Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Dette er en bok om en vanlig familie, med store forventinger og små bekymringer - inntil dagen tvillingene rømmer fra dagmammaen og blir funnet førti minutter senere, flytende i elva. Forfatteren forteller sin egen historie om ulykken som rammet familien, og hvordan de har klart å komme seg videre i livet etter dette.
Omtale fra forlaget
Dette er en fortelling om å ha alt - kjærlighet, en datter og to tvillinggutter. En dag rømmer guttene fra dagmammaen og blir funnet flytende i elven. Den ene klarer seg, den andre dør. Hvordan kan man finne tilbake til et liv etter dette? Inger Marie Spange har skrevet en intens og gripende beretning om livsmotet som langsomt vender tilbake etter en bunnløs sorg.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2009
Format Innbundet
ISBN13 9788203291593
EAN 9788203291593
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Inger Marie Spange
Språk Bokmål
Sider 302
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Hvordan har jeg klart å kjempe videre? Det er nesten ikke til å fatte. Det er som å klatre et nærmest ubestigelig fjell, under de verste forhold. Storm, snø, kulde, oksygenmangel, total utmattelse og sykdom. Smerten og utmattelsen har vært fysisk, slik at jeg nesten ikke har kunnet klare å flytte føtene, gjør dagligdagse ting som å lage mat. Jeg har måtte bruke mine mentale krefter til å overvinne utmattelsen og karre meg gjennom gjøremålene. Og sorgen har vært psykisk, slik at jeg nesten ikke hadde mentale krefter til å presse meg videre. Men jeg har kommet meg gjennon snart fire, år og enkelte dager kan jeg tenke: snart er jeg der. På toppen igjen. Selv om jeg allerede neste dag kan ha falt femti meter ned i vonde tanker, uten å vite nøyaktig hvorfor det skjedde akkurat da.
Maia setter seg rolig ved pianoet. Forsiktig spiller hun en og en tone i de dypeste klangene. Sart ogvemodig. Det lyder som fallende tårer som treffer hånden min. I flere minutter sitter hun der rolig og spiller de sørgelige tonene før hun går over til andre, varme, dype toner. Fingrene danser over tangentene og gir de gode klangene et lettere tempo. Uten å bryte det melankolske lydbildet. Jeg ser gråten hennes sveve gjennom musikken, sammen med savnet, og de små barneføttene som løper bortover. Enda en gang skifter hun tempo, til en lysere klang. Klangen av engler som bærer ham med seg til himmelen. Hun spiller lyset som strømmer ned over oss og velsigner oss. Tårene som treffer bakken og guttenes glade lek.[...]Hvem spilte du for? Rikard. Det var sorgen for broren min. For jeg elsket han nemlig så høyt. Så høyt at jeg mista lillebroren min og jeg er storesøstera hans. Og Fillip er den eneste lillebroren jeg har igjen siden jeg har mista storebroren min. Rikard var lillebroren din også. Ja, men han var så mye større enn Fillip.
For kort tid siden hadde livet så sterke farger at jeg nesten ikke greide å se på det. Men uten rosa pudderskyer, for med tusen gjøremål, kosestunder, boklesinger,bleieskift, og opprydninger hadde jeg ikke tid til å pakke inn livet. Det var ikke rom for å tro at ting var annet enn akkurat det de var. Det var vakkert, som et abstrakt maleri. Noe jeg bare nesten klarte å begripe, men likevel så hvor fullkomment det var bare ved å se på komposisjonen.