Bokelskere.no

Enig med deg, dette er en av yndlingsbøkene mine. ;-) Synes den er utrolig bra. :-D Av meg får den i hvert fall terningkast 6. :-D

"Amok" inneholder to noveller; "Amokløper" og "Brennende hemmelighet". Selv om novellene er svært forskjellige i innhold, er dramaturgien den samme som vi f.eks. finner i Zweigs mesterlige novelle "Sjakknovelle". Som i en kriminalroman bygges spenningen opp, og som leser satt jeg i åndeløs spenning absolutt hele tiden. Fordi novellene ble utgitt i 1928, er språket nokså gammelmodig, men det vendte jeg meg overraskende fort til å lese.

I " Amokløper" treffer vi en reisende med skipet Oceania fra Kalkutta til Napoli. Ombord treffer han en lege som har forlatt Asia pga. en hendelse som nær har gjort at han holdt på å gå fra forstanden. Han trenger desperat en tilhører, og tilfeldighetene vil ha det til at det er vår jeg-person som får høre hans betroelser.

Legen befinner seg på en avsidesliggende post da han blir oppsøkt av en meget dominerende og bestemt hvit kvinne, som forlanger at han skal utføre en ulovlig abort på henne. Legen blir meget provosert av hennes arroganse og manglende ydmykhet. Han ønsker at hun skal komme krypende og trygle. Dette finner ikke kvinnen seg i, fordi hun har svært høye æreskodekser. Hals over hode flykter hun fra legen. Desto mer overraskende er det at legen - antakelig fordi han begjærer kvinnen - følger etter henne for å gjenopprette det han plutselig oppfatter som sitt livs fadese ...

I boka " 1001 bøker du må lese før du dør", er novellen betegnet som en freudiansk utforskning av den underbevisste og latente seksualitetens makt.

Novellen " Brennende hemmelighet" er kanskje ikke så kjent som "Amok", men den er noe av det beste jeg har lest innen novelle-genren! Her treffer vi kvinneforføreren som kun omtales som "baronen". Gjennom å utnytte et barns troskyldighet - Edgar på 12 år - planlegger han å nedlegge guttens mor som bytte for sitt begjær.

"Det er jo så usigelig let å føre barn bak lyset; disse troskyldige, til hvis kjærlighet der så sjelden blir beilet!"

Og ved enkle knep vinner baronen guttens tillit, og bruker ham som et redskap for å forføre moren.

"Hun var i den farlige alder, hvor en kvinde begynner å angre at hun har været tro mot en mann hun egentlig aldrig har elsket, og hvor gløden av hendes skjønhets solnedgang ennu muliggjør et siste uopsetsig valg mellem det moderlige og det kvinnelige."

Det som imponerte meg med denne novellen er Zweigs evne til kort og presist å sette ord på hva som skjer i kommunikasjonen mellom de voksne og barnet. Barnets mistenksomhet stiger etter hvert som han blir vitne til at baronen og moren stikker seg bort, prøver å komme vekk fra ham, men han skjønner ikke hvilke hemmeligheter de forsøker å skjule for ham. Derimot ser han sviket hos de voksne. De lyver for ham, holder ikke løfter etc. Og moren holder ham i tømme ved bokstavelig talt å begå det ene overgrepet etter det andre mot barnet. Hans virkelighetsoppfatning benektes, han låses inne som straff, han holdes nede ... mens morens formål er å skjule sine uredelige hensikter.

"Han forstod ikke noget av livet lenger efterat han hadde set at de ordene, som han trodde der stod virkelighet bak, bare var sepebobler som blev pustet op og sprang istykker. Med hvad for en fryktelig hemmelighet kunde det være, som kunde drive voksne mennesker så vidt som til å lyve for ham, et barn, og stjele sig vekk som forbrytere?"

Alt i alt to meget vellykkede noveller, som fortjener terningkast seks!

Mitt håp er at jeg ved å sette fokus på Stefan Zweigs forfatterskap skal bidra til å få fart på gjenutgivelsen av hans bøker. Det er virkelig en skam at de knapt er tilgjengelig for noen lenger!

Jeg er akkurat ferdig med denne boka. Likte boka veldig godt. Sjeldent jeg gir krim terningkast 6, men denne boka var allright. Var spennende å følge utviklinga avdeling Q hadde på saken om Merethe, og samtidig følge parallellhistorien hennes i boka, fram til historiene møtes. Det var i utgangspunktet ikke så vanskelig å skjønne hvem som stod bak kidnappinga, jeg skjønte det tidlig, men boka var spennende likevel. :)

Jeg har i sin tid lest boken Bury Me Standing (på norsk: "Begrav meg stående") av Isabel Fonseca. Fonseca har skrevet en glitrende bok om europeiske sigøyneres kultur og forhold til majoritetsbefolkningene rundt i Europa.

Jeg kjøpte Gypsy Boy av Mikey Walsh i håp om å lære enda mer om sigøyner-kulturen. Det skulle vise seg at jeg fikk noe helt annet enn jeg trodde med denne boken...

Forfatternavnet "Mikey Walsh" er et psevdonym. Forfatteren er født og oppvokst i en sigøynerfamilie i England, og i boken Gypsy Boy forteller han om hvordan han fra han var ganske liten ble slått og hundset av faren. Senere blir Mike også seksuelt misbrukt av et familiemedlem. Dette er en rystende overgrepsfortelling, og ikke den "læreboken i kulturforståelse" som jeg hadde forventet da jeg startet å lese den... Mikey forklarer imidlertid for leseren hvordan maktfordelingen i hans familie er preget av sigøynernes tradisjoner og kjønnsrollemønster, og hvordan dette innebærer at for eksempel hans mor må tåle farens voldsbruk mot både barna og seg selv; hun ville ikke hatt mulighet til å klare seg på egen hånd, om hun hadde ønsket å forlate sin mann. Som tenåring (og "voksen" i sigøynerfolkets øyne) klarer Mikey omsider å bryte ut av sin kultur og sine overgriperes jerngrep. Det er slik sett en fortelling med en "lykkelig" slutt...

Jeg er litt ambivalent i forhold til denne boken. Ærlig talt vet jeg ikke helt om jeg klarer å tro på dette som en sann historie - kanskje nettopp fordi den inneholder så mange hjerteskjærende scener. Samtidig vet man jo inderlig vel at noen barn ulykkeligvis har det ufattelig ille. Jeg har altså i og for seg ingen grunn til å betvile bokens sannhetsgehalt. Kanskje er omslagsbildet en medvirkende årsak til at jeg ikke helt klarer å "slå meg til ro med" at denne boken er det den gir seg ut for å være: Omslaget har et foto av en liten rødhåret gutt med et skjelmsk smil og et lurt blikk - riktig en liten røverunge. Av innholdet fremgår det med all tydelighet at "Mikey" var en liten gutt med stritt, svart hår, som på ingen måte hadde noen grunn til å se på omgivelsene med et skjelmsk smil. Jeg opplever en så sterk dissonans mellom omslaget og innholdet i boken at jeg rett og slett blir litt provosert: har ikke de som godkjente dette omslaget, lest boken???

Det er i skrivende stund knapt gått et døgn siden jeg leste ut "Gypsy Boy". Kanskje må jeg fordøye boken litt lenger før jeg klarer å avfinne meg med den grusomme barndomsskildringen jeg har blitt "lurt" til å lese. Boken har i alle fall gjort et sterkt inntrykk på meg; fullstendig i villrede har jeg gitt den terningkast 5....

Det irriterer meg på en måte at jeg syntes dette er verdt terningkast fire. Skulle gjerne vært en av de som ikke liker den, eller som ikke "gidder" å kaste bort så mye tid på Knausgård. Men jeg er interessert i å vite hvordan det går med denne selvsentrerte nesten tragikomiske mannen...

Samtidig som jeg syntes han er for utleverende hvis alt dette er hentet fra hans liv. Uansett så blir det å fortsette i lydbokform så jeg får gjort noe annet samtidig.

Leser The Sorrows of an American (Siri Hustvedt) terningkast 6 og Politi og røver av Kjetil Østli. Klar 6'er her også. Disse bøkene går fint an å kombinere siden de er så forskjellige. Flere andre bøker under lesing, men de ligger litt på vent, selv om de er påbegynt.

Før ville jeg aller, aller helst ha alle bøkene mine i innbundet utgave. Nå ser jeg litt annerledes på det. Noen bøker kommer jo ikke ut innbundet i det hele tatt. Dessuten synes jeg pocket har sin sjarm over seg også, og jeg liker at bokhylla mi ser litt rotete ut med bøker i forskjellig høyde og utgave osv. :) Det eneste er at bøker som er i serie må være like, ellers får jeg kløe. :p

Men én ting jeg nesten har litt angst for, er at noen bøker i pocket har et helt annet design enn den innbundne utgaven og ser "billigere" ut. Sånn som dette (sammenlignet med dette). Eller når det står pocket på boka. (Takk, kjære Aschehoug, jeg kan se at det er en pocketbok...) Jeg innbiller meg også at det oftere er terningkast og anmeldelsesutdrag på pocketbøker enn innbundne bøker? Det er stygt. Vil ikke ha det. Så snobbete er jeg. :p

Boka starter som terningkast 3 og ender som 5. Det får bli et snitt på 4. Absolutt verdt å lese - mange interessante betraktninger over viktige tema, men selv om denne boka er ei essayistisk synsebok, kunne enkelte av påstandene og betraktingene hatt godt av litt mere belegg. Da tenker jeg særlig på olje/miljøbiten.

Ellers synes jeg pressekipp fra 80-tallet belyser svært godt hvordan vi er i ferd med å gjøre nøyaktig det samme i Afghanistan nå, som Sovjet gjorde da. Afghanistan-kapitlet, polakkapitlet og kommunismekapitlet er lett bokas beste. Synes jeg da.

Jeg hadde virkelig aldri hørt noe som helst om denne forfatteren før jeg nokså tilfeldig snublet over denne boka nå i høst. Og når det i Bokklubbens presentasjon av boka kan leses at Gaute Heivoll har et rikt forfatterskap bak seg, så lurer jeg selvsagt på hvor jeg har vært de siste årene ... Etter å ha lest "Før jeg brenner ned", er jeg i alle fall ikke i tvil om at jeg skal lese mer av denne forfatteren! For å fortelle og skrive, det kan han!

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal karakterisere denne boka. På den ene side er den en slags selvbiografi, og på den annen side nesten en dokumentar. For det er to parallelle historier som fortelles; en om forfatteren selv og en om gutten som vokste opp til å bli pyroman. Hva var det egentlig som gjorde ham slik? Han som var så flink og snill hele tiden? Hvordan kunne han så til de grader ødelegge sitt eget og andres liv?

Det året forfatteren kom til verden i en liten bygd utenfor Kristiansand i 1978, gikk det altså en pyroman løs i Finsland. Denne pyromanen herjet rundt i en måneds tid før han ble tatt. I løpet av denne tiden skapte han stor frykt blant innbyggerne i bygda. Det ene hjemmet etter det andre brant ned til grunnen, til stor sorg for dem det gjaldt. Om vi ikke akkurat får noe svar på hva som gjorde at gjerningsmannen ble pyroman, så er det i alle fall et interessant personportrett som tegnes av en person som virkelig har eksistert. Samtidig forteller forfatteren om sitt eget liv og hva som var avgjørende i forhold til at han valgte forfatterskapet som levevei og hoppet av jusstudiet mens faren hans lå på det siste, kreftsyk og døende.

"Før jeg brenner ned" er virkelig en svært spesiell bok! Jeg ble meget fascinert under lesingen av den! Og rent litterært er dette noe av det bedre jeg har lest innen norsk litteratur! Denne boka er faktisk så god at jeg forventer at den kommer til å få en rekke priser utover høsten. Grensene mellom det faktiske og det fiktive flyter litt ut, uten at jeg egentlig la særlig vekt på dette underveis i lesingen. Forfatteren har åpenbart intervjuet mange av sambygdingene om det som en gang hendte når han har drevet reseach, men hvilke tanker mennesker som for lengst er døde gjorde seg underveis, må forfatteren selv ha diktet opp. Dette har han imidlertid gjort så nydelig at hensynet til de involverte er ivaretatt på en meget omsorgsfull måte. Det som gjør boka ekstra spennende er at både pyromanen og forfatteren har en del felles trekk. Begge er/var snille, pliktoppfyllende og flinke. Så hva var det som egentlig gjorde at det gikk så galt for den ene, mens den andre - altså forfatteren - klarte seg så bra? Kun tilfeldigheter eller iboende egenskaper hos hver av dem? Kanskje er de fleste av oss en eller flere ganger i løpet av livet en hårsbredd fra den totale katastrofe - mer eller mindre uten at vi er klar over det selv? Eller ... ?

Terningkast fem fra meg!

Så morsomt at du også nettopp hadde lest denne boka! Nå som jeg har fått den litt på avstand, lurer jeg rett og slett på om jeg var for streng som "bare" ga den terningkast fem ... ?