Du kan prøve antikvariater.....jeg vet om antikvariat.net som det lå lenke til på siden til boken (men de hadde den ikke), bokbua.no, og det er fler. Hvis du søker her på bokelskere.no på "antikvariat" får du kanskje opp en av trådene der flere lenker står nevnt.

Biblioteket er utrolig viktig - både litterært og som en møteplass, slik mange andre har nevnt. Når det gjelder digitalisering, er Nasjonalbiblioteket i full gang med dette, og du finner mengder med bøker på Bokylla.no - også Damian av Herman Hesse. Aberet er at du ikke kan laste ned bøkene, men må lese dem på skjermen.

Et annet tips er Antikvariat.net Her kan du søke etter, bestille og kjøpe brukte bøker fra en rekke antikvariater.

I biblioteket mitt har jeg 30 bøker i denne serien, det er mulig at det finnes enda flere. Disse bøkene kan kjøpes i de fleste antikvariater, og er et bevis på at kvalitet ikke nødvendigvis har ublue priser.

Enig! Man finner utrolig mye spennende og interessant på antikvariater. Dessverre blir det færre av dem..

Noe jeg synes er underlig her på bokelskere.no er at selv om man har nesten 2400 bøker registrert her, så har man bare mellom 50 og 70 felles bøker med de andre som har like stor samling eller kanskje mer enn dobbelt så mange bøker som meg. Jeg kjøper bøker når det er posesalg i antikvariater, loppemarked osv. Kjøpte flere poser med norske historiske verk og kunstbøker utgitt i første halvdelen av 1900 tallet da Deichmanske hovedbibliotek hadde opprydding og stort boksalg (loppemarked) våren 2013. De skal flytte til et nybygd bibliotek i Bjørvika på sjøsiden av Oslo Sentralstasjon, som nærmeste nabo til Operahuset og det nye Edvard Munchs museum (Lambda) i slutten av 2016 eller tidlig 2017. "Foreløpig opererer biblioteket med at 500.000 av totalt 800.000 bøker skal bli med til Bjørvika. Tallet omfatter både bøker og tidsskrifter, CD-er og DVD-er. Det betyr at rundt 300 000 ikke blir med." og "- Hva skjer med alle bøkene dere skal bli kvitt? - Det som er brukbart og som vi har overflod av, har vi solgt på loppemarked. Vi hadde loppemarked i vår." Kilde: http://www.aftenposten.no/kultur/Deichman-ma-kvitte-seg-med-300000-boker_-CD-er-og-DVD-er-7231527.html#.UhCQC5KpUZk

Mesterlig!

Selv om jeg elsker Mario Vargas Llosas romaner - i alle fall de langt fleste av dem - må jeg innrømme at jeg har en hel haug med uleste bøker av ham liggende på vent - og der ligger de i godt selskap med mang en litterær perle. Mange av Llosas bøker har jeg til og med jobbet hardt for å få tak i fra antikvariater. Så langt har jeg på bloggen min omtalt seks av Llosas bøker samt en film ("Bukkefesten"). Og det er på høy tid å lage en slagplan slik at jeg får lest de øvrige bøkene hans!

Som kjent mottok den peruanske forfatteren (f. 1936) Nobels litteraturpris i 2010 - med følgende begrunnelse: «for sin kartografi av maktstrukturer og sine bitende bilder av den enkeltes motstand, opprør og nederlag».

Mario Vargas Llosa skrev romanen "Det grønne huset" - eller "La Casa Verde" som den heter på spansk - i 1967. Han hadde så vidt fylt 30 år da han skrev boka, som utkom på norsk for første gang i 2012. Gyldendal forlag har i den forbindelse benyttet oversetterne Kari og Kjell Risvik - oversettere jeg fremdeles mener er i den tyngre klassen, tross kritikken som har rammet dem det siste året. Denne oversettelsen er for øvrig glitrende!

Det er sannelig ikke enkelt å skulle lage et kort handlingsresyme over innholdet i "Det grønne huset"! Ikke et langt et heller, bare så det er sagt. Etter å ha lest boka, sitter jeg nemlig igjen med en følelse av at en gangs gjennomlesning av boka er utilstrekkelig for å forstå alt. Så er det vel rett og slett slik at dette er en bok som fortjener å bli lest flere ganger. Romanen er nemlig meget kompleks og komplisert, og - det er jeg veldig sikker på - hører blant dem som vokser seg større og større for hver gang man begynner på nytt. For nye lesere ønsker jeg å gi følgende råd: les sakte, les konsentrert! Og ikke gi opp selv om de først hundre sidene - nær sagt som vanlig for Llosas bøker - nærmest er ugjennomtrengelige! Boka er nemlig helt rå i sin beskrivelse av et lite samfunn i Perus jungel. Og bare av den grunn er det vel verdt å jobbe litt for saken!

"Sersjanten kaster et blikk på søster Patrocinio, og spyflua sitter der fremdeles. Lekteren ligger og dupper i det grumsete vannet, mellom to vegger av trær som det står en het, klebrig dunst opp fra. Sammenkrøpet under presenningen, med bar overkropp, ligger soldatene og sover, skjermet mot den grønngule middagssolen: Småens hode hviler på magen til Tjukken, svetten siler av Lysluggen, Svarten grynter med åpen munn. En parasoll av moskito følger lekteren, mellom kroppene svirrer sommerfugler, veps, feite fluer. Motoren durer jevnt, får et bakslag, durer igjen, og losen Nieves holder i roret med venstre hånd, med høyre røyker han, og det brune og garvede ansiktet fortrekker ikke en mine under stråhatten. Det var noe galt med disse villmennene, hvorfor svettet de ikke som andre mennesker?" (side 9)

Med denne innledningen på bokas første kapittel skjønner man at språket er helt mesterlig! Ikke bare det, men måten Llosa beskriver det lille samfunnet ute i jungelen, langt fra folk, et degenerert og dysfunksjonelt samfunn - det er helt i klasse for seg! Så får det heller være at han godt kunne ha kostet på seg et avsnitt eller to i teksten. Selv måtte jeg bla meg frem i boka, og lykkelig kunne jeg konstatere at det kun var det første kapittelet som var avsnittløst eller riktigere: ett sammenhengende avsnitt fra ende til annen. At handlingen i boka heller ikke er skrevet kronologisk, gjør ikke lesingen noe enklere. Eller at mange av personene i boka opptrer under flere navn ...

Handlingen i boka er lagt til første halvdel av det 20. århundre. Det meste av det som skjer finner enten sted på en misjonsstasjon hos noen nonner i Santa Maria de Nieva langt inne i jungelen, eller i Piura, nærmere bestemt i tilknytning til bordellet Det grønne huset. Et bordell som drives av Don Anselmo, en fremmedkar som ankommer stedet en dag, og som ingen vet hvor kommer fra.

"Så sterkt ønsket de seg kvinnfolk og nattlig underholdning, disse utakknemlige lømlene, at til slutt måtte himmelen (djevelen, med horn og det hele, mener pater Garcia) gi dem det de ønsket seg. Det var slik det gikk til at det oppsto, støyende og løssluppent i nattetimene, Det grønne huset." (side 34)

Oppi all umoralen og alt det dysfunksjonelle - hvilke vilkår kunne kjærligheten ha i disse omgivelsene? Svært dårlige, er jeg redd. Det vitner ikke minst historien om Bonifacia om. Den unge og uskyldige indianerjenta som vokser opp hos nonnene og som forelsker seg i den demoraliserte sersjant Litume, uten å skjønne at hun går fra asken til ilden. For det følger ingen romantisk himmel med sersjanten - bare forfall. Så ender også Bonifacia opp som prostituert på bordellet Det grønne huset. Et ekteskap med sersjanten kan ikke beskytte henne mot en slik sjebne.

Forargelsen over stedets umoral finner ingen klangbunn hos majoriteten på stedet, og selv presten står maktesløs. Og jo bedre vilkår handelen har, desto verre å få bukt med all umoralen ... Og så rystes man over menneskesynet den hvite mann legger til grunn i sitt møte med indianerne, mennesker som knapt tillegges vanlige menneskelige egenskaper og som av den grunn er lite verdt i det store og hele.

Etter å slitt meg gjennom boka, hvor ingenting kom gratis, men måtte jobbes og svettes frem, er jeg uansett ikke i tvil om at boka er et mesterverk! Med så sterke miljøskildringer som dette, og med et persongalleri det står respekt av å skape i en alder av tredve år, med et språk det er få forunt å prestere ... En tekst så fortettet med mening, der intet ord er overflødig, men nøye uttenkt i sin sammenheng ... Ja, da må det bli terningkast seks! Og så vet jeg allerede nå at dette er en bok jeg koste på meg å lese på nytt med tid og stunder!

Og til alle bokelskere som elsker å utfordre seg selv: løp og kjøp!

En politisk roman om dødsstraff

Jeg kan egentlig ikke huske når mitt forhold til Albert Camus (f. 1913 d. 1960) oppsto, men det jeg vet er at jeg for alvor begynte å lese bøker av ham på midten av 1990-tallet.

Da en av boksirklene mine valgte ut "Den fremmede" for samlesing, fant jeg frem mitt eksemplar av boka - en utgivelse fra 1992, som Gyldendal i sin tid sto bak. Gyldendal har for øvrig utgitt boka på nytt, og den utgaven som i dag er tilgjengelig, utkom i 2006 - som en del av deres etter hvert omfattende klassikerserie i pocket. I tillegg inngikk "Den fremmede" i samlingen av Århundrets bibliotek fra De norske bokklubbene i sin tid - en serie hvis bøker man i dag er henvist til å finne på antikvariater og loppemarkeder, ut fra hva jeg kan se. For øvrig litt interessant at prislappen på min bok viser at jeg betalte kr 157 for den for nesten 20 år siden - mens den samme boka i dag (riktignok i en noe kjipere pocket-utgave) koster kr 149 ...

Albert Camus mottok Nobels litteraturpris i 1957, og tre av bøkene hans ("Den fremmede", "Opprøreren" og "Pesten") er nevnt i 1001 bøker du må lese før du dør. "Den fremmede hører, til tross for sitt beskjedne format, til hovedverkene i det 20. århundrets litteratur", kan jeg dessuten lese på bokas smussomslag. Med "Den fremmede" fikk Albert Camus sitt gjennombrudd som forfatter i 1942. Det bør også nevnes at han var en samtidig og nær venn med Jean-Paul Sartre. Selv om han har utgitt en rekke bøker, har han kun skrevet fem romaner, hvorav tre ble utgitt mens han levde ("Den fremmede", "Pesten" og "Fallet" - de mest kjente og mest leste av hans bøker), og to etter hans død. De resterende bøkene er for en stor del av filosofisk og eksistensiell karakter. Interesserte kan lese mer om ham på Wikipedia.

Bokas jeg-person er Meursault, "en fremmed på jorden". Han lever et nokså beskjedent og ubemerket liv i Alger da moren plutselig en dag dør. Moren har i den senere tid bodd på et gamlehjem, og Meursault har ikke vært den flinkeste til å besøke henne. Ikke tror han at moren ville hatt godt av besøk fra ham, og dessuten ville reisen frem og tilbake ha tatt den lille fritiden han hadde til disposisjon.

I første del av boka ber Meursault om to dager fri fra jobben for å reise i begravelsen - dvs. først for å våke over den avdøde moren en natt og så delta i selve begravelsen. Han merker at sjefen ikke liker at han må ta fri fra arbeidet, og dette får ham til å unnskylde seg. Han kan jo ikke noe for at moren er død. Han tror at noe av årsaken til at sjefen ikke er særlig fornøyd er at han skal ha fri i to dager rett før en helg - og at han på den måten ville få en "hel liten ferie på fire dager" - og det kan han forstå! Sjefens misnøye med at han helt ufortjent får en slags ferie, altså ... Etter å ha spist på kaféen til vennen Céleste, drar han avgårde med to-bussen.

Mersaults måte å beskrive sin deltakelse i morens begravelse understreker det faktum at han på en måte lever på siden av sitt eget liv. Han er først og fremst en observatør og i liten grad en deltaker i sitt eget liv.

Dagen etter begravelsen treffer Meursault Marie Cardona da han tar seg et bad i sjøen. Dette blir innledningen på et forhold dem i mellom, som først starter med et kinobesøk og som deretter ender med at hun blir med ham hjem. Så blir han blandet opp i et drama med en tvilsom nabo om en kvinne, og dette skal bli innledningen til et drama som ender med at han ved et slumpetreff kommer til å ta livet av en araber. Det var aldri hans mening å ta livet av araberen, men den ulidelige varmen den dagen samt det forhold at han fravrister sin tvilsomme venn revolveren for å forhindre at han skal foreta seg noe dumt, gjør at dette bare skjer ...

I annen del av boka - den mest interessante, synes jeg - er Meursault arrestert for mordet på araberen. Vi følger ham i tiden etter arrestasjonen, og noe av det som gjør sterkest inntrykk på Meursault - og også på meg - er hans møte med fengselspresten. Meursault er ikke en troende, og dette finner presten det vanskelig å forholde seg til.

"... han avbrøt meg og kom med en siste formaning, idet han reiste seg i sin fulle høyde og spurte om jeg trodde på Gud. Jeg svarte nei. Han satte seg indignert ned. Han sa at det var umulig, at alle mennesker trodde på Gud, selv de som vendte seg bort fra Hans åsyn. Dette var hans overbevisning, og dersom han noen gang skulle komme til å tvile på det, ville ikke hans liv ha noen mening lenger. "Er det det De vil," skrek han, "at mitt liv ikke skal ha noen mening?" Så vidt jeg kunne skjønne, hadde ikke det noe med meg å gjøre, og det sa jeg til ham. Men han holdt allerede Kristusfiguren foran seg tvers over bordet og stakk den opp i øynene på meg mens han skrek vilt: "Jeg er kristen, jeg. Jeg ber Ham om tilgivelse for dine synder. Hvordan kan du la være å tro at Han har lidd for deg?" Jeg la godt merke til at han sa du til meg, men nå hadde jeg fått nok. Det ble stadig varmere i rommet. Som vanlig når jeg vil bli kvitt en som jeg ikke orker å høre på, lot jeg som jeg var enig. Til min overraskelse triumferte han: "Der ser du, der ser du," sa han. "Du er troende, ikke sant, og du vil sette din lit til Ham?" Selvsagt sa jeg nei enda en gang. Han falt sammen i lenestolen igjen." (side 71)

Men om møtet med presten bærer preg av å være fullstendig absurd, blir ikke møtet med påtalemyndigheten noe mindre absurd. For her må den godeste Meursault stå til rette for alle sine synder, og man kan saktens lure på hva han egentlig skal dømmes for ... At han ikke husker sin mors alder, at han ikke var særlig flink til å besøke henne, om han var snill eller ikke snill mot naboens hund eller om det var amoralsk å innlede et kjærlighetsforhold allerede dagen etter morens begravelse ... Ja, påtalemyndighetens talsmann går heller ikke av veien for indirekte å ville dømme ham for fadermordet som skal opp til doms dagen etter - for har han ikke egentlig tatt livet av sin mor også, der hun satt og vansmektet på gamlehjemmet og ventet forgjeves på besøk fra sin kjære sønn? Det er ikke den ting man ikke vet å bruke mot ham. Til og med at han fremstår som intelligent får plutselig en negativ klang. Og slik vil påtalemyndigheten bruke alle midler for å få ham dømt til lovens strengeste straff - halshugging - og ikke etter en mildere bestemmelse som kun gir fengselsstraff. Det er av avgjørende betydning å få brakt på det rene hvilket motiv Meursault hadde for å begå drapet på araberen, men uansett hvor mye han understreker at han ikke hadde noe motiv, at det hele skjedde ved et uhell, snakker han for døve øver.

"Jeg fulgte med og kunne oppfatte at de mente jeg var intelligent. Men jeg forsto ikke helt hvordan det kunne ha seg at det som hos en alminnelig mann var verdifulle egenskaper, kunne bli brukt som et knusende bevismateriale mot en som var skyldig. Det var i alle fall dette jeg merket meg, og jeg hørte ikke noe mer av det anklageren sa, før han utbrøt: "Har han så i det minste gitt uttrykk for anger? Aldri, mine Herrer. Ikke en eneste gang under forhøret har denne mannen virket berørt av den avskyelige misgjerningen han har begått." (side 101)

Noe av det mest bemerkelsesverdige med hele denne kortromanen er måten historien er fortalt på. Fordi jeg ikke klarer å si det bedre selv, siterer jeg fra "1001 bøker du må lese før du dør":

"Den fremmede er preget av total flathet. Selv om historien omfatter et drap med etterfølgende rettssak, virker det ikke som om disse hendelsene har noen tyngde, som om de bare driver forbi på sidene. Det blir klart at dette er helt avgjørende både for fortellingens hensikt, dens svært omdiskuterte forhold til eksistensialismens filosofi og pussig nok for dens lesbarhet. Med omhyggelig enkelthet forankrer Camus sin historie både i hverdagen og i fabelen, og det overlates til leseren å finne ut av denne tvetydigheten."

Resten av artikkelen om "Den fremmede" i "1001 bøker" er meget interessant lesning. Noe av det jeg likevel savner her er en slags drøftelse rundt hvor politisk Camus, mannen som i litteraturhistorien betegnes som en rebell og som "talte imot all legitimering av vold og for menneskets rett til frihet og rettferdighet og til å ta ansvar for eget liv" (sitat fra bokas smussomslag), egentlig er når han beretter om Meursault. Denne mannen som riktignok hadde begått et drap, men ikke av en slik alvorlighet som han ender med å bli dømt for. Og fordi han dømmes til døden, og det i en tid der forsvaren i straffesaken ikke en gang våger å nedlegge noe som ligner på en påstand, fordi han ikke unødig vil provosere dommerstanden, så blir denne kortromanen en alvorlig protest mot dødsstraff som sådan. Det er vanskelig å tolke dette annerledes. Dødsstraff er en type straff som er fullstendig irreversibel når den først har trådt i kraft ... Er man død, så er man død, og da er det for sent å få omgjort en feil dom. Likevel skulle det ta nesten 40 år fra Camus roman utkom og til dødsstraffen (i 1981) ble avskaffet i Frankrike. Paradoksalt nok ble dødsstraffen i Norge til sammenligning avskaffet så sent som i 1979 - men med den vesentlige forskjell fra Frankrike at her til lands var dette en nokså sovende lovbestemmelse (ikke brukt siden landssvikoppgjøret etter krigen i 1948), mens den i Frankrike ble anvendt så sent som i 1977 ...

Kanskje er flatheten i fortellingen et uttrykk for fremmedgjøring i eget liv? En fremmedgjøring jeg for øvrig sjelden gjenkjenner i det virkelige liv, men som ikke helt sjelden finner sted i litteraturens verden, og som forfattere til alle tider har lekt seg med og dratt ut til det helt ugjenkjennelige, i alle sin konsekvenser. I den forbindelse er det nærliggende å trekke visse paralleller til "Postkontoret" av Charles Bukowski og "Duen" av Patrick Süskind. Men mens Albert Camus´jeg-person i "Den fremmede" fremstår fullstendig uberørt av de dramatiske hendelsene som blir ham til del, opprøres hovedpersonen i Süskinds "Duen" så totalt av en due at hele livet hans rakner på grunn av denne. Fremmedgjorthet i eget liv har de likevel til felles.

"Den fremmede" er en meget original og fiffig liten historie, som fortsetter å gjøre inntrykk på leseren (i alle fall på undertegnede) lenge etter at siste side i boka er vendt. Ja, jeg vil faktisk hevde at den gjør mer inntrykk etter at den er lest enn mens man leser den! For særlig mens jeg leste første del av boka, hvor en uendelighet av det som for meg fremsto som temmelige uvesentlige detaljer, ble halt ut og utbrodert nærmest til det kjedsommelige, opplevde jeg del to i boka som langt mer spennende. Like fullt er det betimelig å stille spørsmål ved om noe slikt som dette kunne ha skjedd i virkelighets verden - ja, om historien som sådan i det hele tatt er troverdig. Kan et menneske virkelig stille seg så til de grader likegyldig til sin egen skjebne at når det står mellom liv og død, så gjør man ikke sitt ytterste for å slippe unna? Om man så må lyve ... ? Men ikke ett øyeblikk vurderer Meursault å lyve, fatalistisk til det siste, og slik redder han kanskje sin egen selvfølelse og integritet, selv om han innser at intet - heller ikke dette - har noen som helst betydning. For alle skal vi dømmes til slutt - det er bare et spørsmål om når ...

Det fremstår som litt pussig å skulle trille terning for denne romanen, men i så fall ville jeg ha gitt den en fem´er. For først og fremst er dette etter min mening en politisk roman heller enn en litterær roman ... og det sier jeg vel vitende om at dette sikkert er som å banne i kirka ... Historien gjør inntrykk, den opprører, den får en til å tenke - men en brannfakkel, slik den må ha vært i 1942, er den ikke lenger ... I alle fall ikke i den vestlige del av verden! Som en politisk litteratur-pamflett mot dødsstraff, som jo fremdeles foretas rundt omkring i verden, kan den likevel ha sin funksjon. Aller mest interessant fant jeg tidsbildet som tegnes i boka - særlig med hensyn til ærbødigheten overfor påtalemyndigheten, mot arbeidsgiver, mot det bestående - alt dette Albert Camus kjempet så innbitt i mot. Og kanskje er det takket være slike som ham, som hadde mot til å sette sine protester på dagsorden, som førte verden fremover, tross alt ...

Jeg er i den privilegerte situasjon at jeg bor i et stort hus med en stor boksamling. Med fortsatt mange uleste titler. Og ikke sjelden oppdager jeg at huset faktisk rommer bøker jeg ikke ante at det gjorde. (Slikt kan skje når to boksamlinger blir til én, selv om det er en uendelighet av år siden, og arvegods kommer til gårds).

Ja, jeg liker å eie bøker – se dem, lukte dem, la fingrene gli langs bokryggene, plukke ut en tilfeldig bok, lese litt hist og her. Gjenlese en gammel kjæreste, finne et sitat.

Jeg kjøper sjelden nye bøker til full pris (ok, det hender), men er en flittig gjest på bruktmarkeder og i antikvariater. Ja, jeg låner på biblioteket, spesielt til faglitteratur, og jeg leser e-bøker. Men ingenting slår de trauste støvsamlerne, trykksverte og papir - til glede og besvær!

Det Lillevi sa!
Jeg er akkurat av samme ulla. Må eie for å kunne lese dem akkurat når jeg vil, se på dem, kjenne på dem og streke under flotte setninger. Jeg kjøper heller nesten aldri fullpris, og elsker det å jakte gode boktitler i smekkfulle antikvariater eller bruktbutikker. Det eneste problemet mitt er at jeg bor i en knøttliten leilighet med alle vegger dekket av bokhyller. Snart blir det bibliotek i kjellerboden... :)

Ubegripelig at jeg bare har lest spredte biter av lyrikken hennes - et pinlig hull i min dannelse. Her må det "tas grep"! Du har kanskje tips om hva jeg kan starte med - jeg har sjekket at mange av utgivelsene hennes er tilgjengelige hos antikvariater.

Og dette har du antakelig merket deg?