Bokelskere.no

Randi har gitt deg mange gode tips.
Jeg har lyst til å foreslå noen av de gode norske klassikerne også.

Jens Bjørneboe og Oscar Braaten er blant mine favoritter, og jeg synes også Knut Hamsun og Johan Bojer er gode.

Vi har hatt sterke, dyktige kvinner, som har skrevet utrolig gode romaner:
Amalie Skram anbefales virkelig.
Sigrid Undset bør du lese om du ikke har gjort det før. Og for ikke å forglemme Cora Sandel.

Til slutt må jeg nevne en av mine absolutte favoritter fra da jeg var helt ung - og det kjærlighetsforholdet går nok aldri helt over :-), nemlig Tatt av vinden av Margaret Mitchell. Den har alt; krig og kjærlighet, sterke kvinner og kjekke menn, i sørstatene i USA i borgerkrigstiden.

God lesing :-)

Jens Bjørneboe og Amalie Skram Constance ring har jeg faktisk lest noe av. Utrolige dyktige forfatter. Hamsun har jeg lest Victoria. Men jeg kunne tenke meg å lese mer av alle disse tre da. Undset har kun lest utdrag av. Cora Sandel har jeg lest Kranes konditori. Men tatt av vind har jeg ikke lest og ingenting av Oscar Braaten eller Johan Bojer dette kan bli spennende. Tusen takk for gode tips. :)

Veldig fint program om Johan Bojer på NRK 2 nå, søndag kveld. Hvem tror du at du er, med olderbarnet Odd Nordstoga. (Jeg veit ikke hvor lenge lenka vil funke).
Flott tråd du har lagd her annelingua.

Takk, takk - både for ros til tråden, og tipset om NRK-programmet! (For min del har jeg sett det allerede, og kjente til koblingen. Men bra å få det inn her også! Din lenke førte meg nå til et Elton John-dokumentar, så jeg legger inn en ny lenke direkte til programmet med Odd Nordstoga - og der står det at dette programmet i denne omgangen er tilgjengelig til onsdag 10. januar 2018 kl. 10:42.
:)

ETA: for noen dager siden kom jeg forresten uforvarende "i kontakt med" Johan Bojer på nytt. Nei - ikke noe overnaturlig på gang; jeg snublet over en omtale av et skuespill av en mann ved navn Otto Valseth, og begynte å "forske" litt på hvem nå han måtte være. Og etter hvert som jeg rullet opp historien om Valseth, oppdaget jeg at jeg faktisk hadde lest om ham før. Nemlig i Bojers "Læregutt"! Bojer skriver blant annet:

En forfatter er stått fram også her i byen, han heter Otto Valseth, og hans roman «Forskruede» har fått ros både hjemme og ute. Jeg følger etter ham på gata en dag, han ser ut som en alminnelig dødelig, brunt, kortklipt helskjegg, grå frakk, sigar, han går og ser ned og hilser ikke på noen. Ved posthuset legger han et brev i kassa og går så utover byen igjen, og stadig følger jeg med. Hans far er skipskaptein, og han bor hos sine foreldre nede mot havnen, men han er juridisk kandidat, og hva oppmuntring kan han være for deg?
(---)
Men en vakker dag våger jeg meg ned til Otto Valseth. Jeg har en papirrull under armen, en stor roman, som heter «Vårliv», og nå spørs det om han vil kike på den. Jeg kommer inn i et lite enkelt rom, pika sier hun skal hente ham, og da skritt nærmer seg i en trapp, begynner jeg å skjelve.

Da har jeg oppdatert lenka i mitt innlegg.
Jeg tror faktisk ikke jeg har lest noe av Bojer, selv om jeg har planlagt det flere ganger. Når jeg ser et sånt program er det veldig verdifullt og inspirerende å finne utdypende informasjon på bokelskere. Slik kan ting som skrives her leve videre i lang tid. Tråden om Johan Bojer starta jo for sju år siden.
Bra!

Når jeg leser klassikere kommer jeg nesten alltid til samme konklusjon, og det er:
Det er en grunn til at klassikerne er blitt klassikere, de er som oftest veldig gode.
Men så er det selvfølgelig ikke alle som har tålt tidens tann like godt, og jeg kan synes noen av dem er gammeldagse og tungleste.

Mine favoritter blant klassikerne er disse:
Drep ikke en sangfugl av Harper Lee
Tatt av vinden av Margaret Mitchell
Stoner av John Williams
Vidunderlige nye verdan av Aldous Huxley
Hellemyrsfolket (hele serien) av Amalie Skram
Markens Grøde av Knut Hamsun
Kristin Lavransdatter (hele trilogien) av Sigrid Undset
Ulvehiet av Oscar Braaten
Den siste viking av Johan Bojer

Ja, egentlig er det mange flere gode. Og så har vi så ulik smak, så det blir så forskjellig hva vi liker. Men blant klassikerne har du absolutt mye godt lesestoff å glede deg til. Lykke til :-)

Legger inn klikkbar lenke til boka:

Den siste viking av Johan Bojer

I fire måneder, gjennom koronavåren 2020, har jeg lest meg hundre år tilbake til verden av i går. Jeg har hatt boken på øret på mine turer i fjæra mens våren brøt fram rundt meg, og parallelt har jeg også lest boka (etter at jeg oppdaget den i en eske i boden). Dette er en bok som trenger litt langsom lesing og opphold for refleksjon.
Zweig ble født inn i en jødisk familie i Wien i 1881, i byen med en "lidenskapelig trang til kulturliv", der teaterskuespillerne var opphøyd til de største forbilder og teaterprogrammet ble lest først av alt når man åpnet avisen. Zweig blir etterhvert en kosmopolitt som reiser vidt i Europa og Russland og blir kjent med alle samtidens fremste forfattere og kunstnere. Rundt 1910 får verden en ny rytme, forteller Zweig; verden blir friere. Forfatterne (i hvert fall dem Zweig var knyttet til) er opptatt av fred og humanisme, samarbeid og åndelig forening i Europa. Zweig så en viktig rolle for kulturen for et åpent Europa - ikke på det politiske plan (Zweig var lite opptatt av politikk), men på det åndelige plan.

Den nye selvtilliten i Europa førte imidlertid også til et begjær etter ekspansjon utløsende for 1. verdenskrig og det første alvorlige tilbakesteg for det forente Europa. Zweig beskriver veldig sterkt de harde etterkrigsårene i Salzburg. Blant annet om "Hamstringen"; folk som dro til bygdene og kjøpte opp det de kunne få av mat og innbo og solgte dette dyrt i byene.

Så følger et tiår med fred og økende tillit, inntil Hitler tar makten i Tyskland etterfulgt av nedtellingen til det absolutte nullpunkt i årene 1934 til 1940. Fascismens og nazismens råhet og voldsmentalitet, hvor kom den fra? Zweig peker på at det største mistak var at Wilsons plan ikke ble gjennomført. "Hans ide var å gi de små nasjoner frihet og selvstendighet,men han forsto at denne frihet og selvstendighet bare kunne bli varig hvis alle store og små stater ble knyttet sammen i en høyere enhet". Det totale folkesamband. "Det første de nyskapte småstatene foretok seg var å intrigere mot hverandre og å sloss om ørsmå landområder". Zweig ser hva som må komme og flytter i 1934 til London der han begynner å skrive denne boken. Han og hans ulykkelige generasjon må se alle håp om fred og kulturelle vennskap i Europa knust, ikke bare i èn verdenskrig, men i to.

Det imponerer meg hvor bereiste de fremste forfatterne var på denne tiden, før 1. verdenskrig. De så det som en nødvendighet å bryte opp fra stedene de vokste opp og reise ut og bosette seg i Europa hvor de kunne hente inspirasjon fra andre kunstnere og så verdien i forbrødring. For det er brødrene det handler om. De kvinnelige kunstnerne er ikke viet noen plass hos Zweig. Han nevner vennskap med Johan Bojer i Paris, men ikke Cora Sandel, for eksempel. Nå var ikke Sandel kjent som forfatter på den tiden, men at Zweig i høyden nevner bare en eller to kvinnelige forfattere i hele boken er ganske påfallende. Han gifter seg endog med en, men heller ikke hun er navngitt.

Zweig er forøvrig svært beskjeden med å skrive om privatlivet sitt. Boken er mer en kulturhistorie enn en selvbiografi. Vi blir ikke egentlig kjent med personen Stefan. Så jeg Googlet meg frem til at han innledet et forhold til Friderike Burger i 1912, som han giftet seg med åtte år senere. Hun hadde to barn fra et tidligere ekteskap. I 1934 flytter Stefan til London, mens Friderike er igjen i Salzburg. I mai samme år ansetter han (Char)Lotte Altmann som sekretær. De innleder et forhold. I 1938 flykter Friderike til Paris, men heller ikke der er et trygt; i 1940 flykter hun og (de voksne) barna til Amerika - via Lisboa, med Stefans hjelp. Han og Lotte gifter seg i 1939 og legger bryllupsreisen til Portugal. I 1941 til 1942 bor Stefan og Lotte i Brasil. Resten vet vi. Friderike skriver senere en selvbiografi om sitt liv med Stefan, der Lotte visstnok blir nærmest skvist bort av historien.

Zweig er blitt kritisert for ikke å opponere mot Hitler-riket i 30-årene, men boken "Verden av i går" er det sterkeste vitnesbyrd om hans standpunkt og om alt som gikk tapt med nazismens innmarsj.

Da har jeg kommet meg opp av den blå brønnen, mens Herdis har sunket ned i sin; i en båt på den mørke fjorden. Hun ser ikke lyset lenger, "alt var kullsort".
Slik som flere har nevnt i tråden her så handler denne romanen også for meg om to ting: 1) oppvekst og brytning fra barn til tenåring og 2) Samfunnet under 1. verdenskrig.

Romanen er utgitt i 1960, og i likhet med "To kill a mockingbird", som også ble utgitt på 60-tallet, er hovedpersonen et barn. Det handler om å finne sin plass, tilhørighet, men også barns hjelpeløshet overfor de voksnes avgjørelser og makt(misbruk), og dessuten splittelsen i tilhørighet til mor og far etter skilsmissen. Og så handler det en del om rammene som barn oppdras inn i. Barn oppdras til å passe inn i rammene de voksne har satt; hvis man ikke passer inn så er det din egen feil, og slett ikke rammene som er for smale. Dessuten får man grei beskjed: "Du skal vel ikke bli en sånn Alene-Malene". Det handler også om å miste den barnlige naiviteten og oppdage skygge-sidene hos de voksne med erkjennelsen av at "hun kjente ikke disse menneskene. Hun hvisket halvhøyt: Jeg kjenner dem jo slett ikke" (s. 468). Og så handler det om vann. Vann, brønn, båt, sterke følelser og oppdagelsen av egen - og andres - seksualitet. Herdis som nesten drukner etter første møte med Benjamin.

Tidskoloritten rundt 1. verdenskrig synes jeg er interessante å lese om i romanen, med klesdraktene, hattene, pipene, monoklene og så videre. Denne "Verden av i går" og på tampen av "Hestealderen", som Astrid Lindgren (født 1907) kalte det, "da det var hester og ikke biler på veiene".

Og så er det menneskene da; jobbetiden og aksjespekulasjon - enda mer manisk beskrevet av Johan Bojer i "Huset og havet" (1933) - borgerskapet og holdningen til arbeiderklassen ("Banksjefen lente seg bakover og kvalte en gjesp. -Leveomkostningene har steget med syvogsytti prosent siden før krigen, sa han. Så reiset han seg og gikk ut på balkongen.[...] En stuepike kom inn med et rullebord fullt av sjampanjeglass." (s. 461)). Wiki beskriver dessuten splittelsen i befolkningen slik: "Selv om Norge offisielt var nøytralt, holdt mange nordmenn med den ene eller den andre av de krigførende maktene. I handels- og skipsfartsmiljøene langs kysten, blant yngre akademikere hadde man ofte i utgangspunktet sympati for Storbritannia, mens eldre akademikere, embetsmenn og offiserer gjerne var knyttet til Tyskland." Kan tenke meg at Bergens innbyggere måtte ha et splittet syn på maktene. Dette kommer ikke like godt frem i romanen annet enn i rykteflommen og behandlingen av tyskvennlige bestefar Simon. Derimot lar Nedraas sine voksne hovedpersoner gjerne diskutere kommunismen og Russland, med snert mot kapitalismen representert ved det gode borgerskap hos Elias Rachlev. Jeg forstår Nedraas var uttalt kommunist?

Romanen var slett ikke så dyster som jeg fryktet. Jeg kommer til å fortsette med Trylleglasset, og Ved neste nymåne! I hvert fall hvis jeg husker passordet mitt for å få forlenget lånet av boken hos biblioteket mitt.

Denne romanen handler også for meg om to ting: 1) oppvekst og brytning fra barn til tenåring og 2) Samfunnet under 1. verdenskrig.

Romanen er utgitt i 1960, og i likhet med "To kill a mockingbird", som også ble utgitt på 60-tallet, er hovedpersonen et barn. Ble man på 60-tallet plutselig opptatt av barns opplevelser? Det handler om å finne sin plass, tilhørighet, men også barns hjelpeløshet overfor de voksnes avgjørelser og makt(misbruk), og dessuten splittelsen i tilhørighet til mor og far etter skilsmissen. Og så handler det en del om rammene som barn oppdras inn i. Barn oppdras til å passe inn i rammene de voksne har satt; hvis man ikke passer inn så er det din egen feil, og slett ikke rammene som er for smale. Dessuten får man grei beskjed: "Du skal vel ikke bli en sånn Alene-Malene". Det handler også om å miste den barnlige naiviteten og oppdage skygge-sidene hos de voksne med erkjennelsen av at "hun kjente ikke disse menneskene. Hun hvisket halvhøyt: Jeg kjenner dem jo slett ikke" (s. 468). Og så handler det om vann. Vann, brønn, båt, sterke følelser og oppdagelsen av egen - og andres - seksualitet. Herdis som nesten drukner etter første møte med Benjamin.

Tidskoloritten rundt 1. verdenskrig synes jeg er interessante å lese om i romanen, med klesdraktene, hattene, pipene, monoklene og så videre. Denne "Verden av i går" og på tampen av "Hestealderen", som Astrid Lindgren (født 1907) kalte det, "da det var hester og ikke biler på veiene".

Og så er det menneskene da; jobbetiden og aksjespekulasjon - enda mer manisk beskrevet av Johan Bojer i "Huset og havet" (1933) - borgerskapet og holdningen til arbeiderklassen ("Banksjefen lente seg bakover og kvalte en gjesp. -Leveomkostningene har steget med syvogsytti prosent siden før krigen, sa han. Så reiset han seg og gikk ut på balkongen.[...] En stuepike kom inn med et rullebord fullt av sjampanjeglass." (Nedreaas, s. 461)). Wiki beskriver dessuten splittelsen i befolkningen slik: "Selv om Norge offisielt var nøytralt, holdt mange nordmenn med den ene eller den andre av de krigførende maktene. I handels- og skipsfartsmiljøene langs kysten, blant yngre akademikere hadde man ofte i utgangspunktet sympati for Storbritannia, mens eldre akademikere, embetsmenn og offiserer gjerne var knyttet til Tyskland." Jeg kan tenke meg Bergens innbyggere måtte ha et splittet syn på maktene. Dette kommer ikke like godt frem i romanen annet enn i rykteflommen og behandlingen av tyskvennlige bestefar Simon. Derimot lar Nedreaas sine voksne hovedpersoner gjerne diskutere kommunismen og Russland, med snert mot kapitalismen representert ved det gode borgerskap hos Elias Rachlev. Jeg forstår Nedreaas var uttalt kommunist?

Men historien stopper ikke her, og hvordan går det så med Herdis? Heldigvis finnes det en oppfølger: Ved neste nymåne (1971)!