Bokelskere.no

Den hvite dronningen er en spennende og interessant roman for dem som er glade i historiske romaner med rojalistisk innhold og en god dose renkespill og kjærlighet. Jeg koste meg.

Helt enig. Leste den da den kom ut i Norge. Ken Follett er vanligvis ikke en mann av få ord når det er snakk om historiske romaner, men siden jeg er av dem som elsker tykke historiske bøker ble denne også en flott leseropplevelse.

Vurderer en gang i fremtiden å lese både "Stormenes tid 1og2" og "I all evighet" samlet, for det var mange år med mye lesing mellom disse romanene, og jeg satt ofte og tenkte: hvem var nå det? hvilken rolle hadde nå denne personen i "ST"? Kanskje en fin start på pensjonsalderen om noen år. Eller på en lengre ferie.

Det finnes så mange fagområder, og innenfor historiefaget vil jeg si at Tore Skeies roman "Alv Erlingsson, fortellingen om en adelsmanns undergang" er et ypperlig supplement til faglitteraturen. Den gir et spennende innblikk i norsk og nordeuropeisk middelalder, samtidig som den er svært kildenær. Forfatteren skriver ikke noe han ikke kan stå inne for. Han forteller den spennende historien om Alf Erlingssons liv og de begivenheter som utspant seg i samtiden, men han lar ikke personene snakke eller tenke på egen hånd, han bare antar hva de må ha tenkt og hvorfor de har handlet som de gjorde. Og det gledet mitt hjerte, - jeg er dessverre blitt så skeptisk til historiske romaner på mine gamle dager;)

Det er godt å se at du, til tross for din skepsis til historiske romaner, allikevel har funnet litteratur innenfor skjønnlitteraturen som på en god måte supplerer "historiefaget". Kanskje burde jeg rødme av skam over manglende kunnskap og kjennskap til "Alv Erlingsson". Er dette litteratur du anbefaler selv om "historiefaget" ikke er min gren. Hva er grunnen til den skepsisen du nevner vedr. historiske romaner? Gjør meg nysgjerrig.

Jeg er nok litt "yrkesskadet" fordi jeg jobber med historisk kildemateriale til daglig. Og en negativ bi-effekt av det, er at jeg fort stiller skeptiske spørsmål når jeg leser historiske romaner, à la "hvor har han/hun nå det fra, kan det stemme?", eller "det var da ikke sånn?".
Og man bør nok i alle fall være litt historisk interessert for å sette pris på "Alv Erlingsson", for den kan kanskje bli litt tørr og lite spennende for en som ikke verdsetter nettopp det at den formidler historien så riktig som mulig. Men Skeie fikk en pris for boka, for beste popularisering av fagstoff, el.l.

Roy Jacobsen passer for alle aldre. Hans historiske romaner, særlig fra nyere tid, burde være stoff for farmødre å kjenne seg igjen i. Ellers har jeg god erfaring med farmødre og krim. De liker spenning og action! :)

Det er ikke denne typen bøker jeg vanligvis leser. Jeg leser ikke så mange historiske romaner med sykdom og elendighet som tema. Hva var det som fikk meg til å lese akkurat denne? Gaute Heivoll har fått rosende kritikk for sin forrige roman “Før jeg brenner ned”. Jeg har dessverre ikke rukket å lese den enda, men jeg startet like godt å bli kjent med Heivoll gjennom hans siste roman, da jeg fikk en gylden anledning til det gjennom ARK som en av høstens lesevenner.

Og skal jeg først lese historiske romaner med sykdom og elendighet som tema, var ikke dette noe dårlig valg.

Først litt om handlingen:

Året er 1775 og en mengde mennesker sendes ombord i et skip fra Sør-Norge til København til Kong Fredriks hospital for å bli behandlet for en epidemisk sykdom. Vi blir kjent med en far og datter, kvinne med spedbarn, gutt med stokk, en eldgammel mann, legen Deegen. Historien fortelles gjennom en far som i utgangspunktet er frisk, men får være med sin tiårige datter over havet. Hans kone og andre datter har han mistet i den dødelige epidemien.

Det gamle treskipet tar noen dager over havet, det er vinter og delvis dårlig vær. Pasientene er svært syke og vi følger deres smertefulle kamp for overlevelsen. Noen overlever ikke. Farens kjærlighet for sin datter, hans uro og håp, deres tafatte kommunikasjon, skildres godt og vart. På Kong Fredriks hospital blir han isolert fra datteren, fordi de syke ikke får ha kontakt med andre enn legene og sine medpasienter.

På bokas omslag står det: “Kongens hjerte er et tett og intens menneskelig drama, basert på en sann historie…”

Ja, det er et meget intens menneskelig drama. Dystert, mørkt, trist, med glimt av håp, og med mye kjærlighet. Dette er en bok jeg måtte lese sakte. Noen avsnitt, noen sider måtte jeg lese flere ganger. Språket et tett, detaljert, sakte, til tider veldig vakkert. Det er mange nydelige formuleringer og metaforer, som gjør at man bør ta seg tid til å nyte språket, ikke bare sluke boka. Jeg forstår at Gaute Heivoll er kritikerrrost.

Her er et eksempel: “…og da de var kommet ut på det åpne havet, var kysten blitt en svak kullstrek i havdisen, mens kirka fløt som en isfugl midt mellom havet og himmelen.”

Det er også gode detaljerte skildringer om det som ikke er så vakkert, som hvordan sårene behandles og om kroppslige sykdomstegn og forfall. Jeg fant fort ut at jeg ikke kunne spise samtidig som jeg leste denne boka. Ikke akkurat en koselig kombinasjon for den tandre leser.

Kongens hjerte er en bok jeg kommer til å ta frem flere ganger. Jeg vil helt sikkert følge denne forfatteren og lese hans tidligere bøker. Boka anbefales.

Jeg liker også historisk krim. På samme måte som jeg også synes at det er interessant å lese vanlige historiske romaner (Så sant handlingen er lagt til en tid som jeg har begrensede kunnskaper om). De to første bøkene av Kurt Aust om Peter og Thomas har jeg alt lest. De to neste står på vent. Ellis Peters og Roy Clements er helt ukjent for meg. Jeg skal merke meg dem. Du nevner også C.J.Sansom: Er det han som har skrevet "Vinter i Madrid" om den spanske borgerkrigen? Visste ikke at han også skrev historisk krim. De klassiske krimbøkene fra Storbritannia kjenner jeg naturligvis til. Men ærlig talt, jeg er litt lei av å lese om britisk overklassemiljø der privatdetektiver gjør hele jobben. Da synes jeg det er mer mangfoldig og varierende å lese moderne politikrim (gjerne svensk eller dansk). André Bjerke/Bernhard Borge er naturligvis et "must". Ellers var jeg faktisk en gang i tida også fan av Waldemar Brøgger. I bokhyllene mine har jeg 4 bøker av ham (Hevneren på Hagan, Morfindoktoren nekter seg skyldig, Spedbarn kidnappet i Frognerparken og Morderen pluuker fluesopp). Det er mange tiår siden jeg leste disse. Mon tro hvordan jeg ville oppfatte dem i dag? De andre norske du nevner, er helt ukjente for meg.

Dette er da altså oppfølgeren til I sverdets tid, men føler at den ikke er like bra som første bok. Det ser ut som de har vært litt stresset i prosessen med utgivelsen. Men når det skal sies, så var dette også en kjempe god bok. Jeg er fortsatt glad i hvordan karakterene gjør seg og det er veldig spennende, særlig mot slutten. Jeg følte jeg ble mer glad i hovedpersonen også, Sigurd Lavard. Om man liker historiske romaner bør man lese I sverdets tid og Kongedrapene. Og bare for å ha sagt det, så er de mye mye bedre en Arnserien:)

Sissel Lange-Nilsen er det lenge siden jeg har lest! "Våren" husker jeg godt. Men det var flere, var det ikke? Jeg husker ikke om det var frittstående romaner eller om det var de hang sammen? Gode, historiske romaner var det i hvert fall! Jeg skal lete i boklisten...