Bokelskere.no

Jeg leste «Mitt liv som rotte» av henne i fjor sommer, og likte den godt. Har hatt «Blond» på lese-lista mi ganske lenge, men den blir stadig forskjøvet av andre bøker. Den er en roman om livet til Marilyn Monroe, men jeg har egentlig litt blandede følelser overfor romaner om historiske personer fordi det er lett å oppfatte den som en biografi. At boka er på nærmere 800 siden har nok også bidratt til at den har havnet bakover i køen. Haralds anbefaling under her av «Kartago» høres i grunnen mer fristende ut, så jeg tror jeg setter opp den på lista i stedet :-)

Anbefales om du liker romaner bygd på historiske fakta

Om du liker å lese romaner som strekker seg ut i tid, som lar deg bli godt kjent med karakterene og som favner vidt i tematikk, da er Nino Haratischwili sin roman Det åttende livet (Til Brilka) en roman du vil elske. Den er svær! Både rent konkret, siden den er på nesten 1200 sider, men også fordi den klarer å holde en rød tråd gjennom alle disse sidene.

Romanen tar oss med gjennom det som i Georgia er kjent som «Det røde århundret». Forfatteren er selv født i Georgia, men bor i Tyskland og skriver både på georgisk og tysk. Hun forteller historien til fødelandet sitt- og det gjør hun på utmerket vis.

Romanen starter i begynnelsen av det tjuende århundre i en georgisk familie som har noe som særegent som en hemmelig oppskrift på varm sjokolade med magiske egenskaper. Datteren Stasia er den utvalgte til å arve oppskriften- og hun får streng beskjed om kun å bruke oppskriften i helt spesielle anledninger og til å holde innen familien. Hvorfor faren var så streng i formaningene, skjønner vi utover i fortellingen. Faren ønsker å starte sitt eget «Chocolaterie» og at hjembyen Tblisi skal bli en Georgias Paris. Han er inspirert av Vest-Europa og ønsker at Georgia skal bli et demokrati. I 1918 erklærer også Georgia seg som uavhengig, demokratisk republikk, men gleden er kortvarig, bare fire år etter er landet blitt en del av «Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk». Romanen går helt fram til i dag- og forteller både Georgias og sjokoladefabrikantens historie.

Vi følger familien gjennom generasjonene fra Stasia og hennes halvsøster Kristine, Stasias barn Kostja og Kitty, barnebarnet Elene, oldebarna Daria og Nitsa og til slutt Brilka som fortellingen er stilet til. I beretningen om disse fiktive personenes liv, er det historiske omrisset med og vi møter også historiske personer underveis, blant annet Stalin som i romanen går under benevnelsen «Generalissimus». Vi alle disse menneskene får vi et unikt innblikk i Georgias historie i en roman der det er kvinnene som har hovedrollene.

Det er så mye som er bra med denne romanen; Det feministiske perspektivet, de helstøpte karakterene, miksen mellom historiekunnskap og det å se hver enkelt menneskes skjebne. I tillegg flyter språket lett og elegant hele veien. Forfatteren tar seg tid til å se ulike hendelser fra hver av romankarakterens perspektiv og vever livene deres sammen til et vakkert teppe, slik omslagsmotivet viser.

Er det noe jeg skal si trekker ned med romanen, må det være at den er svært omfangsrik. Den kunne kanskje vært slanket noe i antall sider, men kommer du deg først godt inn i teksten, er det også godt å være der lenge!

«Ungdomstidens leseerfaringer er skjellsettende. Som barn og unge leser vi med en innlevelse og en besatthet som for mange, kanskje de fleste, går tapt med årene. Det er sterke forbindelser som skapes, og sorgen over å måtte forlate mennesker vi har levd sammen med i intense lesetimer, kan være stor. «Disse menneskene som hadde fått oss til å gispe og hulke, dem skulle vi aldri få se igjen, vi skulle aldri få vite noe mer om dem», som den franske forfatteren Marcel Proust skriver når han minnes barndommens lesestunder.
Om lesingen foregår i det stille, minner den oss til gjengjeld på at vi ikke er alene om følelser som ensomhet eller skam, eller forelskelse og glede for den saks skyld. Selv om forfatterne vi leser, ikke nødvendigvis har brukt våre ord, eller sett tingene helt på vår måte, har vi likevel delt noen felles erfaringer, eller like ofte: De åpner opp for et nytt blikk på den verden vi tror vi kjenner.
Noen har vært her før oss og blåst liv i ordene.»

Det skjer at jeg stiller meg spørsmålet om det er så viktig å bruke tid på å lese bøker. Særlig perioder der jeg leser lite. Da hjelper det på å lese bøker som boken Leselyst Om bøker, liv og litteratur av litteraturprofessor Tone Selboe. Jeg har en del bøker med samme tema i bokhylla. Boken til Tone Selboe har jeg lånt, men jeg bør kjøpe den. Fordi den er av de bøkene jeg kan lese flere ganger.

Når jeg leste sitatet over som er i det første kapitlet, kom tanken: hvordan hadde mitt liv vært uten bøkene jeg har lest fra jeg var barn og frem til i dag. Boken til Selboe får meg til å se verdien det har gitt meg. Takknemmelighet for at vi har bibliotek. Det er som Vamp synger:

«Så takk ska du ha, kjære gud, Eller kim du nå va? Du så fant opp dei finaste ting.»

Tone Selboe skriver om bøker jeg har lest, og bøker som jeg ikke har lest. Minner meg på bøker jeg har tenkt å lese. Bøker jeg må lese om og igjen Hun setter litteratur i sammenheng med mange temaer.

Fra temaet Kjærlighet:

«Verken lesing eller skriving foregår i et tomrom. Alle vi som leser, enten vi er alminnelige lesere eller berømte forfattere som Dante og Proust, inngår i et fellesskap som utgjør en slags stille samtale, eller kanskje riktigere: et ekkokammer av mange stemmer. Når jeg leser om Francesca og Paolo, rykker derfor uvilkårlig minnet om min egen første store kjærlighet smertelig nær. Også den var uløselig forbundet med svik og med lesing, og om den ikke akkurat ga opphav til stor litteratur, så endte den, slik føltes det i hvert fall den gang, i et slags lite helvete.»

Om Smak der hun viser til hva Virginia Woolf uttalte:

«Smaken kan nok trenes og temmes gjennom lesing, og vi kan til en viss grad lære å kontrollere den, men det krever lesing og atter lesing før vi kan se allmenne og ikke bare personlige kvaliteter ved et litterært verk, kvaliteter som binder verker sammen i grupper, kategorier eller sjangre. Uansett hva vi leser og vurderer — dramaer, dikt, romaner, biografier eller historiske verk — vår egen personlige smak bør ifølge Woolfvære vår viktigste veileder: Vi lærer ikke bare gjennom opplysning og tanke, vi lærer vel så mye gjennom følelsen. Vi skal ikke skamme oss over det vi leser og liker, vi er selv den viktigste dommeren! Det synes jeg er et godt råd å ta med seg.»

Til slutt en smakebit fra Gjenlesing:

«Den litteraturen som klarer å ryste og skake oss, selv om vi har lest den mange ganger før, slutter aldri å forundre. Jeg opplever det ofte når jeg skal forberede en bok til undervisning: Jeg tar den opp for å lese den igjen; tenker i utgangspunktet at det strengt tatt ikke er nødvendig, for jeg kjenner den jo så godt, men så opplever jeg ord, setninger og tanker som nye og slående, som om jeg enda en gang blir tvunget til å tenke på hva de betyr, ordene på siden, og jeg blir revet med og oppslukt av lesingen, men må også tenke gjennom egne ord og standpunkter igjen, slik at jeg nesten blir fremmed for meg selv.»

For mange er romanen "Alkymisten" det første mange tenker på når man hører forfatternavnet Paulo Coelho, en roman som mange har et elsk-hat forhold til og som man gjerne definerer hele hans forfatterskap på hvis det er det eneste man velger å lese av han. Men hans forfatterskap rommer mye mer enn bare en fortelling om en som leter etter sin egen lykke i livet,

Coelho har blant annet skrevet biografiske romaner om historiske personer og hendelser som kan gi en annen vinkling om dem og det som har skjedd enn det biografiske og historiske sakprosabøker kan gi. "Spionen" er en av dem der Coelho prøver å komme nærmere den kvinnen som kalte seg selv for Mata Hari enn de over 100 år gamle historiske kildene har etterlatt seg.

Hvem er denne kvinnen? Er hun noe mer enn bare en "lettkledt" utfordrende dansende kvinne på begynnelsen av 1900-tallet, og en mulig "påstått" spion for Frankrike eller Tyskland under første verdenskrig som til slutt kostet henne livet? Eller var det frigjortheten som "drepte" henne da samfunnet egentlig fryktet at "moralen" kunne blitt ødelagt av kvinner som henne? Og hvordan havnet hun opp i alt dette i utgangspunktet, da det virket som hun kom fra og giftet seg inn et hjem mange kvinner ville ha drømt om å leve i?

I fiksjonens form kan Coelho gå inn i hodet på henne å skrive både hennes egen personlige etterlatte brev og hennes advokat/en beundrer tilsvar (en slags etterord) til det som skjedde etter at hun ble henrettet. En fin måte å bli bedre kjent med denne mystiske kvinnen som egentlig ikke var så mystisk i virkeligheten.

Selv om dette ikke er en biografi over Mata Hari liv og virke, så har Coelho gjort en veldig bra studie om denne kvinnen i tillegg til han i sin etterord tipser om videre lesning for de som vil bli bedre kjent med en misforstått historisk og frigjort kvinne.

Dette er det man i utlandet kaller en "wild ride". Allerede samtids-rammefortellingen er morsom i seg selv, men det historiske, egentlige plottet er ellevilt. Jeg lo høyt flere ganger, noe jeg sjelden gjør av romaner. Vekslingen mellom tider, stiler, sjangre og lynner er eksepsjonell. Ibsen selv (?) er akkurat som man kunne forestilt seg.

En viss interesse for Ibsen og hans tid hjelper nok på opplevelsen av boka. Så er man jo avhengig av å bli truffet av alt fjaset og alle påfunnene - humor er humor og folk er forskjellige. Meg traff det midt i hjertet.

Det er noen titalls sider til slutt som er fullstendig bortkasta og hvor jeg nok savner en strengere redaktør. Når jeg anbefaler boka til andre, så er det med råd om å hoppe over dette partiet. At jeg likevel gir maks skår kan virke selvmotsigende, men jeg kan ikke annet når så store deler av boka traff helt og fullstendig perfekt.

Er det noen som brenner inne med gode anbefalinger til romaner, gjerne historiske, der livet på havet er en rød tråd? Synes også det er spennende med historier fra virkeligheten om forlis og maritime krigshendelser. Bøker jeg liker i denne gaten, eller fjorden, for å nevne noen er: En sjøens helt, Vi de druknede, Jomsvikingen, Morfar pustet med havet, Robinson Crusoe, Full storm! og Bare en kom tilbake.

En underholdende og lettfattelig gjennomgang av norsk litteraturhistorie. Her går vi raskt gjennom hulemalerier, helleristninger, runer og skriftruller og boktrykkerkunsten og videre gjennom alskens fortellerkunster som folkeviser, folkeeventyr, sagn, teater, dikt, noveller og romaner. De viktigste forfatterne blir snakket om, som Petter Dass, Ludvig Holberg, de fire store (Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Alexander Kielland), Amalie Skram, Camilla Collett, Knut Hamsun, Johan Sebastian Welhaven, Ivar Aasen, Jon Fosse, Dag Solstad, André Bjerke osv..

Jeg lyttet til lydboken, og den var innlest av forfatteren selv. Det likte jeg. Knut Nærum har meget god diksjon og humoristisk brodd i tonefallet sitt. Det er en fordel når han får meg til å le (og det gjorde jeg ofte), men det er en ulempe når jeg vil ta til meg seriøs kunnskap. Det var jo av og til litt vanskelig å skille mellom vitser og fakta, for tonefallet hans avslører egentlig ikke forskjellen der det trengs, så her man må man være på vakt. Dessuten tror jeg noen av vitsene blir mer morsomme når man faktisk har bedre kjennskap til både den historiske konteksten så vel som den biografiske eller verkspesifikke. Hvis boken er rettet mot nybegynnere, kunne han ha spart seg for disse. Hvis boken er rettet mot de som kan mye fra før av, da er det nok kjempebra, men hvorfor vil man da lese denne boken?

Siden Nærum bare går fort og gæli gjennom alle forfattere og deres verk, blir det strengt talt ikke en ordentlig gjennomgang, men mer en humoristisk oppramsing av det viktigste som er verdt å merke seg i norsk litteraturhistorie. Hvis man aldri har studert norsk litteratur før, kan dette være et flott sted å starte, altså. Da kan man bare undersøke grundigere de forfatterne man blir mest nysgjerrige på i etterkant. Det er synd at man faktisk må det, men flott at man blir introdusert for dem.

Tenkte egentlig å gi Nærum terningkast tre for dette her, men han får en ekstra prikk på terningen siden han var så flink til å lese.

Ja da, jeg har sterke meninger og står på mitt. Sånn er det med den saken.