For en roman! Toppkarakter fra meg!

Har du lyst til å lese noe helt annet enn du vanligvis pleier å lese? Da skal du lese denne boka av Graeme Macrae Burnet! Dette er nemlig en helt usedvanlig kriminalhistorie der vi fra første stund vet hvem morderen er, og hvor gåten består i å finne ut hvorfor gjerningsmannen har myrdet. Som den reneste dokumentarroman skrelles lagene i historien av, inntil vi er ved kjernen av det som har skjedd. Spenningen ved plottet er - om man kan si det slik - om rettferdigheten seirer til slutt eller ikke ...

Graeme Macrea Burnet (f. 1967) er en skotsk forfatter som så langt har utgitt tre romaner. "His Bloody Project" - hans andre roman - kom ut i 2015, og forelå i norsk utgave tidligere i år. Burnet ble nominert til Man Booker Prize i 2016 for denne boka. Selv om Burnet ikke vant, ble boka ansett som publikumsfavoritten.

Forfatteren hevder i bokas innledning at han kom over den bemerkelsesverdige historien om Roderick Macrae da han våren 2014 gikk i gang med et prosjekt for å finne ut litt om sin farfar. Han fant da noen avisutklipp med omtale av rettssaken mot Roderick Macrae. Dette førte ham også til Roderick Macraes memoarer. I ettertid har mange i følge Burnet lurt på om memoarene er ekte. For hvordan kunne en uskolert 17-åring fra den fattigste delen av befolkningen ha vært i stand til å skrive så velformulert som dette?

Så langt kan man få en oppfatning av at hendelsene i boka er basert på en konkret sak, men det er den altså ikke. Romanen er en fiksjon, men forfatteren har gjort rikelig med research og har gjennom sin roman beskrevet inngående under hvilke forhold leilendingene levde på 1800-tallet.

17 år gamle Roderick Macrae står tiltalt for et trippelmord av verste sort. Året er 1869. Blant de drepte er bygdas relativt nyvalgte konstabel Lachlan Mackenzie, godseierens forlengede arm og forvalter, og blant leilendingene i landsbyen Culduie bare kalt Breie-Lachlan. Selv om bygda er delt i synet på ham, er det også de som forstår at Roderick kunne nære et dypt hat overfor ham - særlig fordi Lachlan nærmest forfulgte familien Macrae og til slutt krevde at de ble kastet ut. Men at Roderick også drepte Lachlans datter Flora og hans treårige sønn Donnie, er ikke til å forstå. Med mindre det ligger andre motiver bak, som ingen har sett tidligere ...

Roderick har tilstått drapene, og han har også uttalt at han ikke angrer det han har gjort. Det var imidlertid Breie-Lachlan han var ute etter. Flora og Donnie måtte bøte med livet av "nødvendighet", fordi de tilfeldigvis kom i veien for drapet på faren. Rodericks advokat - Mr. Andrew Sinclair - har anmodet ham om å skrive ned det som har skjedd. Og ene og alene for å gjengjelde den vennligheten hans sakfører har vist ham, går Roderick med på dette.

"Jeg begynner med å si at jeg utførte disse handlingene ene og alene i den hensikt å frelse min far fra de gjenvordigheter han har lidd under i det siste. Årsaken til disse gjenvordighetene var vår nabo Lachlan Mackenzie, og det var for å bedre min families skjebne at jeg fjernet ham fra det jordiske liv. Videre vil jeg opplyse at jeg ikke har vært annet enn en skuffelse for min far helt siden jeg selv kom til verden, og det at jeg forlater hans hus, kan bare være en velsignelse for ham.

Mitt navn er Roderick John Macrae. Jeg er født i 1852 og har levd alle mine dager i landsbyen Culduie i Ross-shire. Min far, John Macrae, er leilending og nyter en viss anseelse i sognet, og han fortjener ikke å bli svertet av de skammelige gjerninger som jeg alene er ansvarlig for. Min mor Una ble født i 1832 i Toscaig, en liten grend en fjerdingsvei sør for Culduie. Hun døde i barselseng da hun fødte min bror Iain i 1868, og etter min mening markerte den hendelsen begynnelsen på vår ulykke." (side 23)

I de neste ca. 150 sidene i boka er det Roderick Macgrae som er bokas jeg-person og forteller. Historien vi får høre er så vond og traumatisk og så drivende godt skrevet at det var umulig å legge boka fra seg.

Leilendingenes kår i Skottland (og garantert alle andre steder også på den tiden) var så elendige at det var så vidt det var mulig å overleve. Fordi familiene hadde levd der i generasjoner, hadde de likevel funnet noen måter å klare seg på. F.eks. sanket de tang i fjæra som de gjødslet sine små jordteiger med. Næringen fra tangen gjorde det mulig å få den utpinte jorda til å gi så pass med grøde at de ikke sultet ihjel.

Breie-Lachlan blir valgt til vervet som forvalter for godseieren, og det var nå det reneste helvete for familien Macrae begynner. Rodericks far er ikke blant de best utrustede intellektuelt, og i stedet for å sno seg rundt etter beste evne og komme ut av det på et vis - om ikke annet for familien og ungenes skyld - gir han Breie-Lachlan motstand. Han firer ikke en tomme. Da Breie-Lachlan nekter ham å samle tang i fjæra uten å levere inn søknad, fortsetter han å dyrke jorda uten tang. Forut for dette har han blitt fratatt en del av jordteigen siden de nå er en mindre i kosten. Det går som det må gå. Avlingen svikter. Dette fører til at han og Roderick må ta seg annet arbeid ved siden av, og dermed blir jordteigen enda mer forsømt. På toppen av det hele tildeler Breie-Lachlan dem den ene boten etter den andre, som kommer i tillegg til en gjeld for en død sau som Roderick hadde ansvar for. Gjelden gjør dem til slaver. Det er komplett umulig å komme ut av dette. Det nytter heller ikke å klage til godseieren, for han er helt likegyldig til deres skjebne.

Vi får også høre sakkyndig J. Bruce Thomsons redegjørelse for Roderick Macrae mentale tilstand. Psykiatrien er kanskje det området innenfor medisinen som har utviklet seg mest det siste århundret, og godt er det! Å lese Thomsons "Reiser i galskapens grenseland" er nemlig så gruoppvekkende og provoserende at jeg nesten holdt på å gå ut av mitt gode skinn. Her forfektes et menneskesyn som har klare paralleller til nazismens raseteorier, der det fysiske utseendet blir brukt til å kategorisere mennesker.

Mange vitner er innkalt i rettssaken, og vi får høre deres syn på Roderick Macgrae, en person skolelæreren hans mener er svært begavet og gjerne ville ha hjulpet frem til en høyere utdannelse. Rodericks far, som har banket og slått sønnen sin ukentlig gjennom mange år, sa imidlertid nei, og så var den saken ute av verden. En etter en kommer landsbybeboerne frem. Noen mener at Roderick er tilbakestående, andre at han er ond. Få har noe godt å si om ham. En mener at han gikk rundt med et tåpelig flir når det ikke var noe å le av, og skulle gjerne "ha tørket fliret av trynet hans". Hele landsbymiljøet bærer preg av at man skal bli ved sin lest, og at dersom man drømmer om noe annet, må dette slås hardt ned på. Det hele fremstår som en catch 22.

"Min forklaring er kun den at dersom tiltalte var sinnssyk, ville han ikke vært klar over det selv. I virkeligheten er det slik at om han hadde gitt uttrykk for at han var sinnssyk, ville det faktisk medført det motsatte, ettersom et slikt synspunkt ville forutsatt en grad av selvinnsikt som er fullstendig fraværende hos dem som har gått fra forstanden." (side 274 - fra Mr. Thomsons utlegninger under rettssaken)

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen i boka, som omfatter så mye, mye mer enn hva jeg har nevnt her. (Blant annet søsteren Jetta skjebne, som hadde vært verdt en bok i seg selv.) Ikke annet enn at det hele er et interessant studium i hvem vi er, hvordan vi oppfattes og hva som er den egentlige sannheten om den vi er. Finnes det i det hele tatt noen sannhet om noe som helst, eller er det meste fragmentert og må ses fra flere perspektiver for at vi skal kunne danne oss et helhetlig bilde av det hele? De fleste av oss vurderer verden fra eget ståsted, og egne holdninger og verdier preger sterkt hvordan vi ser på andre. Derfor vil våre utlegninger om andre mest av alt si noe om hvordan vi selv er og hva som er viktig for oss. Dessuten bedømmer de fleste av oss andre på bakgrunn av effekten av deres handlinger, og ikke ut fra deres motiver - mens vi alltid dømmer oss selv ut fra egne motiver og ofte er blind for effekten av våre egne handlinger. Vi tror vi vet så mye, og vi er så skråsikre på egne oppfatningene. Og så vet vi i realiteten så lite ... I dette spenningsfeltet oppstår konflikter mellom mennesker, og når man skal løse disse konfliktene, er målet å gjøre hver av partene oppmerksom på motivene for handlingene, som ofte er gode, men kanskje kom noe uheldig ut. (Med mindre man altså tenker seg virkelig onde mennesker eller mennesker uten velutviklede empatiske evner ...)

Så hvordan passer dette inn i en bok om en morder, som attpåtil har tilstått ugjerningene og ikke har gjort noe for å unnslippe sin straff? Det er her Rodericks memoarer kommer inn. Omverdenen dømmer ham utelukkende ut fra det de selv har sett og bedømt, og ingen har vært interessert i å høre Rodericks stemme. Når vi først gjør det, skjønner vi at hele historien er så uendelig mye mer kompleks enn hva drapshandlingene i seg selv kan gi inntrykk av. Og det er nettopp spenningsfeltet mellom Rodericks egne opplevelser og refleksjoner, og omverdenens bedømmelse - for ikke å si fordømmelse - av ham, som er selve plottet i denne boka. Forfatteren fremviser stor psykologisk innsikt der han både beveger seg inn i forbryterens hode, i rettsmedisinerens og sakførerens hode. I tillegg møter vi et nokså stort persongalleri av vitner fra Culduie, som avhøres under rettssaken. Her har det ikke vært enkelt å være den ene som faktisk var begavet, og som ønsket å ta igjen for opplevd urett. Et forsøk på å komme seg vekk før drapene, strandet fordi Roderick følte seg helt hjelpeløs utenfor sine kjente omgivelser. Han hadde aldri noe reelt valg ...

Bokas styrke er de sterke språklige kvalitetene, den psykologiske innsikten som kommer frem gjennom skildringen av persongalleriet, det spennende fortellergrepet og det interessante plottet. Dessuten får vi med oss historien om leilendingene og deres vilkår i Skottland på midten av 1800-tallet, som er bakteppet for plottet. Dette gjør at boka har svært mange lag. Denne boka får toppkarakter fra meg!

Jeg anbefaler boka sterkt!

Jeg, som mange andre, ønsker å fullføre denne "utfordringa" i år. Kan selvsagt ikke jukse, og legge inn bøker jeg har lest før året begynte (som "The girl with all the gifts" i kategorien en bok med gult omslag). Lista oppdateres fortløpende når jeg fullfører en kategori.

En bok utgitt i 2017: "Rigels øyne", Roy Jacobsen

En bok skrevet av en afrikansk forfatter:

En bok som har vunnet The Man Booker Prize:

En bok utgitt det året du fylte 18: "The gathering storm", Robert Jordan og Brandon Sanderson

En bok med gult omslag: "2084", Boualem Sansal

En bok utgitt det året moren eller faren din ble født: "East of Eden", John Steinbeck (1952)

En bok utgitt under et pseudonym: "Towers of Midnight" og de andre Wheel of time-bøkene skrevet av Robert Jordan som jeg har lest i år

En bok med en tittel som begynner på F: "Fiskene har ingen føtter", Jón Kalman Stefánsson

Bok med handling i en annen verden: "Throne of glass", Sarah J. Maas

En bok med kvinnelig hovedperson: "Damenes detektivbyrå nr. 1", Alexander McCall Smith

En bok med en farge i tittelen: "Hvitt hav", Roy Jacobsen

En bok skrevet for barn: "The golden compass", Philip Pullman

1. En bok utgitt i 2017:

2. En bok skrevet av en afrikansk forfatter:

3. En bok som har vunnet The Man Booker Prize

4. En bok utgitt det året du fylte 18:

5. En bok med gult omslag:

6. En bok utgitt det året moren eller faren din ble født:

7. En bok utgitt under et pseudonym

8. En bok med en tittel som begynner på F:

9. En bok med handling i en annen verden en vår:

10. En bok med kvinnelig hovedperson:

11. En bok med en farge i tittelen:

12. En bok skrevet for barn:

Nok en fantastisk bok fra ungareren László Krasznahorkai, denne gangen en samling med tjueen noveller. Han vant Man Booker International Prize 2015 for sitt forfatterskap, og han er nominert igjen nå i 2018, denne gangen for The World Goes On. Vinneren kåres i morgen, 22. mai, og blant de nominerte forfatterne jeg har lest, er Krasznahorkai min absolutte favoritt. Jeg krysser fingre!

Det blir en sterk femmer på terningen og en plass i favoritt-bokylla dette.

Nok en fantastisk bok fra ungareren László Krasznahorkai, denne gangen en samling med tjueen noveller. Han vant Man Booker International Prize 2015 for sitt forfatterskap, og han er nominert igjen nå i 2018, denne gangen for The World Goes On. Vinneren kåres i morgen, 22. mai, og blant de nominerte forfatterne jeg har lest, er Krasznahorkai min absolutte favoritt. Jeg krysser fingre!

Det blir en sterk femmer på terningen og en plass i favoritt-bokylla dette.

(Søvnløs, så da gjør jeg litt research:) Fant denne omtalen av forfatteren nå: https://www.theguardian.com/books/booksblog/2015/may/20/man-booker-international-prize-laszlo-krasznahorkai-who-he-is-and-why-you-should-read-him

Hans første roman, ja, men han har gitt ut en mengde novellesamlinger, kortromaner, essays og barnebøker, og han er en bestselgende forfatter i USA. I Norge er han vel forholdsvis ukjent, eller var det før han vant Man Booker-prisen, selv om flere av bøkene hans er oversatt til norsk gjennom årene (De jeg kjenner til er novellesamlingene Lykkeland (2008) og Tiende desember : fortellinger (2013) samt barneboka De utrolig utrettelige gappere fra Fripp (2008)).

Jeg oppfattet som du sikker skjønner ikke mangfoldet av stemmer som en terskel, snarere som en berikelse!

Saunders er for øvrig en av mine absolutte favorittforfattere.

Denne likte jeg virkelig.
Handlingen er lagt til USA etter andre verdenskrig, i første rekke Hollywood, og inneholder mange referanser til film og også litteratur. Hovedpersonen er den kanadiske krigsveteranen Walker, som kommer hjem fra krigen i Europa med en følelse av fremmedgjorthet. Vi følger ham på en reise tvers over USA, fra New York til California, der han bosetter seg i Bunker Hill i Los Angeles og begynner å skrive for en avis.

Romanen minner meg litt om en av yndlingsforfatterne mine, John Fante. Ikke bare fordi mye av handlingen er langt til Bunker Hill i Los Angeles og hovedpersonen i The Long Take er skribent, men like mye på grunn av tonen og stemningen i romanen.

Språket er fantastisk vakkert og poetisk; ikke så rart kanskje, i og med at Robertson er en kjent skotsk poet som har vunnet massevis av priser. Dette er hans første roman. Bare åpningen er et nydelig dikt i seg selv:

And there it was: the swell
and glitter of it like a standing wave
the fabled, smoking ruin, the new towers rising
through the blue,
the ranked array of ivory and gold, the glint,
the glamour of buried light
as the world turned round it
very slowly
this autumn morning, all amazed.

Jeg håper virkelig det kommer flere romaner fra Robertsons hånd. Romanen er nominert til Man Booker-prisen. Det er mange sterke kandidater på langlisten i år, og av mine foreløpig tre favoritter – Sabrina av Nick Drnaso (USA), From a Low and Quiet Sea av Donal Ryan (Irland), og denne – håper jeg på Donal Ryan eller Robertson. Til slutt: Jeg har lest denne på Kindle og hørt den som lydbok og gir en stor honnør til oppleseren, Kerry Shale, som gjør en fabelaktig jobb.

Denne likte jeg virkelig.
Handlingen er lagt til USA etter andre verdenskrig, i første rekke Hollywood, og inneholder mange referanser til film og også litteratur. Hovedpersonen er den kanadiske krigsveteranen Walker, som kommer hjem fra krigen i Europa med en følelse av fremmedgjorthet. Vi følger ham på en reise tvers over USA, fra New York til California, der han bosetter seg i Bunker Hill i Los Angeles og begynner å skrive for en avis.

Romanen minner meg litt om en av yndlingsforfatterne mine, John Fante. Ikke bare fordi mye av handlingen er langt til Bunker Hill i Los Angeles og hovedpersonen i The Long Take er skribent, men like mye på grunn av tonen og stemningen i romanen.

Språket er fantastisk vakkert og poetisk; ikke så rart kanskje, i og med at Robertson er en kjent skotsk poet som har vunnet massevis av priser. Dette er hans første roman. Bare åpningen er et nydelig dikt i seg selv:

And there it was: the swell
and glitter of it like a standing wave
the fabled, smoking ruin, the new towers rising
through the blue,
the ranked array of ivory and gold, the glint,
the glamour of buried light
as the world turned round it
very slowly
this autumn morning, all amazed.

Jeg håper virkelig det kommer flere romaner fra Robertsons hånd. Romanen er nominert til Man Booker-prisen. Det er mange sterke kandidater på langlisten i år, og av mine foreløpig tre favoritter – Sabrina av Nick Drnaso (USA), From a Low and Quiet Sea av Donal Ryan (Irland), og denne – håper jeg på Donal Ryan eller Robertson. Til slutt: Jeg har lest denne på Kindle og hørt den som lydbok og gir en stor honnør til oppleseren, Kerry Shale, som gjør en fabelaktig jobb.

Blir ikke all verdens tid til å lese for tiden, men regner med å bli ferdig med Man Tiger av den indonesiske forfatteren Eka Kurniawan. Den ble nominert til Man Booker International Prize i 2016, og er virkelig god.
I så fall skal jeg begynne på Du er ikke glad i deg av den for meg hittil ukjente russiskfødte, franske forfatteren Nathalie Sarraute (1900-1999). Ble obs på henne fordi jeg leste et sted at hun og Alain Robbe-Grillet var de mest kjente representantene for Nouveau Roman-bevegelsen. Leste Robbe-Grillets Sjalusi for noen år siden, og i motsetning til de fleste som har skrevet om den på Bokelskere, falt jeg helt for den, særlig var det den repetitive skrivestilen som bergtok meg. Derfor spent på dette forfatterskapet.

Leser også Maj – bind to i Lars Saabye Christensens trilogi Byens spor – som jeg storkoser meg med.

På øret har jeg så vidt kommet i gang med en roman jeg har store forventninger til, nemlig The Afterlives av Thomas Pierce. Forfatteren leser selv, og gjør absolutt en anstendig jobb. Den amerikanske forfatteren har tidligere skrevet novellesamlingen Hall of Small Mammals, som jeg ga en sterk femmer da jeg leste den for et par–tre år siden, og som jeg skrev litt om her på Bokelskere.

Ønsker alle en riktig god lesehelg!