dag - nå bedre kjent som Berns hotel), sjokkerte da den kom ut. Den førte like fullt til Strindbergs litterære gjennombrudd og er også senere betegnet som den første svenske moderne roman.

Selv om handlingen i romanen til dels er nokså usammenhengende og fragmentarisk, og aller mest kan minne om en samling av løsrevne historier, er det i alle fall én rød tråd som går igjen gjennom hele boka, nemlig Arvid Falk - en figur som er ansett for å være Strindbergs alterego. Arvid Falk er 23 år og temmelig fattig fordi han har valgt å forlate embetsverket for å bli journalist. Dvs. egentlig ønsker han å bli forfatter. Han har fremdeles sine idealer i behold, noe som etter hvert skal koste ham dyrt. For dersom man er ung og vil opp og frem her i verden, nytter det ikke å ha idealer. Det er nemlig kun penga som rår - den gangen som nå.

Innledningsvis i boka beskrives et udugelig embetsverk, der ingen egentlig gjør noe, men bare later som. Dette er personifisert gjennom Kollegiet for Utbetalinger av Embetsmannslønninger, som fremstilles så lattervekkende at det bare er å gi seg ende over. Som da Falk blir vist rundt og de kommer forbi direktørens kontor, og får beskjed om å være ekstra stille. Hvorpå Falk utbryter "Sover han?"

Strindberg avleverer den ene bitende sarkastiske personskildringen etter den andre - med så mye snert og beskhet at dersom det ikke hadde vært for humoren som hele tiden ligger på lur, kunne det fort bikket over. Særlig når man som tidligere nevnt vet at Arvid Falk er forfatterens eget alterego ...

"Falks inntreden hadde hatt en annen virkning på de to filosofene. De hadde i Falk straks oppdaget en "som hadde studert", og de la ham for hat, for at han kunne berøve dem deres prestisje innenfor det lille samfunnet. De vekslet megetsigende blikk, som straks ble oppdaget av Sellén, som derfor ble fristet til å vise sine venner deres fulle glans og om mulig få til en trefning. Han fant snart sitt stridseple, siktet, kastet og traff." (side 33)

Det er ikke uten grunn at romanen har blitt omtalt som et strindbergs lystmord, for den som ikke får gjennomgå i boka, finnes knapt. Forfatterens overordnede mål med boka må åpenbart ha vært å avsløre det spillet som finner sted blant samfunnstoppene på slutten av 1800-tallet, og dette gjør han på en slik måte at det nesten er noe fullstendig tidløst over alle de dramaer som etter hvert utspiller seg mellom permene. Og er det noen som virkelig får gjennomgå, så er det faktisk Arvid Falks bror Carl Nicolaus Falk. Han beskrives til de grader ondskapsfull i sin lengsel etter makt og penger.

"Sitt! kommanderte broren.

Det var alltid hans vane å be folk sitte når han skulle ta fatt på dem, for da hadde han dem under seg og kunne lettere knuse dem - om det var nødvendig." (side 22)

Handlingen i romanen foregår altså i Stockholm, nærmere bestemt i Gamla Stan, og stemningen som beskrives skal være meget tidstypisk for slutten av 1800-tallet. Datidens opprørere - eller kanskje mer treffende de revolusjonære - møttes i det røde rommet på Berns, og der satt de og kritiserte det bestående. Ordene som blir lagt i munnen på Arvid Falk viser at han er en mann som er kritisk til alt og alle, og som er nokså opprørsk av natur. Hans idealisme koster imidlertid dyrt, særlig når han nekter å påta seg journalistiske oppdrag som kunne gitt klingende mynt i kassen - sårt tiltrengt for den fattige og stadig blakke Arvid Falk. Så er spørsmålet hvor lenge han har råd til å la idealene komme i veien for hardt tiltrengte inntekter ...

"Det var så mye løgn, så mye falskhet i luften at Falk følte seg beklemt og lengtet ut. Han så hvordan disse menneskene, som helt sikkert var hederlige og aktverdige, liksom gikk i en usynlig lenke, som de fra tid til annen bet i med halvkvalt raseri - ja, kaptein Gyllenborst behandlet jo verden med åpen, men enn skjemtsom forakt. Han tente sigaren i salongen, inntok passende stillinger og lot som om han ikke så damene. Han spyttet på kakkelovnsstenene, anmeldte ubarmhjertig oljetrykkene på veggene og uttalte sin forakt for mahognymøbler. De øvrige herrene inntok en indifferent holdning som passet deres verdighet, og så ut til å være på arbeid." (side 221)

Boka flommer bokstavelig talt over av skarpsindige psykologiske iakttagelser av et rikholdig persongalleri, noe som i seg selv gjør boka vel verdt å lese. Så får det heller være at boka som sådan mangler en sammenhengende rød tråd med en handling som skrider frem og ender i et slags klimaks. I den grad man kan si at denne boka ender i noe som helst, så må det være et antiklimaks, for til slutt gir Arvid Falk på mange måter avkall på sine idealer for å innordne seg embetsmannsverket igjen ...

Min utgave av boka inneholder et etterord ved Anne Heith, og jeg avslutter med et sitat fra side 281:

"Det røde rommet, utgitt i 1879, er Strindbergs første roman. Det har vært ulike meninger om hva slags tekst dette er, blant annet fordi man ikke finner en entydig hensikt. Det røde rommet er en flerstemt tekst som spiller ulike språk og perspektiver ut mot hverandre. I svenske litteraturhistorier har Det røde rommet markert innledningen til den moderne, realistiske diktningen. Dickens´ samfunnskritiske romaner så vel som Balzacs desillusjonsromaner har vært blant Strindbergs inspirasjonskilder. Dessuten er det forbindelser til den eldre pikareskromanen med en omvandrende helt, en picario, i sentrum, og til dannelsesromanen og til sensasjonsromanen. Fortellertekniske grep og skrivemåter fra ulike romantyper er benyttet. Resultatet er en tekst som kan oppfattes som forfatterens lek med innslag fra romansjangeren. Da Det røde rommet utkom, ble den oppfattet som nyskapende. Det er den også, samtidig som Strindberg bruker elementer fra forskjellige romantyper. Det nye ligger i den vitale, vekslende prosastilen."

"Det røde rommet" har ikke vært den enkleste romanen å lese, og heller ikke å skrive om. For å få fullt utbytte av boka er det sikkert lurt å lese den minst to ganger - alternativt å lese den meget rolig og fokusert, slik jeg kunne lese på nettsiden Nationell.nu - i en artikkel om romanen datert 7. september 2012. Jeg er ingen Strindberg-kjenner, men føler for å ta for meg flere av hans bøker etter hvert. Det er særlig det dyptgripende psykologiske ved hans bøker som fascinerer meg. Og for meg har det vært ekstra morsomt å lese denne boka siden jeg har bodd på Berns Hotel for sånn ca. 10 år siden. Skjønt det skal sies at Berns og det røde rommet egentlig ikke kan sies å ha noen sentral betydning i boka.

Jeg synes boka fortjener terningkast fem - helt på grensen til en sekser.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Hedda med bokbloggen Boktanker inviterte til Bokhyllelesing 2016 i dette innlegget. Et opplegg som jeg har meldt meg på. Jeg fant ikke bøker i alle kategorier, og her i dette innlegget har Hedda skrevet om hvem som har meldt seg på og med hvilke bøker.

Første runde er ei bok med rødt omslag. Den første uleste jeg kom på i bokhylla med rødt omslag var Det røde rommet av August Strindberg. Jeg hadde glemt at jeg eide et eksemplar. Min utgave er fra 1997 og er på 284 sider inkl. etterord.

Jeg vet hvem August Strindberg var. Men kan for lite om han – det savnet jeg da jeg leste denne romanen Jeg har lest om han i biografier om Ibsen og Munch. Ibsen var han i konflikt og konkurrerte med. Munch hadde han et bedre forhold til. I biografien om Munch som jeg skrev om i innlegget:

Biografi: Edvard Munch - Nærbilde av et geni - av Rolf E. Stenersen

står det følgende i tilknytning til bildet nedenfor:

«Strindbergs portrett er malt i nyanser av blått, som er typisk for Munchs stil på begynnelsen av 1890 tallet. Maleren var sammen med Strindberg både i Berlin og Paris i dette tiåret. Dette portrettet ble malt rett etter de to ble kjent i den tyske hovedstaden. Forholdet mellom Munch og Strindberg kunne være turbulent, men likevel mener Stenersen at dette portrettet tydelig viser at «Munch skjønte at Strindberg var en stor dikter».»

I et innslag på NRK Radio ble det snakket om Strindbeg i forbindelse med at Hålogaland Teater har satt opp Strindbergs Frøken Julie. Stykket hadde premiere 14. januar. Det ble der sagt at Strindberg er relativt lite kjent i Norge sammelignet med den posisjon han har i Sverige.

På Wikipedia er artikkelen om Strindberg innledet med:

«Strindberg regnes som Sveriges mest betydningsfulle forfatter og dramatiker, han regnes også som en av grunnleggerne av det moderne teater. I rundt 40 år var Strindberg en dominerende skikkelse i det litterære Sverige. Han var stadig omdiskutert og ofte involvert i personlige konflikter. Hans litterære produksjon inneholder et antall romaner, noveller og drama som regnes som klassikere innen svensk litteratur.»

Romanen som jeg har lest, Røda rummet, ble utgitt i 1879 og var Strindbergs gjennombrudd. Jeg fant en god oppsummering av romanen her hos Norli og den er:

«Denne utviklingsromanen tar for seg et år i den unge dikteren Arvid Falks liv. Falk beveger seg i en serie tablåer som gir leseren et historisk bilde av Sverige omkring 1870. Som tidsbilde gir romanen interiører fra hjem og kro, forlag og parlament, teater- og bohemmiljø. Romanen er en satire over det borgerlige samfunn.»

Romanen er delt opp i kapitler med overskrifter, og det første kapitlet er Stockholm i et fugleperspektiv. Det er i begynnelsen av mai på Mosebacke i Stockholm:

«Imidlertid fortsatte kjøkkenpiken sitt arbeid med innervinduene, og i løpet av noen minutter var døren fra spisesalen til verandaen blitt åpnet, og ut i haven trådte en ung herre, enkelt, men fint kledd. Ansiktet oppviste ikke noe uvanlig, men det lå en sorg og en uro i hans øyekast, som riktignok forsvant da han, vel ute av den trange salen, ble møtt av den åpne horisonten. Han snudde seg mot vindsiden, kneppet opp jakken og tok noen dype åndedrag, som så ut til å lette hans brystkasse og sinn. Så begynte han å vandre frem og tilbake langs rekkverket som skiller haven fra skråningene ned mot sjøen.»

Det er Arvid Falk som venter på Herr Struve:

«Fra verandaen kom en liten mann med store bakkenbarter og briller mot ham, briller syntes bedre egnet til å beskytte mot blikk utenfra enn til å se ut gjennom, en infam munn, som alltid antok et vennlig, t i l og med godmodig uttrykk, en medtatt hatt, pen frakk med defekte knapper, bukser heist på halv stang, et ganglag som både antydet sikkerhet og skyhet. Av hans svevende ytre var det umulig å bestemme samfunnsklasse eller alder. Han kunne like gjerne bli tatt for å være håndverker som embedsmann, og han så ut til å være mellom 29 og 45 år. Nå syntes han imidlertid å være smigret av snart å befinne seg i selskap med den person han gikk i møte, for han hevet sin sammensunkne hatt usedvanlig høyt og iførte seg sitt aller godmodigste smil.»

Struve, som er medarbeider i den frisinnede avisen Rødkluten, titulerer Falk som sorenskriver, noe Falk ber han ikke gjøre fordi stillingen er ekstraordinær notar. Struve hadde ventet seg at møtet skulle være et lite toddylag. Men det er noe helt annet Falk vil snakke med han om – møtet gjelder Falks fremtid. Falk forteller Struve at han har forlatt sin embetsmannsgjerning og akter å bli litterat. Han gir Struve et interiør fra ett av hans embetsverk: Kollegiet for Utbetaling av Embetsmennenes Lønninger - Falk i samtale med vaktmesteren der dette kollegiet holder til:

«Etter at jeg imidlertid hadde forklart at min hensikt var å ta embedsrommene i besiktigelse, for derved å få et begrep om arbeidsfordelingen i et så betydningsfullt og omfattende embedsverk, fikk jeg den yngste av de to til å følge meg. Det var et storslagent syn som møtte meg da han slo opp døren og en suite av seksten værelser, større og mindre, lå fremfor meg. Her måtte det vel finnes arbeid, tenkte jeg, og følte at jeg hadde fatt en god ide. Lyden av seksten kakkelovner med sprakende bjørkeved representerte et behagelig avbrudd i stedets ødslighet.
Struve, som hadde lyttet stadig mer oppmerksomt, fant nå frem en blyant mellom tøyet og foret i vesten, og skrev 16 på sin venstre mansjett.
- «Her er de ekstraordinæres rom», opplyste vaktmesteren.
- «Jaså! Er det mange ekstra her i embedsverket?» spurte jeg.
- «Åja, det er da mange nok.»
- «Hva gjør de for noe, da?»
- «De skriver jo litt, da . . . » - Og han sa samtidig så fortrolig ut at jeg syntes det var på tide å avbryte ham. Etter at vi hadde vandret gjennom kopistenes, notarenes, kansellistenes, revisorens og revisjonssekretærens, kontrollørens og kontrollørsekretærens, embedsadvokatens, bokholderens, arkivarens og bibliotekarens, kontorsjefens, kassererens, ombudsmannens, førstenotarens, protokollsekretærens, aktuarens, registratorens, ekspedisjonssekrertærens, byråsjefens og ekspedisjonssjefens rom, stanset vi omsider ved en dør, der det sto skrevet med forgylte bokstaver: President. Jeg ville åpne doren og stige inn, men ble på ærbødig vis hindret av vaktmesteren, som med dyp bekymring grep meg i armen og hvisket et «hysj»! - «Sover han?» kunne jeg, med tanke på en gammel historie, ikke unngå å spørre. «For Guds skyld, si ingenting; her får ingen komme inn før presidenten ringer.» - «Ringer presidenten ofte da?» - «Nei, ikke har jeg hørt ham ringe på det året jeg har vært her.» - Vi syntes igjen å komme inn på det fortrolige område, så jeg avbrøt.»

NRK serien Etaten dukket opp i tankene mine når jeg leste hans beskrivelse. Tenker at Strindberg hadde hatt noe å skrive om hadde han levd i Norge i dag – f eks om byråkratiet som vokser rundt regjeringen. Både Jens og Erna har økt antallet byråkrater de omgir seg med.

Vel, Struve har etter det Falk forteller fått noe å skrive om og går hjem til sitt kvistkammer:

«Dette gjorde unge Falk, men gamle Struve som samme dag hadde trådt inn i den konservative avisen Gråfrakken, etter å ha fått avskjed fra Rødkluten, gikk hjem og skrev en korrespondentartikkel til den tvilsomme Folkets Fane, «Om kollegiet for Utbetaling av Embedsmennenes Lønninger», en artikkel på 4 spalter à 5 kroner spalten.»

Men før de går hver til sitt sier Struve til Falk:

«Kjære venn, du har ikke lært deg livets kunst ennå; du skaI få se hvor vanskelig det er å skaffe seg et levebrød, og siden hvordan det blir hovedsaken i livet. Man arbeider for å få brød og man spiser sitt brød for å kunne arbeide for mere brød, for å kunne arbeide! Tro meg, jeg har kone og barn og jeg vet hva det vil si. Man må tilpasse seg forholdene, ser du. Man må tilpasse seg! Og du vet ikke hvordan litteratens stilling er. Litteraten står utenfor samfunnet!»

Er det noe Struve kan, så er det «å snu kappen etter vinden». Det er ikke Falks styrke eller svakhet alt etter som man ser det. Vi følger Falk, hans familie og bekjente, gamle og nye, gjennom et år. Falk har en bror, lerretshandler Carl Nicolaus Falk. Når Falk i kapittel to kommer til broren og spør om det kan være slik at han har penger til gode etter foreldrene som de arvet, viser broren han et dokument som viser at Falk har skrevet under på at han fått utbetalt sin arv. I tillegg skjeller broren ut Falk, sier han er uærlig og en skurk. Falk tør ikke ta til motmæle, han har en unnvikende personlighet. Brødrene er motsatser. Falk er opptatt av og setter pris på det sannferdige. Broren kan gjøre det meste for penger. Falk går videre og kommer til Lille-Jans der han treffer på kunstnere som ikke har slått gjennom, og som lever fra hånd til munn. Slik Falk kommer til å gjøre dette året der han forsøker seg som litterat. Og blir vitne til løgn og bedrag i alle lag i samfunnet, men mest i borgerskapet.

Min erfaring med gamle bøker de siste årene har gjort meg skeptisk til å lese klassikere. En del har jeg opplevd som litt utdaterte. Gammelmodige. Romanen jeg nå har lest var grei å komme gjennom. Lettlest. Greit å ha lest den i og med at den står i bokhylla. Nå har jeg lest en del historiske bøker, både faktabøker og romaner som gir et tidsbilde av den tiden Strindberg skriver om i sin samfunnskritiske roman. Tv serier og faktaprogram. Jeg er ikke alltid like sikker hvor Strindberg vil ha meg som leser. Hva som er budskapet i romanen. Hvor Falk, som etter det jeg har forstått speiler Strindberg, vil. Ting blir veldig satt på spissen. Fantes det bare skurker i borgerskapet den tiden er en tanke som slår meg. Det er en oppfatning om at Strindberg hatet kvinner. Kvinner har liten plass i romanen, enten er de horer eller rikmannsfruer som er slike som vi i dag kaller «It» og «Wannabes» Men det skal Strindberg ha, å beskrive karakterene slik at de ble levende. Jeg synes også miljøskildringene var gode. Et tablå er; «Levende bilde, gjengivelse av malerier eller av historiske og poetiske scener ved levende figurer. Slik opplever jeg romanen, som scener på et teater.

Mange har skrevet om denne romanen og lagt dette ut på Internett. Disse innleggene anbefaler jeg dersom en vil ha en dypere analyse av romanen. Jeg har brukt det meste av den tida jeg hadde til rådighet til å lese bøker denne uka til å lese Det røde rommet. Det er mange bøker som venter på å bli lest. Som jeg gleder meg til å lese. Jeg tenker det holder nå.

Det som kunne vært interessant, er å lese en biografi om Strindberg. Særlig fordi Arvid Falk i artikler mv om romanen beskrives å være Strindbergs alter ego. Noen ganger har jeg opplevd at jeg har forstått forfatterens bøker bedre ved å lese biografier. Var Strindberg f. eks så rebelsk slik jeg oppfatter han etter å ha lest biografiene om Ibsen og Munch er noe av det jeg kunne tenkt meg å få svar på. Jeg har f eks lest flere biografier om Sigrid Undset, og det har vært en fordel når jeg har lest hennes romaner, noen flere ganger.

Omtalen er et blogginnlegg, her er link til innlegget med bilder mv.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

-Sitt! kommanderte broren.

Det var alltid hans vane å be folk sitte når han skulle ta fatt på dem, for da hadde han dem under seg og kunne lettere knuse dem - om det var nødvendig.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Han var temmelig fetladen, og derfor kunne han knirke så bra med støvlene, som skrek under tyngden av hans satte korpus.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Grunnen til at menneskene lager så stort nummer av døden, er at de har gravd seg for dypt ned her på jorden, slik at at det å bli rykket opp vil bli for plagsomt.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Inspirert av en morsom tråd på Facebook-gruppen "Hva leser du akkurat nå?" samler jeg her noen utvalgte titler som har farger i seg, og som jeg enten har lest og synes er bra, eller ønsker å lese. Det holder altså ikke å bare være en farget tittel ^^


Godt sagt! (3) Varsle Svar

I år vil jeg for første gang forsøke å planlegge hva jeg skal lese av prosa. Jeg har derfor laget en foreløpig liste som antagelig kommer til å utvides. Hittil har jeg kun listet opp klassisk litteratur, men jeg kommer i tillegg til å lese et par samtidsromaner. Jeg trenger imidlertid noe mere tid til å finne ut hvilke det skal bli. Jeg tar gjerne imot anbefalinger. Jeg har i tankene å prøve meg på Knausgård.

Listen er:

  • Goethe: Wilhelm Meisters Lehrjahre
  • Flaubert: Madame Bovary
  • Flaubert: Frederic Moreau
  • Hesse: Steppeulven
  • Strindberg: Det røde rommet
  • Hamsun: Benoni og Rosa
  • Hemingway: Klokkene ringer for deg
  • Mykle: Sangen om den røde rubin
  • Blixen: Den afrikanske farm
  • Lawrence: Sønner og elskere
  • Dostojevskij: De besatte
  • Henry D. Thoreau: Walden

Og dette er hva jeg faktisk har lest:

  • Goethe: Wilhelm Meisters Lehrjahre
  • Flaubert: Madame Bovary
  • Hesse: Steppeulven
  • Jon Kalman Stefansson: Himmelriket og helvete
  • Renberg: Charlotte Isabel Hansen
  • Zweig: Verden av i går

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Pantagruel ; Gargantua" av François Rabelais
  • "Finn veien, engel" av Thomas Wolfe
  • "Vår tids helt" av Michail Jurjevitsj Lermontov
  • "Wilhelm Meisters læreår" av Johann Wolfgang von Goethe
  • "Belgias sorg" av Hugo Claus
  • "Et hus til Mr. Biswas" av V.S. Naipaul
  • "Mesteren - roman" av Colm Tóibín
  • "Bikuben" av Camilo José Cela
  • "Mørk august" av William Faulkner
  • "Inferno" av August Strindberg
  • "Frédéric Moreau - en ung manns historie" av Gustave Flaubert
  • "Tapte illusjoner" av Honoré de Balzac
Alle bokanbefalinger for dette verket